80-årsmarkeringen

Innlegg av Peter Frølich

Når jeg går inn på Stortinget hver morgen går jeg forbi en minneplakett.
På den står det, i takknemlighet for dem som kjempet for vår frihet.
«Ingen nevnt, ingen glemt.»
Det er ikke en prangende plakett. Men jeg synes det er den fineste vi har på Stortinget, i sin beskjedne, jordnære enkelthet.
I formuleringen ligger det riktig nok en litt dypere mening.
Kanskje vil noen navn, gradvis, gå over i forglemmelsen.
Men arven etter dem kan ikke glemmes, fordi vi lever i den.

Studentene vi markerer her i dag, har så til de grader bidratt til sin del av denne arven.
Men det kreves kanskje en dypere forklaring av hvilket bidrag noen – i utgangspunktet – maktesløse fanger kan gi i en krig.
Vi minnes – og takker – jo en gruppe som isolert sett ikke gjorde mer denne novemberdagen i 1943 enn å traske på lesesalen og bli tatt til fange.
En ureflektert person vil jo kunne tenke at i en krig hyller man dem som kjemper og beseirer. Og apropos ureflekterte personer: Donald Trump sa nettopp dette om statsmannen
John McCain: «Han var en krigshelt fordi han ble fanget. Jeg foretrekker folk som ikke blir fanget.»
En ting er at dette kommer fra en person som selv snek seg unna tjeneste. En som aldri har ofret et fnugg for andre mennesker.
En annen ting er at han tar feil.
Kan vi finne storhet i noe som i utgangspunktet er en overgivelse? Kan vi finne heltemot i det å sitte som fanget?
Ja, det kan vi.

Poenget mitt i dag vil være at studentene, gjennom sitt fangenskap, har gitt både aktive bidrag til kampen den gang, og til en demokratikamp som er vel så relevant i dag.
Nazistene angrep ungdommen.
Men disse ungdommene valgte å aktivt kjempe tilbake. For frihetsidealene, med livet som mulig innsats.
På dette grunnleggende punktet skilles faktisk ikke soldaten på stranden i Normandie fra fangen i Sennheim.
Studentene valgte allerede under avhørene i Stavern å ta et standpunkt. Som for eksempel å stå ansikt til ansikt med Gestapo, og insistere på at kong Haakon er Norges legitime statsoverhode.
Vågalt, kan vi si.
Dumdristig ville noen av de selv kanskje erkjenne.
Prinsippfast, vil ettertiden slå fast.

Åndskampen begynte allerede der.
Og det satt en standard.

Senere i konsentrasjonsleirene skulle den ta ulike former og uttrykk.
Små-sabotasje. Samhold og sang. Humor på tyskernes bekostning.
Men også gjennom urokkelig standhaftighet når det gjaldt som mest.

Et eksempel:
Studentene ble utsatt for omfattende manipulasjon fra SS under fangenskapet. Psykisk terror og store svingninger mellom brutalitet og mildhet.
Og indoktrineringsforsøk, som endeløse foredrag om «tysk verdensanseelse», Weltanschauung, det min farfar senere begeistret beskrev som «et enestående sludder!».

Ikke én person tok steget frem for å la seg innrullere.

Og de sto opp for demokratiet på denne måten ved å bruke – nettopp – demokratiet.
Noe av det fascinerende er nettopp hvordan studentene organiserte motstanden gjennom grunnleggende demokratiske prosesser.
Fanget, i tyske fangeleirer, holdt de rådssamlinger. Debatter. Avstemninger.
De vedtok motstand, aksjoner og streik – og de bruke sin kunnskap om de demokratiske spillereglene:
Om internasjonal rett, om menneskerettigheter og krigens regler.
Og når flertallet hadde talt, så holdt de seg lojalt til beslutningen.
At studentene sto sammen og nektet å underkaste seg nazistene, er uttrykk for et kollektivt mot.
Men det hadde ikke holdt uten eksemplene på enestående personlig mot.

Mange enkeltpersoner kan trekkes frem. Min farfar ble alltid rørt av et navn: Helge Rognlien.
I Burkheim ga tyskerne ordre om å grave skyttergraver.
Studentene var klare i sin sak: Dette var bruk av fanger i aktiv krigsinnsats, og i strid med Genève-konvensjonen.
Sammen tok de et valg som kunne kostet alle livet.
Da ordren kom, sto alle studentene stille. De nektet å tre frem.
Men én av studentene ble trukket ut av linjen med makt av SS.
Ut og grav! lyder ordren. Geværer er ladd.
I dette avgjørende øyeblikket er det denne studenten, Helge Rognlien, alene, som må bære byrden av gruppens beslutning.
Bøyer han av, og adlyder nazistene, vinner tyranniet.
Trer han tilbake, innebærer det trolig døden.

Han valgte å tre rolig tilbake i rekkene.

Og der ligger listen. Standarden for ettertiden ble satt med et lysende eksempel.
Gjennom å tviholde på de grunnleggende verdiene, vant de sitt lille, men viktige slag over nazistene.
Og de hadde gjort sine fangevoktere så ynkelige og så små.

Et bilde på dette fant jeg i farfars notater. Han beskriver hvordan de på straffemarsjen videre mot Buchenwald passerer en gruppe tyske soldater.
Studentene er lurvete og utmattede. Tyskerne marsjerer taktfast med våpen i hånd.

«Men vi – fangene – var seierherrene.»

***
Et siste viktig demokratibidrag fra studentene er det som kom etterpå. I freden.
For alle som returnerte fra krigen var det mange grunner til å hate Tyskland og alt tysk for resten av livet.
Jeg kan ikke snakke for alle fanger. Men mitt klare inntrykk er at de fleste klarte – på ulike måter – å tilgi. Og vie energien og livet til å bygge samfunnet vi har i dag.
En av nacht und nebel-fangene ble statsminister. En av tysklandsstudentene ble høyesterettsdommer. Det finnes mange andre eksempler.

Hat og hevn var ingen aktuell oppskrift, tross alt de var utsatt for.
Det er en holdning har gitt oss fred, velstand og trygghet.
Og demokrati.

Hver generasjon får sin utfordring kastet på seg.
Vår generasjon slipper å føle tyranniet på kroppen. Men vi kan ikke sove.
Rundt oss herjer de samme prinsipielle kampene fortsatt. Tyranniets verdensorden mot den demokratiske, regelstyrte verdensorden.

Derfor har vi en plikt til å lære om dem som gikk før oss.
Og lære av dem.

La oss tenke tilbake på Helge Rognlien,
og de andre som viste oss vei,
og la oss ta arven deres videre.