FLUKTEN FRA HEIDELBERG

FLUKTEN FRA HEIDELBERG

av Hans B Nustad

11 november 2007

Utdrag fra beretning om Tysklands-oppholdet.

Jeg er født i 1920 og vokste opp i Molde. Der tok jeg artium i 1940, og på ettersommeren forlot jeg en bombe- og brannherjet by for å studere farmasi i Oslo.

Den 30. november 1943 ble det brått slutt med farmasien. Via Stavern gikk ferden til Buchenwald. Jeg tilhørte gruppen som i juli 1944 ble overført til Elsass, først St. Andreas, og fra september Bitschweiler. Der måtte jeg om kvelden den 15. november konstatere at jeg var havnet på en liste over 34 mann som skulle sendes til Heidelberg for å studere. (Samtidig skulle 24 sendes til Frelburg) Tanken på å skulle bli skilt fra hovedgruppen og den tryggheten det innebar, likte jeg meget dårlig.

I Heidelberg ble vi samlet i et hus i utkanten av Alstadt, like under det gamle slottet. Få uker senere kom to mann fra SS-Hauptamt med ordre om at mannlige studenter ikke kunne ha mere enn to semestre igjen til avsluttende eksamen for å få fortsette studiene. Det ble en hardhendt utrenskning: Da prosessen var over, var vi bare 11 mann igjen. Vi visste ikke hvem av oss som hadde trukket det lengste strået - hvis det nå i det hele var noe langt strå å trekke. Vi skiltes fra våre kamerater på jernbanestasjonen, sen ettermiddag den 13. desember.

Sent på kvelden den 3 mars 1945 dukket 12 av våre kamerater plutselig opp, direktesendt fra Buchenwald. - Det de kunne fortelle virket veldig sterkt inn på oss, og vi fikk inntrykk av at Røde kors -aksjonen omtrent sopte riket rent for norske og danske fanger, og at vi var den eneste gruppen som var tilbake. Vi følte oss som en isolert og tallmessig ubetydelig gruppe på 23 mann.

Noen av oss begynte å tumle med tanken på flukt. De fleste så med stigende uro på Otto Schanckweller og hans planer med oss. (Etter sceneskiftet fikk vi høre at mistroen var vel begrunnet: Enten skyte dem eller skjære halsen over på dem!) Men Schanckweller ville vel neppe kvitte seg med oss i Heidelberg, mente vi. Det var bare et spørsmål om tid før de allierte kom, og mange høytstående personer hadde begynt å "vaske" sine brune skjorter. Vi antok at det siste de ønsket seg , var å få vår henrettelse i fanget. Derfor var det avgjørende for oss å klore oss fast. Fronten var så nær at selv en kort utsettelse kunne bety vår redning.

Flukttanken modnet mer og mer, men noen satte seg bestemt imot: Vi ville være fullstendig sjanseløse! Vi andre mente det ville være like sjanseløst å måtte begi seg i vei "mot Berlin" under Svart-Ottos kommando. Hans holdning, og ikke minst det at han absolutt ville ha oss ut av Heidelberg, selv under de mest håpløse forhold, viste at han ikke hadde godt i sinne.

Det var en fastlåst og ulykkelig situasjon for alle. Begge parter så det slik, at det gjaldt liv eller død, og at det var "motpartens" strategi som ville føre til det siste.

Onsdag 28. mars (dagen før skjærtorsdag), fikk vi beskjed om avmarsj
kl 10:30. Da kom det telefon fra politipresidiet: Avreisen skulle utsettes til sen ettermiddag eller kveld. En fantastisk redning i siste øyeblikk! Vi i "fluktgruppen" så det som vår siste mulighet.

Utpå ettermiddagen dro Schanckweller til politiet for å levere "Flyttemeldingene" ("über Nürnberg und weiter nach Berlin"). Vi hadde streng ordre om ikke å forlate huset. Det står vakter utenfor med ordre om å skyte. Igjen begynte diskusjonen for og imot flukt. Den ble intens, for vi visste alle at nå måtte avgjørelsen falle. Det var 19 stemmer for flukt, 3 mot, 1 stemme blank. Nok var tydeligvis ikke nok. Diskusjonen fortsatte. I en ny avstemning ble resultatet 18 stemmer for og 5 mot. Fremdeles klart flertall for flukt, men nei-gruppen satte spørsmål ved vår moralske rett til å tvinge andre ut i handlinger de mente ville føre til den visse død.

På dette tidspunkt grep skjebnen inn: Flyalarm! Før vi fikk sukk for oss, løp en stor del av gruppen til tilfluktsrom, også de som nettopp hadde hevdet at vi ikke ville komme levende utenfor huset. Men vi hørte ingen skudd. Ikke kunne vi se noen vakter heller. Alarmen var en glimrende anledning til å flykte, men det ville vært å la de andre i stikken. Selv om jeg så deprimert over situasjonen og den ørkesløse diskusjonen, at jeg ikke gadd å gå i kjelleren engang. En bombe i hodet nå eller en kule i morgen spilte liksom ingen rolle.

Etter en stund ble det blåst Vorentwarnung, og "rømlingene" kom tilbake. Hva skulle vi gjøre! Schanckweller ville når som helst komme tilbake. Likevel var det fremdeles noen som sparket imot.

Da var det at Einar Pedersen reiste seg og sa høyt tydelig på sin bergensdialekt: "Nå får dere gjøre som dere vil, karer. Nå går jeg!" Så forsvant han ut døren.
Einars handling hadde en slående virkning: Noen løp øyeblikkelig, andre rasket med seg ekstra klær og litt mat som lå igjen. Selv gjorde jeg det siste, og trakk på meg alt jeg kunne få plass til av klær under frakken. Som en av de siste rant jeg ned trappene og ut, krysset Hauptstrasse og smatt inn i de trange gassene i området ned mot Neckar. Klokken var 18:40

Jeg tok peiling på Alte Brücke, men der var det tyske soldater, stålhjelmer og geværer over alt (i forberedelse til sprengning). Jeg tvang meg til å å gå rolig i en bue ned mot Neckarstaden, gaten som går langs elvebredden. Der oppdaget jeg en stor pram som holdt på å fylles av folk. Jeg våget ikke løpe, livredd for å vekke oppmerksomhet. Men da båten la fra land, kastet jeg all forsiktighet overbord, ropte og la på sprang. Det utrolige skjedde: Rorkaren stanset og staket inn til bredden igjen. Jeg hoppet ombord og visste at nå var flukten begynt for alvor!

Jeg oppdaget tre av mine medfanger fremst i båten. Vi hilste bare forsiktig med øynene. Vel i land på nordbredden smatt vi inn i den smale gangveien som bærer sitt navn "Schlangenweg" med rette. Mellom høye murer går den i siksaksvinger og trapper bratt oppover mot Philosophenhøhe. Her var det ingen som kunne se oss. Mens dagslyset forsvant løp vi oppover, og deretter gikk vi på småveiene innover i Odenwald.

Vi hadde vanskelig for å finne et trygt skjulested. I månelyset listet vi oss stadig videre på gresset i veikanten for å unngå den knasende veigrusen. Plutselig luktet vi varm diesel og syntes å merke mennesker like foran oss i mørket. Vi mere ante enn så den tyske kontrollposten, og gjorde stillferdig helomvending. Etter noen hundre meter tok vi av fra veien og inn i skogen. Etter en tid slo vi oss til slutt ned under noen grantrær med tett grenverk. Vi brøt granbar til "seng" og la oss, slitne og trette. Bare to av oss hadde frakker, så hver av dem fikk gjøre tjeneste som dobbeltdyne. Det ble ikke stort med søvn, for kort etter vi hadde lagt oss, begynte en voldsom kanonade fra ganske nært hold i retning mot der vi foretok vår helomvending. (Først når det hele var over, forsto vi hvor nær vi hadde vært frontlinjen og at vi så og si hadde spasert rett inn i tyskernes førstelinje.)

Etter få timer grydde en gråkald skjærtorsdag. Det regnet og vi var gjennomvåte og forfrosne. Vår samlede matforsyning besto av noen få våte kjeks og noen sukkerbiter. Verst var det med tørsten. Jeg hadde en vannflaske, den eneste vi disponerte. Det ble ikke store skvetten på hver. Vi drakk den tom første kvelden. Vi bøyde ned grener og slikket kvistene rene for dugg og regndråper. Det hjalp bare litt. - I dalbunnen gikk det en liten bekk, men for å nå den, måtte vi igjennom et åpent terreng. Og i fult måneskinn våget vi ikke mer en annenhver natt at to av oss snek seg ned og fylte vannflasken for de to andre, samtidig som vi drakk av bekken så mye det var mulig å få ned. Likevel ble tørsten en plagsom følgesvenn.

Dagene og nettene sneglet seg avsted. Vi tørstet, frøs og sultet - i den rekkefølgen. På toppen av det hele greide jeg å forfryse føttene. De var iskalde, hovnet opp og smertet ganske kraftig. Det regnet ofte om dagen, mens nettene var klare og kalde. Alt var vått og vi måtte vri "frakkedyna" mellom oss. Det rant svart vann ut av den. Forfrysningen var nok medvirkende til at jeg 3. påskedag bestemte meg for å dra ned til landsbyen Ziegelhausen for å undersøke situasjonen. Min "dynekamerat" ville slå følge, og sammen la vi i vei. Etter en stund kom vi over en haug med tyske militæreffekter, stålhjelmer, jakker osv. Da vi kom ut på de åpne høydene overfor Ziegelhausen, så vi kolonne på kolonne med amerikanske lastebiler og motorsykler, det lot aldri til å ta slutt. Vi hadde greit det! Vi jublet ikke, for fangenskapet hadde plantet forsiktigheten i oss. Vi vekslet bare blikk. Men i det blikket lå alt det vi følte. Vi skiltes der på bakketoppen. Kameraten ville til Heidelberg med én gang. Jeg måtte dra tilbake for å varsle de to som lå igjen.

Føttene smertet og jeg var utmattet av sult og tørst. Jeg var redd jeg måtte gi opp fordi bena sviktet. Det var en time siden vi la i vei, og det tok meg nær tre timer å finne tilbake til skjulestedet. Jeg ropte, mente å ha funnet det rette området, men intet svar. Jeg var tilslutt nesten sikker på å ha funnet stedet, ropte igjen, fortsatt intet svar. Da gikk jeg inn i skogen for å lete, og gikk meg rett på to vettskremte karer. Hvorfor svarer dere ikke??! Nei, de trodde jeg hadde blitt tatt til fange og var tvunget å rope for å lokke dem ut av gjemmestedet. Endelig fikk jeg litt vann og en hvil, før vi begynte marsjen tilbake til Heidelberg.

Vi tok oss ned til Ziegelhausen. Broen var selvfølgelig sprengt, men vi fant en båt ved elvebredden. Så trasket vi i en strøm av amerikanske militærbiler mot Alstadt Heidelberg.
Her var de samlet hele gjengen og feiret at vi alle hadde livet i behold! De hadde ventet lenge på oss, og nå var hele gruppen vår på 23 mann igjen samlet! Ingen var skutt, ingen var såret eller tatt til fange. Jeg tror såmenn ingen var syke heller. Det var helt utrolig!

I april bestemte amerikanerne at Kur-Pfälzische Museum skulle benyttes av American Red Cross som retreat center til avkobling og underholdning. I første rekke for dem som hadde permisjon fra fronttjenesten. De fleste av oss fikk jobb der med amerikanske uniformer og norske flagg på ermet. Selv ble jeg satt til å ta meg av biblioteket.

Den 18. mai ble vi endelig "oppdaget" av en norsk kaptein, Helmer Bonnevie, som var utsendt av den norske regjering for å finne eventuelle gjenværende norske fanger i Tyskland. Avreise til en DP-camp (Displaced Person) ved Darmstadt ble fastsatt til onsdag morgen den 23. mai. Hele Red cross-staben var samlet utenfor da vi skulle reise. Vi sang "Sjung om Studentens..." da bilene startet opp. Slik endte vårt opphold i Heidelberg.