80-årsmarkeringen

Innlegg av Live Christiansen -
datter til Otto C.R. Christiansen fangenr 39352

I mitt barndomshjem hadde vi en stor bokhylle i den stod det en marmorert bok med tittelen «Jedem das eine», bokryggen var grønn med en rød trekant som lyste opp i bokhyllen.
Det var fars dagbok fra andre verdenskrig som skulle jeg få lese når jeg ble eldre, men det skulle ta nesten 50 år før jeg leste den fra perm til perm i forbindelse med at sønnen min skrev den over på data.

Far pleide å fortelle historier fra fangenskapet i Tyskland og jeg lærte meg at det fantes en konsentrasjonsleir som het Buchenwald. Etter hvert så fortalte far samme historiene om og om igjen så familien ble lei og begynte å vifte bort dem med hånden.

Påvirket familien:

Jeg vokste opp med følelsen av at vi var litt familien annerledes, jeg hadde den eldste faren i klassen og ingen andre hadde foreldre som hadde sittet i konsentrasjonsleir.
Vi hadde ingen bil, far syklet året rundt til jobben på sentralsykehuset i Kristiansand.
Vi reiste aldri noen steder med familien, bare med bussen til sommerhuset som lå ca. 3 mil hjemmefra.
Når vi spurte om vi kunne reise noe annet sted svarte far «Jeg har reist»
Måtte han reise med jobben tok han aldri toget. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje har forbindelse med hvor utsatte de var på togreisene i Tyskland.
Men når far var sammen oss barn var det med 100% nærvær.
Han var kreativ, oppfinnsom, og vi gikk på mange oppdagelsesferder i skog og mark. Vi var på ville roturer i kjempehøye dønninger.

Livsvalg:

Jeg tror ubevisst at fars opplevelser, kreativitet og oppfinnsomhet påvirket at jeg valgte å studere til barnehagelærer. Arbeide videre med likeverd og barns rettigheter.
Dagboken er en arv og en historie som aldri slipper taket og når jeg skrev min masteroppgave i barnehagepedagogikk og småbarnsvitenskap brukte jeg empiri fra dagboken.

Påvirket av fangenskapet:

Familien opplevde at rutiner var viktige for far.
Det var middag hver dag klokken 15, han hadde en times middagshvil når det skulle være stille. Han var følsom for lyder f.eks. gryter som falt ut av gryteskapet trodde han var bombenedslag. Vi tenkte han tullet, men gjorde han det?
I kveldsrutinene var det kroppsvask, barbering og rensing av piper hver kveld før nyheter og værmelding på radioen.
Far likte ikke å se på tv, lenestolen hans stod sidelengs så han kunne se ut av vinduet og ikke mot tv.
I sommerhuset stod det flere store bryggeritønner for å samle vann under takrennene, Han gjemte seg bak dem når det fløy jagerfly over huset. Den gangen trodde jeg det var en lek. Eller var det det?
Men humoren var aldri langt borte, en sommer lakket vi tåneglene hans med rød neglelakk mens han lå og sov middagshvil ute på en luftmadrass. Når han våknet, utbrøt han «Å så flotte negler sånn skal jeg gå hele sommeren».
Heldigvis gikk han aldri barbeint.
Joggesko med ullsokker var en variant han brukte når han gikk Sørlandsmarsjen 4 mil to dager på rad. Det beste han viste var å marsjere bak heimevernet som marsjerte og sang, da fikk han opp farten selv om han hadde flere vannblemmer.

Men i slutten av april 1987 forsvant far sporløst, han var pensjonert, alle barna hadde flyttet hjemmefra og mor var hos søsteren i Stavanger.
På hybeldøren min i Trondheim hang det en lapp: «Ring hjem».
Jeg forstod med engang at noe hadde skjedd med far, selv om vi ikke hadde funnet noen beskjed eller brev.
Det ble fly for første gang hjem for å lete etter far sammen med Røde kors, Rovere og politi.

Etter 6 uker ble han funnet i havet av skipperen på en ferge.
Selv om jeg mistet far i forholdsvis ung alder, så har det å leve videre med selvmord i familien på en måte gjort meg sterkere. Å kunne stå i det å ikke vite og å gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis far klarte det, så skal jeg også klare det.

Å lese dagboken på senere tid har også ført til at både mine barn som aldri har møtt sin morfar og jeg har blitt bedre kjent med ham på en annen måte.