ungdommen mÅ BLI VÅR HUKOMMELSE
Av Oddvar Schjølberg
Tidsvitnet Elling Kvamme sier dette. I likhet med de andre tidsvitnene er Kvamme bekymret for hva som vil skje da det siste tidsvitne er borte. Er det da fritt fram revisjonistene, for alle de som benekter Holocaust, og de som hevder at konsentrasjonsleirene bare var oppdragelsesanstalter for ”villfarne individer”?
–Vi må ikke glemme historien! Det er viktig at den blir bevart for kommende generasjoner, slik at dette ikke kan skje igjen. Derfor må vi ta vare på kunnskapen og gi den videre til de unge, sier Kvamme.
Elling Kvamme er tidligere norsk professor i medisin, kjent for sitt arbeid innen nevrokjemi, spesielt innen hjernens stoffskifte (glutamin). Han var en av mange studenter som ble arrestert ved Universitetet i Oslo den 30. november 1943, og deretter deportert til konsentrasjonsleiren Buchenwald, like ved den tyske kulturbyen Weimar.
I likhet med mange av de norske studentene var også Kvamme godt i gang med medisinstudiet da de ble arrestert. Buchenwald hadde eget Revier (leirsykehus). Etter en stund ble det bestemt at noen av de norske studentene skulle ”tjenestegjøre” ved leirens sykehus. Kvamme forteller:
–Noen av oss ble satt opp på ”Unterricht” (undervisning) på ”Patologen”. Det var under ledelse av indremedisineren dr. Rudolf Hamburger fra Alkmaar i Holland og Petr. Zenkl, tidligere overborgermester i Prag, samt professor Charles Richet fra Paris, sønn av Nobelprisvinner i fysiologi (med samme navn). Sistnevnte underviste oss i anatomi.
Disse tre var selv fanger. Nå ga de oss en undervisning medisinprofessorene i Jena, og SS-ledelsen ikke hadde tenkt seg, eller hadde kjennskap til.
De mange som ble hengt, skutt eller torturert til døde i Buchenwald fikk vi ikke se. En rekke fanger døde i leiren på grunn av sykdom. Mange av dem ble brakt inn på Patologisk avdeling for å obduseres. Vi forsket spesielt på tuberkulose. Vi så hønseeggstore tuberkulosekaverner hos unge ukrainere, og pasienter med septisk skarlagensfeber med hummerrød hud og utbredte flegmoner. Dette gjorde et dypt inntrykk.
Jeg fikk kjennskap til Ilse Kochs interesse for lampeskjermer, laget av menneskehud.
Hun plukket selv ut fanger som hadde spesielle tatoveringer. Våre tre lærere viste oss lampeskjermene, og skrumphoder som også var lagret på patologisk avdeling. Det groteske synet kan aldri slettes ut. Hodene som ved hjelp av en egen teknikk var skrumpet inn, var på størrelse med en appelsin eller en grapefrukt. I kjelleren lå hauger av lik, stablet oppå hverandre, som et vedlager.
Fangeundervisningen gav muligheter for å få informasjon om krigens gang. Våre lærere hadde kontakt med en motstandsgruppe som hadde radio i leiren. De fortalte om invasjonen i Normandie samme dag som den begynte, mot løfte om ikke å fortelle det til noen.
Stor innsats av de norske studentene
Elling Kvamme praktisere under det store bombeangrepet den 24. august 1944. Han forteller:
–Fabrikkene Gustloff og D.A.W. (Deutsche Ausrüstungswerke) som lå like utenfor leiren, og store deler av SSleiren, ble ødelagt ved et bombeangrep. I fabrikkene ble det laget deler til V1- og V2-bombene som ble brukt til terrorangrep mot London og andre engelske byer.
Rundt 500 av fangene som arbeidet der ble drept, og et ukjent antall ble såret. Blant SS var det også mange døde og sårede. Det falt også et par bomber i selve leiren, men her var skadene minimale. Legene blant oss ble satt inn i hjelpearbeidet på SS-sykehuset hvor de hadde førsteklasses utstyr.
Vi andre medisinere ble satt til å frakte lik og ta oss av sårede fanger. Det var vanskelig å finne skyggeplasser i leiren, og mange av de sårede døde av medisinsk sjokk.
Senere fikk vi lov til å pleie noen av de sårede i vår brakke. Der var det plass, fordi en gruppe var blitt sendt til Sennheim 7. juli. Vi hadde fått medikamenter som sulfatiazol fra Norge. Spesielt de norske legene gjorde en stor innsats og reddet mange.
Når vi ser hvordan nynazistiske grupperinger dukker opp, og bagatelliserer, og fornekter krigshistorien er det viktig å spre kunnskap om hvor ødeleggende en krig er. Vi har selv opplevd det på kroppen, og med egne øyne sett den lidelsen uskyldige mennesker ble påført under nazistenes regime. Når tidsvitnene ikke lenger er til, er det andre som må bringe dette budskapet videre, og gjøre hva de kan for å skape en verden hvor menneskerettighetene og menneskeverdet står i sentrum, sier Kvamme.