En slottsfange forteller

Petter Chr steensrup

i samtale med Oddvar Schjølberg

21. august 2008

Petter Chr. Steenstrup fristet en noe spesiell skjebne etter at han ble arrestert av tysk politi i forbindelse med den store aksjonen mot Universitetet den 30. november 1943. Etter opphold  i Stavern gikk reisen til konsentrasjonsleiren Buchenwald like ved Weimar. Derfra videre til Sennheim, før han endte som ”slottsfange” på et slott i Ebreichsdorf.

Arrestasjonen

Jeg er født og oppvokst på Røa i Oslo, og etter gymnaset begynte jeg å studere ved Universitetet i Oslo. Det gikk jo stadig rykter om at tyskerne skulle aksjonere mot Universitetet. Noen ganger førte det til at vi holdt oss borte derfra noen dager, men det var alltid falsk alarm. Dette førte selvfølgelig til at det ble en noe urolig studietid, og derfor tok jeg meg jobb som ”bonde” på en gård i Rygge. En annen grunn til at jeg tok denne jobben var at det var bedre mat å få der enn det vi var vant til inne i Oslo. I denne perioden av okkupasjonen hadde det oppstått mangel på en rekke husholdningsartikler og det var innført rasjonering. Etter en tid opptok jeg studiene igjen.

I slutten av november 1943 var det en brann i Universitetets Aula like før tyskerne skulle ha en konsert der. Terboven benyttet anledningen  til å statuere et eksempel, og han la opp til en storaksjon den 30. november. Igjen gikk det ut varsler. En tysk offiser, som selv var antinazist, hadde tilgang til opplegget og meldte ifra til Hjemmefronten. Der besluttet man at varsler skulle gå ut til studentene tidlig om morgenen, ikke for tidlig, for da kunne tyskerne fange opp varslene og gjøre om på planene. Tyskeren som advarte het Steltzer, og var med i kretsen rundt dem som gikk til attentat på Hitler i juli året etter. Det var bare så vidt han slapp unna med livet i behold.

I Universitetskretser trodde man først at brannen var en ny ”Riksdagsbrann”, altså at tyskerne hadde arrangert den selv for å få et påskudd til å aksjonere. Terboven skyldte da også på studentene, og de nazikontrollerte avisene hadde store overskrifter om saken. Helt fra besettelsen ”har studentene ved Universitetet i Oslo opptrådt som en motstandsgruppe mot den tyske besettelsesmakt og den norske statsledelse som er anerkjent av Tyskland”.
”Det kaster et avslørende lys over den åndelige innstilling studentene i Oslo hadde, at de protesterte mot at det ble opptatt studerende, som hadde gjort sin plikt som europeere i kampen mot bolsjevismen, og derved vist seg som tapre nordmenn.”
Bakgrunnen for denne siste påstanden var at det var levert inn sterke protester mot at frontkjempere skulle få komme inn ved de lukkede studiene, selv om de faglig ikke var sterke
nok i konkurranse med andre studenter. Jeg var selv med på å sende brev om dette, undertegnet med fullt navn.

I virkeligheten var det en egen gruppe utenom universitetet som sto bak brannen. De tente på og varslet øyeblikkelig brannvesenet slik at skadene ikke skulle bli store. En sentral mann bak det hele var Petter Moen. Noen måneder senere ble han arrestert for noe annet. Han var da nylig utnevnt til ”pressesjef” – øverste leder av alle illegale aviser i Norge. Inntil like før hadde han vært redaktør av ”London Nytt”, en av de beste og mest utbredte illegale avisene under okkupasjonen. I fengslet i Møllergaten 19 skrev han en dagbok som han prikket inn med en stift fra blendingsgardinet på fengslets toalettpapir, nummererte arkene og puttet dem i et ytre ark ned i en luftrist slik at de havnet under gulvet i cellen. Etter et halvt år ble han sendt med ”Westphalen” på vei til Tyskland. Skipet ble torpedert utenfor svenskekysten, og Moen omkom. Før det hadde han betrodd seg til noen medfanger. Fem av disse overlevde, og en av dem kunne så fortelle om dagboken. Da politiet brøt opp gulvet fant de boken i god behold. De,n ble utgitt i bokform, og jeg har den i hyllen min, forteller Steenstrup.

”Jaggu var de presis også”

- 30. november var en tidlig og fin vinterdag. Jeg hadde kort vei hjemmefra til trikken, og det var ikke lange veien fra undergrunnsstasjonen bort til universitetet heller. Derfor tok jeg ikke på meg vinterundertøy. På lesesalen satt jeg med fingrene i ørene og sprengleste. Det var jo bare få dager igjen til den første eksamensdagen. Varslene gikk nok ut, og mange kom seg vekk. Jeg hørte ingen ting, og en del av dem som fikk varselet, tok det ikke alvorlig, men ble værende.
Michael Sars, som senere spilte en sentral rolle blant oss i Tyskland, sto ved vinduet da tyskerne omringet oss. ”Jaggu var de presis også. De kom nøyaktig klokken 11!”, var hans kommentar. ”
Jeg ble jo raskt klar over situasjonen. Det første jeg gjorde var å spise matpakken. Jeg hadde illegal geitost som noe av pålegget den dagen. Antagelig stammet den fra Alvdal. – fra bonden som var tante Sopies nabo på hytta hennes i Einundalen. Smuglet ned til Oslo derfra. Det sier noe om situasjonen den gangen, at et stykke geitost på brødet gjorde en redd for å bli arrestert for å ha omgått rasjoneringsbestemmelsene.
Hadde jeg hatt grenseboerbeviset på meg den dagen, og ikke studiekortet, kunne jeg spasert ut som en fri mann. Det var risikabelt og ulovlig å ha dem begge, og på Universitetet regnet jeg med at det var tryggest å være student.
Tyskerne aksjonerte ikke bare nede i byen. De dro til bibliotekene, tok medisinere og andre som befant seg på sykehusene og forskjellig andre steder. De tok oss på gatene og i hjemmene. La meg i korthet gi tre eksempler:
Min fetter Finn Isachsen bodde jo i Asker, men skulle studere sosialøkonomi. Den dagen tok han toget til byen for å ta en eksamen i bokføring på Treiders Handelsskole. Han så alle soldatene i gatene, men oppfattet ikke hva bakgrunnen var. På vei tilbake til toget utpå kvelden ble han stoppet på Vestbanen av to SS-menn som forlangte å få titte i mappen hans. Der fant de immatrikuleringsbeviset, og de erklærte at han var arrestert. Først etter midnatt, lenge etter at alle vi andre var ført videre, kom han til Aulaen.
I likhet med meg havnet han i Buchenwald. Der nede pådro han seg tuberkulose, og han lå meget lenge (over halvannet år) på Martina Hansens hospital (+ 6-8 sykehusopphold senere også). Det var ryggen som var angrepet. Jeg husker jeg besøkte ham der. Senere kom han seg fint og hadde en bra karriere i Finansdepartementet.
Min senere gode venn og kollega på skolen, Christen Taraldsen, var assistent på Botaniske på Tøyen. Dit kom tyskerne også. Han ble tatt inn til forhør, men da han kom ut i forværelset, bløffet han seg ut. Han sa til den tyske fangevokteren som sto der at ”Ich bin geprüft”, og så bare gikk han ut av døren uten å bli stoppet. Ved utgangsdøren sto nok en tysker. Christen sa det samme, og dermed var han fri. Han dro under dramatiske omstendigheter til Sverige. Der fikk han militær utdannelse, kom tilbake til Norge og sluttet seg til ”gutta på skauen” oppe i Solør traktene, som instruktør med nye dramatiske opplevelser.
Min gode venninne Grethe Authèn, som senere giftet seg med min fangekamerat fra Buchenwald, Nils Blom, og som ble en profilert professor i historie i Trondheim, hadde en meget spesiell opplevelse. Hun og en annen venninne hadde vært på ski i Nordmarka den dagen. Da hun kom hjem sent på ettermiddagen, fikk hun høre om studentaksjonen. Like etter fikk hun en anonym telefon: ”Nå kom tyskerne akkurat og tok broren min. Jeg så du sto som nestemann på navnelisten hans. Skynd deg og stikk av”.
Hvis Grethe dro bort, ville de da ta en av søsknene hennes eller faren i stedet? Var det ikke bedre at de tok henne som ville havne sammen med andre studenter, tenkte hun. Hun pakket en toalettmappe og noe tøy og smurte en matpakke. Så drønnet det på døren ”og der sto den grønnkledte med hjelm, gevær over skulderen, pistol i beltet, gassmaske etc. og navnelisten i hånden.”
Tyskeren hadde motorsykkel stående utenfor, med sidevogn og baksete. De stoppet straks etter ved et nabohus. Der skulle han inn og hente en stud. jur. Mens de sto der, kom småguttene i gaten bort og spurte: ”Kjører du med tyskere du, da?” ”Ja, jeg er arrestert”, svarte hun.
Da de kom ned til Universitetet, reagerte en offiser: ”Wir sollen ja nicht Damen haben”. Det hele var en stor misforståelse. Hun ble ført opp gjennom Aulaen, der ”vil jeg aldri glemme bildet av de lange rader med kamerater i midtgangen. I forbifarten stakk jeg matpakken til èn og en eske halspastiller til en annen.”
Jeg var nok selv blant de mange der på dette tidspunktet, men vi så ikke hverandre. Hun ble ført videre ut på Karl Johan, og tyskeren sa: ”Sie sind frei, meine Damen” og rakte fram hånden til en hjertelig avskjed. ”Hvorpå vi begge spontant og kontant la hendene på ryggen for å demonstrere at vi tok da ikke tyskere i hånden. Hadde vi kommet ut for en av den farlige sorten, kunne vi nok risikert å havne på Grini for den slags fy-demonstrasjoner. Dette var heldigvis bare en snill underoffiser som var forståelsesfull og isteden bare slo hæla sammen og bukket avmålt.”
Alle disse historiene er selvfølgelig hentet direkte hos dem det gjaldt. Finns og Grethes historier i skriftlig form da jeg skulle skrive en beretning i Tønsberg Blad ved 40-årsmarkeringen av arrestasjonene.

”DERE SKAL TIL EN SÆRLEIR”

Tilbake til mine personlige opplevelser. Etter en registrering i nordbygningen, havnet vi så alle i Aulaen i midtbygningen. Der ble vi lenge, og jeg tror ikke vi fikk noe mat ut over dagen. Vi ventet, og vi så på ødeleggelsene etter brannen. De var ikke katastrofale. Munchs malerier var brakt i sikkerhet for lenge siden.
Så omsider kom det to virkelige prominenser opp midtgangen. Vi kjente dem straks: Det var Reichskommisar Josef Terboven og den høyeste politimyndighet i okkupasjonsstyrkene, ”SS Oberführer und General der Polizei, Höherer SS- und Polizeiführer Nord” Wilhelm Rediess. Det var de øverste ansvarlige i Norge for alt det vi måtte gjennomgå under krigen.

General Wilhelm Rediess

Terboven tok seg bare en tur opp gjennom salen - så snudde han uten et ord og gikk ut igjen. Det var Rediess som henvendte seg til oss. ”Øyeblikket krever (etter denne skjenselsgjerning) at det blir grepet sterkt inn for at besettelsesmaktens interesser kan bli benyttet, og ro og orden sikret i landet. Studentene ved Universitetet i Oslo blir overført til en særleir i Tyskland.” De kvinnelige studentene skulle begi seg til sine hjemsteder og melde seg for politiet der. Så kom det et viktig tillegg:

For å gjøre det klart at dette var et skremmeskudd overfor hele befolkningen, het det i en leder i Aftenposten samme dag.:

Eller for å si det i klartekst: Fordi 12-1300 Oslostudenter sto bak brannen i Aulaen, og i det hele hadde motarbeidet den tyske okkupasjonsmakt, skulle de sendes til en særleir i Tyskland. Altså ikke til en konsentrasjonsleir.

Til Stavern

Ut på kvelden ble alle kommandert ut på Universitetsplassen. ”Los, los!”. Der sto lastebiler klar til å kjøre oss til Vestbanen. Inn på toget. Vi visste ikke hvor vi skulle før vi var framme på jernbanestasjonen i Larvik. Senere skjønte vi at vi hadde reist dit over Kongsberg.
Fra stasjonen ble vi kommandert til å stille opp i formasjon og marsjere de syv kilometerne til Stavern. Tyskerne fulgte oss på motorsykler og presset oss fram i stor fart. Jeg var i god kondisjon og greide det godt, og dessuten var det kaldt og som før sagt var jeg tynt kledd. , så det var kanskje ikke så galt med litt fart. I Stavern ble vi lagt inn i en av de store kasernene i militærleiren (bildet). Den var i to etasjer, og køyene var tre over hverandre. Det var en erfaring vi skulle oppleve mange ganger senere også. Det var ingen enestående opplevelse å kjenne en mus spasere over ansiktet i nattens løp. En kamerat i Buchenwald senere fortalte at det hadde skjedd med ham også.

Stavern

Toalettet var en helt ny opplevelse. ”Svingstangen” kalte vi det, eller ”Shitomir” etter en by i Russland som nettopp da var sterkt framme under kampene i Sovjetunionen. Svingstangen kom den til å hete fordi stedet var en overbygget hall med en lang stang over en åpen renne som det rant vann gjennom. Vi måtte henge med bena på gulvet foran og armene rundt svingstangen bak oss. Det var noen få universitetslærere blant oss som også var brakt til stedet. Jeg husker særlig dosent Emil Smith (senere professor i antikk historie) som synes å mislike situasjonen spesielt. Han og de andre lærerkreftene forsvant snart ut, ble flyttet eller løslatt, jeg vet ikke.
Vaskemulighetene var heller ikke de beste. Kranen på det primitive vaskerommet var utendørs. Etter leggetid var det ikke lov å gå ut på do. Da måtte vi bruke en svær stamp som sto nederst ved trappen i første etasje. Jeg lå i en underkøye i annen etasje i brakka. En natt skulle en medstudent i øverste køye ned til stampen. Han hadde hastverk, og i belgmørke tok han de første skoene han fant på gulvet, styrtet ut og ramlet ned trappen med bena opp i stampen. Skoene viste seg neste morgen å være mine. Jeg sier ikke mer…

Ellers led vi ikke noen særlig nød i leiren. Vi fikk god mat, og etter noen tid fikk vi tilsendt varmere klær og toalettsaker hjemmefra. Verst var nok appellene - oppstillingene der vi ble tellet opp. De kunne vare lenge, og det var kaldt. Jeg husker en slik kald opplevelse. Det bodde noen russiske fanger i en ende av brakka. Vi hadde ikke kontakt med dem, men vi så dem noen ganger på appellplassen.
Nettopp denne dagen ble det noe ugreie. De hadde visst banket i veggen. En lei forbrytelse. Vi så hvordan russerne konfererte seg i mellom. Så forklarte de på tysk at det var vi som hadde banket. Da ville vi få straffen. Nå hadde vi en studentkamerat som snakket russisk. Han kunne forklare sammenhengen, og vi slapp straffen. Hva som skjedde med russerne, vet jeg ikke
Brakken vår var selvfølgelig inngjerdet med piggtråd, og det gikk vakter utenfor. Jeg skrev et dikt om disse:

FØRSTE PULJE SENDES

Vi var utenfor gjerdet når vi ble marsjert av gårde for å hente mat eller for å få et dusjbad. En dag fikk en av oss lov til å komme til tannlegen. Da slo han ned vakten og flyktet. Det fikk vi andre unngjelde for med en lang og kald appell. Det foresvever meg at vi også fikk en straffeeksersis.
Det gikk noen dager før det hendte noe spesielt, men 8. desember glemmer vi ikke. Jeg siterer fra Nils M. Apelands dagbok, som han fikk smuglet med seg rundt hele tiden. Den gir mange viktige opplysninger til hjelp for hukommelsen. Han sier:

Så langt Apeland.
De utplukkede fikk ordre om å pakke det lille de hadde, og en tid senere marsjerte den første puljen ut på vei til Tyskland. Vi møter dem igjen senere.

En annerledes julefeiring

Om natten ble de erstattet av nye studentfanger, nesten det samme antallet. Der var fetter Finn med. De hadde sittet i Aulaen hele natten etter at vi andre forlot den, og var blitt brakt til Berg ved Tønsberg dagen etter. Berg var den eneste konsentrasjonsleiren i Norge som ble administrert av norske nazister. Det var en vond leir der de hadde hatt det ganske ubehagelig.
Etter hvert gikk det bedre i Stavern. Vi laget revy, sanger, og vi holdt foredrag for hverandre. Vi fikk skrive og motta brev og pakker. Jeg hørte senere at far hadde vært nede med noe til meg. Vi hadde slektninger som bodde der, og far oppsøkte dem. De sendte meg godsaker både før jul og til selve julehøytiden. Far hadde prøvet å få snakke med meg, men det fikk han jo ikke.
Ja, julen, ja. Tyskerne lot oss få lov å feire den. Befolkningen i Stavern sendte oss juletrær med elektrisk lys, kaker og kaffe og meget annet. Vi fikk lov å gå ut på plassen og vi laget en stor ring. Så gikk vi rundt et imaginært juletre og sang julesangene. Vi hadde det hyggelig, men vi savnet jo voldsomt den julen vi skulle hatt hjemme med familiene.
En ekstra påkjenning var det at vi faktisk en stund hadde trodd at det var der vi egentlig skulle vært i julen. I desember begynte tyskerne nemlig å løslate en hel del av oss. En dag ble hele 160 ropt opp ved appellen, og dagen etter hele 200. Slik fortsatte det, men så ble det plutselig stopp. I alt var det vel omtrent halvparten som fikk dra. Vi ble lest opp alfabetisk, og det var ulidelig spennende hver gang oppleseren kom til bokstaven S. Det ble aldri meg.

Hva var det som skjedde?
Det var Terboven personlig som hadde satt hele aksjonen i gang. Hitler ble faktisk rasende da han hørte det. I dagboken til propagandaminister Goebbels heter det:
”Likevel er naturligvis Oslosaken et opplagt svineri. Der Fùhrer er også umåtelig forarget over måten denne saken har vært behandlet på. Han har mottatt to av Terbovens tillitsmenn og sagt dem sin mening ettertrykkelig. Terboven har igjen opptrådt som en utpreget bølle i Oslo.”
Et annet sted sier Goebbels at ”Terboven er for øyeblikket den mest hatede mann i hele Skandinavia.”
Det er kanskje slik at Terboven da skjønte at arrestasjonene var en overreaksjon, og at han derfor begynte å løslate mange av dem som fremdeles var tilbake i Stavern. Så hendte det to ting:
Svenske myndigheter leverte en protest mot aksjonen, og det ble for mye prestisje i saken for Hitler. En annen faktor kan ha vært den store eksplosjonen i et ammunisjonsskip i Havnen i Oslo. Den var så sterk at lufttrykket knuste vinduer helt oppe på Majorstua og på Sinsen. Selv om det antagelig ikke var en sabotasjehandling, ble det ikke noen flere løslatelser fra Stavern.

Tysklandsopprop

Det var den 7. januar 1944. Ved morgenappellen ble igjen 6-7 mann ropt opp for å sendes hjem. Utpå formiddagen ble det ny appell, og denne gangen var det ikke noen lystelig melding vi fikk. Nå skulle også vi andre sendes til Tyskland. De neste par timene ble hektiske. Vi skulle levere inn alle effektene vi hadde fått utlevert i leiren. Vi skulle spise middag, hente brød og smør, pakke det lille vi hadde. Ingen greide å bli ferdig til fastsatt tid, og tyskerne sto i dørene og truet med å skyte oss hvis vi ikke straks ble ferdige.
Klokken var omtrent 14 da vi marsjerte taktfast ut av Stavern. Langs gater og veier sto folk og hilste oss - noen gråt også. På det lille torget sto Herman Wildenvey og nikket til oss, med hatten i hånden. Han skrev også et dikt til oss. Det var jo nettopp i Stavern han hadde sitt hjem.

Med slaveskipet ”Donau”

Donau

Marsjen til Larvik var en gjentagelse av den forrige fem uker før. Vi satt trangt på togreisen inn til Oslo. På Skarpsno gjorde vi en kort stopp. Der var det folk som prøvet å få kontakt med oss. I et brev til bestemor skrev mor dagen etter:

På toget hørte vi stemmer som ropte navn. De slapp jo ikke inn. Det var først og fremst en oppmuntring at vi forsto at man tenkte på oss, og det ble ikke så mye sjokolade på hver, - det var helt selvfølgelig at man delte med de som satt rundt en. Jeg forsto jo senere at far også hadde vært utenfor der, det visste jeg ikke da.
Vi kjørte på havnesporet fra Vestbanen over kaiområdene. Akkurat hvor vi stoppet, husker jeg faktisk ikke (antagelig under Akershus), da vi myldret ut på kaia, så vi en stor 12.000-tonner som lå og ventet på oss. Det var slaveskipet ”Donau” (Bildet) som ble brukt til å transportere tyske tropper på ”Urlaub” begge veier, og fanger til Tyskland den ene veien. Vi skulle om bord med en gang. Først ble 35-40 av oss ropt opp og skilt ut. Vi visste ikke hva som var bestemt for dem. Skulle de løslates?
Først etter frigjøringen hørte vi hva som hadde skjedd med dem: De ble overført til Grini. Der ble en del av dem, de fleste, opptatt i leiren som andre fanger. Det var karer som hadde vært syke i Stavern, eller som hadde innflytelsesrike krefter som arbeidet for dem utenfor.
15 av dem ble isolert. Det heter i en artikkel i Samtiden i 1957 at ”de ble plukket ut av Terboven på grunnlag av forhørene i Stavern.” Der ble vi alle en dag kalt inn en etter en til forhør av en høyere SS-offiser. Jeg husker ett av spørsmålene: Det lød omtrent slik: ”Vil du delta i kamp mot Tyskland dersom anledningen gir seg?” De fleste svarte forsiktig, noen svarte rett ut ”Ja”. Da de kom til Grini ble de plassert på ”haft” og skulle vært skutt en av de første dagene. Jeg husker at jeg selv svarte at jeg ikke hadde vært på sesjon, så det var ikke et aktuelt spørsmål for meg.

”Wo kein Vogel singt”

Både fra Universitetet og annet hold ble det arbeidet meget intenst for å få Terboven til å annullere sin beslutning om skyting. Dette lyktes da. ”De fleste ble sittende krigen ut, som gisler i tilfelle noe skulle hende som krevde represalier.” Tyskerne gjorde det flere ganger. De skjøt gisler når noe alvorlig gikk dem imot.
Det store flertall, ca 350, ble kommandert om bord og under dekk gjennom en stor luke. I rommet der nede lå det svære hauger med madrasser. Vi merket at båten la fra kaien, og vi la oss til å sove, men neste morgen lå Donau fremdeles stille rett utenfor Hovedøya. For å komme på avtredet, måtte vi opp på dekk, og derfra kunne vi se inn til Oslo. Jeg husker hva jeg følte.
Først neste natt, tidlig den 9. januar, begynte skipet å gli ut Oslofjorden. Fra dekket kunne vi se inn over land på begge sider. Vi gikk i konvoi. I Øresund så vi det nøytrale Sverige fullt opplyst. ”Göteborg var som et eneste lyshav”, sier Apeland. Det besatte Danmark var mørklagt. Det var en virkningsfull kontrast. København kunne vi bare skimte i morgengryningen.
Om morgenen 11. januar passerer vi over Stettiner Haff og inn til byen av samme navn. (I dag den polske Szczecin). På bryggen blir tre av oss skilt ut. De hadde fått difteri om bord i Donau. Nå ble de sendt til sykehus i Stettin, men senere fraktet rundt i Tyskland fra det ene stedet til det andre. De var i fangeleire, fengsler og tukthus. De levde under harde forhold med svært lite mat, storangrep i Hamburg og stor frykt. Det tok tre-fire måneder før de kom etter til Buchenwald. Da var de bare to, den tredje døde i Hamburg.
Vel i land blir vi andre raskt ført inn på et tog av gammeldagse franske personvogner. Det er dobbelt belegg i hver kupe, men i ettertid må vi jo være takknemlige for at vi slapp kuvognene. Toget var meget langt, - i alt over 60 vogner, - mest godsvogner.
Verst var det som jeg skulle gjenoppleve mange ganger senere. Før toget forlot en stasjon virket det som det skulle prøve alle linjestumpene på stedet. I timevis fram og tilbake, uten noen grunn som vi kunne forstå. Åtte timers kjøring før vi endelig forlot Stettin. Tre dager tok turen derfra til Weimar, gjennom et flatt og nitrist landskap. Weimar var jo lovende. Goethes gamle by. Hvordan ville vår “Sonderlage” være? Fikk vi lov til å studere? Kanskje ta en tur inn til Goethes by?
Det ble det ikke noe av. Vi havnet i konsentrasjonsleiren ”Buchenwald wo kein Vogel singt”.

Buchenwald

Inngangsporten i Buchenwald Jedem das Seine som på norsk betyr: Du får som du fortjener.

Vi hadde vært en uke underveis fra Stavern før vi var fremme ved ”Særleiren”. Det gikk ikke lenge før vi forsto hva den virkelig var. Over porten sto det ”Jedem das seine” (Enhver får det han fortjener), og ”Recht oder Unrecht, mein Vaterland”. Jeg husket denne setningen fra de britiske konsentrasjonsleirene under boerkrigen i Syd-Afrika. (Right or wrong, my country”. Uten sammenligning forøvrig.) Ja, og så sto det ”Arbeit macht frei.” Ingen fange i de tyske leirene har vel noen gang sluppet ut av en KZ på grunn av hard arbeidsinnsats. Svært mange har mistet livet nettopp av den grunnen. Innenfor porten skimtet vi en svær åpen plass i kveldsmørket. Det var appellplassen, sølete og trist. Bak den lå lange rekker av brakker i nøyaktige parallelle gater. Over plassen gikk noen ubestemmelige skikkelser i en slags sorte uniformer. Det var ”Lagerschutze”, leirens politi. Vi fant etter hvert ut at de var fanger som oss. Blant de prominente ”Häftlinge” som hadde forskjellige betrodde oppdrag i leiren. Innenfor gjerdet var det fangene som organiserte, - selvfølgelig under hardhendt kontroll av SS, og helt ut på deres brutale premisser. Sjelden har jeg sett slik klasseforskjell som blant kommunistiske fanger i en konsentrasjonsleir, hvor de nettopp regjerte over ”Häftlingene”.
Vi ble ledet inn i en stor kaserne og ble fortalt at vi måtte forte oss og spise maten vi hadde med oss, for alt ville bli tatt fra oss om et øyeblikk. Febrilsk satte vi i gang med å fortære det vi hadde. Snart fikk vi ordre om å kle av oss og gi fra oss alt vi eide. Også ringer, briller og klokker, bøker, papir og kortstokker. Så kom ”frisørene”. Alle ble snauklippet, på hele kroppen. Da et par som kom litt senere inn i ”frisørsalongen” fikk se en som var ferdigklippet og som blødde fra pungen, besvimte en av dem. ”Jeg trodde vi skulle kastreres, jeg”, sa han etterpå.

Bildet er tatt etter frigjøringen av Buchenwald og viser en "Sebrakledd" fange som peker ut en SS-mann

Snauklippingen hadde to begrunnelser: For det første viste det seg at det var mange lus i leiren, og de kunne spre farlige sykdommer. Lusene gjemte seg i håret. Så i virkeligheten var kanskje klippingen en god ting for oss. Der og da virket den veldig fornedrende. Den andre hensikten var av en annen art: Hvis noen greide å flykte fra leiren, var det ikke så vanskelig for SS å spore dem opp. I Tyskland kjente nok de fleste innbyggerne igjen fangene nettopp på dette.
Det var selvfølgelig SS-menn omkring oss hele tiden. En av dem tok for seg hver enkelt av oss for å sikre at ingen smuglet med seg inn noe ulovlig skjult i kroppen. Med en trespatel tittet han alle i munnen, og deretter i rektum. Så samme spatelen på neste mann.
Neste omgang var desinfeksjonen. Vi måtte etter tur gå opp i en stor beholder med en sterk veske, og så dukke under. En SS-mann sto på kanten og tråkket hodet under vannet. Så fikk vi dusje, og vi fikk klær.

Alle kjenner bildene av KZ-fanger i sebraklær. Nå var det vår tur: Bukse og jakke, en tynn trøye og underbukse, og så vidt jeg husker en tynn genser. Ja, også sokker og tresko på bena. Det viste seg snart å være for lite i vinterkulda. Buchenwald lå ikke langt fra dagens Oberhof, som de fleste av oss kjenner fra skiskytterkonkurransene. Der kan det være fint vintervær, men det kan også være tåket og vindfullt. Det skal jeg si at vi merket etter hvert.

Fange nummer 39350

Så skulle vi registreres. Ved skranken var det satt opp skilter som viste at vi kunne gå til den mottakeren som mestret det språket vi valgte. Vi imponerte nok ved å dele oss noenlunde likt mellom tysk, engelsk og fransk. Jeg fikk også et tøymerke med et nummer på. Det skulle jeg sy på selv. Fra nå av var det min eneste identitet. Jeg var ikke lenger Petter Christian Steenstrup, men fange nummer 39350.
Vi ble beordret ut i vinterkulda og fram til brakke 19 et godt stykke unna. Der ble vi mottatt av Georg og Franjo, som selv var fanger. Georg Schuchardt var tysk kommunist. Han ble arrestert dagen etter Riksdagsbrannen, like etter Hitlers maktovertagelse i 1933, og hadde sittet inne hele tiden etter det. I flere år ble han flyttet fra fengsel til fengsel, og havnet i Buchenwald i 1937 da leiren ble bygget opp. Som fange nr. 53. Han var vår ”Blockältester”, dvs. sjefen i blokken vår, og ble en veldig viktig mann for oss. I begynnelsen var han streng og ikke særlig populær, men etter hvert ble han svært nyttig for oss. Det hang vel også sammen med at vi selv fikk bedre forhold, som også kom han til gode. Georg (vi uttalte det på engelsk) hadde deltatt som soldat og senere underoffiser i første verdenskrig. Der var han blitt dekorert med jernkorset av første klasse.

Fanger banket fanger

Hans Michelsen, vår medfange og senere høyesterettsdommer hjemme, kom nær inn på Georg. Han hadde lenge vært Blockältester i karanteneblokken, med mange vanskelige fanger. Derfor ble han forbauset da vi kom. Vi viste disiplin oss imellom, vasket oss, sloss ikke om maten og lystret alltid ordrer.
Hans Michelsen forteller:

En konsentrasjonsleir var et forferdelig forrående sted å være.

Franjo var nestsjefen. Han var jugoslavisk motstandsmann. Hvor lenge han hadde sittet inne, vet jeg ikke. Han hadde gjennomgått stygg tortur. Tyskerne slo ham i svime og kastet ham ut i snøen. Der måtte han ligge hele natten. Han hadde nesten mistet stemmen og hadde bare en slags hes hvisking å meddele seg med.
I motsetning til Georg den første tiden, var han en positiv og vennlig fyr. Vi trodde han bløffet da han fortalte at han var ekspert på Ibsen. Det viste seg snart at han kjente Ibsen vel så godt som de fleste av oss. Han hadde vært regissør ved statsteateret i Ljubljana.

Ble nektet kontakt med andre fanger

Brakken var på én etasje med to fløyer. Det var et vaskerom og et toalett i midtpartiet, og så et oppholdsrom og en sovesal på hver fløy. I sovesalen var det senger i tre høyder. Iikke nok til oss alle. Vi måtte ligge to i hver køye, anføttes for å få plass. I oppholdsrommet var det bare sitteplass til halvparten. Vi måtte sitte på omgang. Utenfor inngangen var det en gårdsplass på ca 50 x 5 meter. Den var avsperret i begge ender med piggtråd opp mot neste brakke. Vi var i karantene og fikk ikke lov å komme i kontakt med andre fanger.
Selv om det var trangt, var det herlig å få legge seg og sove. Vi var veldig slitne, og vi gledet oss til sove lenge utover morgenen. Da kjente vi nok ikke reglementet ennå. Vi fikk bare lov til å sove i skjorta. Å ta på seg mer tøy, var det samme som fluktforsøk. Det var kaldt.
Dagsrytmen i Buchenwald var slik at fangene måtte opp kl. 4 på morgenkvisten, og om kvelden var det sengetid kl. 20. Derfor syntes vi ikke at vi mer enn hadde kommet i køyene før signalet gikk om at vi  måtte opp.
At vi var kommet så sent kvelden før, spilte ingen rolle. Om dagen hadde vi ikke lov til å gå inn på sovesalen. Da vi møtte hverandre om morgenen, kjente vi hverandre knapt igjen. Selv gamle, gode venner var så forandret – uten hår og briller.
Det var vel på denne tidene senere filosofiprofessor Knut Erik Tranøy skrev sin populære sang. Den ble sunget igjen av den Norske Studentersangforening i Aulaen ved en 60-årsmarkering i 2003:

Ubudne gjester i madrassen

De andre fangene i leiren måtte to ganger om dagen opp på appellplassen for å telles. Det var komplisert med så mange mennesker, og særlig om kvelden, etter arbeidstid, kunne den seansen vare i timer. Da fikk ikke de stakkars mennene lange tiden for seg selv. De hadde i utgangspunktet ikke mye tid til å spise og stelle seg før de måtte til køys kl. 20.00.
Vi studenter måtte stille opp foran brakken vår. Det betydde i hvert fall at vi slapp mye raskere unna. Det kunne da bli lenge nok. Det hendte vi sto ute i timevis og frøs. Verst var det for dem som var syke. Du måtte ha over 40 i feber for å slippe å gå ut. Av og til besvimte en eller annen. Da fikk han alle nådigst sette seg opp mot veggen, men inn slapp han ikke.
Allerede første natten møtte vi loppene. Det krydde av dem i madrassene. Selv var jeg nok også plaget, men ikke så ekstremt som mange andre. De klødde på seg sår som ble infisert. Det ble en av de første, viktige oppgavene for ”legene” våre, medisinerstudentene. De hadde jo lite salve og forbindingsmateriale å hjelpe seg med. Etter en tid fant vi på å ta madrassene ut i kulda, for da stivnet loppene og lot seg lett plukke. Likevel var det like mange der neste natt. Det var først etter lang tid at vi fikk hjelp til å gasse dem bort. Jeg laget et lite vers der nede om denne plagen. Jeg kalte det

Forferdelige hygieniske forhold

Maten vi fikk var sjokkerende dårlig. Store spann med syltynn grynsuppe til middag. Bare en gang i blant fikk vi poteter. Om kvelden fikk vi en muggen brødskalk, sjelden med noe pålegg. Den skulle vare til frokost også.
Ikke alle motsto fristelsen til å spise den med en gang. De som klarte å gjemme noe, måtte legge det under puten om natten. Først lenge etter fikk vi hver vår suppeterrin. I begynnelsen gikk de vi hadde på omgang, ofte uten at vi hadde noen sjanse til å vaske dem. For vann var det ikke alltid i springen.
26. januar skriver Nils M. Apeland i dagboken sin, som han fikk smuglet med seg hjem til Norge meget senere, og utgitt i trykken:

Til å drikke fikk vi noe de kalte te. Hva det egentlig var, vet jeg ikke, men egne skjeer fikk vi. Dem måtte vi ta vel vare på. Vi gikk med dem hele tiden. ”Wie der Soldat sein Gewehr, trägt der Häftling seinen Löffel.“
Ja, vannet var nå egentlig en stor tragedie. Vi ble advart mot å drikke det - det var sterkt forurenset, og var vi uforsiktige, utsatte vi oss for farlig smitte.
Jeg husker spesielt en av de første dagene i leiren. Det var kaldt og det blåste. Så fant Blockältester ut at det skulle gjøres rent inne. ”Alle mann ut”. Vi sto og hutret og frøs. Da var det noen som fant ut at vi kunne stille oss opp i små grupper helt inntil hverandre, kropp mot kropp. Så fikk i hvert fall de som sto innerst noe varme i kroppen. Etter en stund byttet vi roller.
De andre fangene i leiren skulle vi altså ikke ha kontakt med. Ikke annen enn den vi måtte få  når vi under ledelse av en av de to sjefsfangene våre, marsjerte ut for å hente mat. Da så vi elendigheten. Mange av dem var muselmenn, helt avmagret og kraftløse. Vi hørte jo også beretninger fra tidligere år i leiren. Kommandant Koch (Bildet) hadde vært en brutal harding. Kona hans – Ilse Koch – var en av de aller verste. Hun red rundt i leiren på hest. I hånden holdt hun en ridepisk og slo til mot de fangene hun møtte.
Aller verst: Hun plukket ut fanger med spesielt fine tatoveringer på kroppen. Så hentet hun dem inn, fikk likvidert dem og laget lampeskjermer av huden deres.

På appellplassen ble det undertiden reist en galge når en eller annen var dømt til å henrettes. Det skjedde mens alle de andre fangene sto der og ble tvunget til å se på det. Heldigvis slapp vi å være med på det. Vi så jo fanger som var blitt kalt opp til porten og måtte stå der ganske urørlige hele dagen i sterk kulde eller het sommervarme. Det var en annen slags straff.
I portbygningen var det ekstra strafferom. Der hadde mange av fangene blitt torturert til døde.

Kommandant Koch

Fra rettssaken mot Ilsa Koch etter krigen

Fangene måtte jo også arbeide – under hardt press av overivrige fangevoktere. Det har vært sagt at konsentrasjonsleirene ble opprettet for SS’ skyld, for å gi dem en skole og opplæring i brutalitet. I alle blokkene var det høyttalere. Der hørte vi nyhetene – sterkt nazipreget selvfølgelig. Der ble fangene kalt opp til porten. Det var alltid skremmende. Nesten alltid dreide det seg om en straff – eller transport til en annen leir. Transportene var virkelig noe å grue seg til. Som oftest betydde det at man måtte forflytte seg til fots – i lange kolonner. De svakeste falt sammen når de ikke orket mer, og da skjøt SS dem ganske enkelt i hjel.

Han fikk en god jobb innen NASA etter krigen

Etter en stund fortalte andre fanger oss at vi også skulle på transport. Til Dora. Hadde vi visst hva det innebar, hadde vi vel gitt helt opp. For Dora var en underleir under Buchenwald – inne i fjellet et godt stykke unna. Da de allierte bombet i stykker Peenemünde, byen ved Østersjøen der tyskerne startet produksjonen av V-våpnene, (de flygende bombene som traff England så hardt), fortsatte de i gruvegangene ved Dora.

Bildet viser Braun uten naziuniform

Dit ble det hver uke sendt en gruppe fanger fra Buchenwald. Forholdene der var slik at ingen kom tilbake uten på vei til krematoriet i Buchenwald.
De levde under helt umenneskelige forhold. De sov på gruvegulvet i vann og skitt.
Vann til å vaske seg fikk de ikke lov til å tappe. Det som var av vann skulle brukes i krigsindustrien. Fangene så aldri dagens lys, og kravene var ikke mindre enn i hovedleiren. Jo, noen få unntak var det som kom ut og senere kunne fortelle hva de hadde opplevd. De fortalte om rakettspesialisten Wehrner von Braun som gikk forbi i gruvegangene uten å la seg merke med det forferdelige han så. Han fikk ingen straff etterpå: Amerikanerne tok ham etter krigen i sin tjeneste, fordi han kunne hjelpe dem med å videreutvikle atombomben. Han fikk også engasjement innen NASA.

I hovedleiren i Buchenwald var det mange slags arbeid for fangene. Mange var hver dag i de store fabrikkanleggene som lå like utenfor piggtrådgjerdet. Der laget man også deler til V-våpenene. Andre arbeidet i steinbruddet, et av de verste stedene. Så var det en mengde småoppdrag, som gartnervirksomhet, arbeid i krematoriet, på effektkammeret, kjøkkenet, vaskeriet, biblioteket (ja for et slikt var det faktisk også), ”Stubendienst” osv.
Det verste området innenfor gjerdet var Kleinlager. Det lå nede i hjørnet av leiren, og var så primitivt og helsefarlig at dødstallene var særlig store. Mange husker bilder fra KZ-leire med avmagrede fanger som ligger avkreftet ved siden av hverandre på lange hyller i tre høyder. Det var på steder som Kleinlager slike bilder kunne taes. Et snaut år senere havnet de norske studentene også der nede.
Vi lærte oss snart å utnytte den lille gårdsplassen. Selv om vi hadde lite mat, forsto mange av oss at vi kunne ikke sitte stille hele tiden. Eller stå stille. Selv var jeg en av dem som raskt kom i gang med daglig mosjon. Fram og tilbake, fram og tilbake de 50 meterne.

Et sinnrikt identifikasjonssystem

Alle fangene var for øvrig delt inn i kategorier. Disse ble markert med små trekantmerker i forskjellige farger. De politiske fangene, som var i stort flertall, hadde røde merker. Det var de som hadde kontrollen i leiren, så langt som SS ønsket det, og følte seg tjent med det. De grønne var kriminelle. Den første tiden var det de som hadde kontrollen, og det var nok en ekstra fæl periode. Noen av dem hadde også bokstavene B.V. sydd på. De var yrkesforbrytere, ”Berufsverbrecher”. Så var det de asosiale. Det var for eksempel folk som hadde nektet å påta seg det arbeidet de ble pålagt i nazistaten. Vi traff en gang en mann som kom for å klippe oss (håret skulle jo holdes konstant nede). Han forklarte at egentlig var han snekker, men så fikk han ordre om å påta seg murerarbeid (eller var det omvendt?). Da han unndro seg det, havnet han i Buchenwald, og ble ”belønnet” med en sort trekant.
Homofile havnet også bak det elektriske gjerdet, med et rosa merke, mens ”Bibelforskerne” hadde lilla trekant. Det var medlemmer av sekten Jehovas Vitner. Fordi de var pasifister, ble de hentet inn. Det var til og med et eget tegn for ”åndssvake”. Et armbind med påskriften ”Blöd” = dum. Det kunne være en ren mobbing, uten virkelig grunn.
Det hendte at en jøde hadde Davidstjernen + merket til Jehovas Vitner + en prikk for at han var straffekompaniet + en  blink som viste at han var under fluktmistanke. En slik fange hadde ikke store sjanser til å overleve.
Jødene hadde selvfølgelig sin egen gule stjerne. Det var jo ellers flere kategorier, også uten trekanter. Russiske krigsfanger ble gjerne isoler for seg selv, og mange av dem led en grusom skjebne. Først etter krigen leste jeg om ”hestestallen” eller ”nakkeskuddsanlegget”. Det var ikke i bruk lenger da vi kom. Tyskerne hadde fått nye likvideringsanstalter som var mye mer effektive.

Utspekulerte henrettelsesmetoder

Allerede sensommeren 1941, samme år som Hitler Angrep i øst, begynte massenedskytingen av utvalgte russere i alle større konsentrasjonsleire. I Buchenwald skjedde det på en skytebane like ved leiren. For å overdøve geværsalvene måtte hele leiren stille opp på appellplassen og synge, selv om det var midt i arbeidstiden.
Kamuflasjen var ikke effektiv, og så tok man ”hestestallen” i bruk, der foregikk skytingen både om natten og om dagen. Minst 7000 mistet livet.
Det dreiet seg altså om krigsfanger, beskyttet av Folkeretten. Slik så ikke nazistene det.

I dette huset ble fangene ført inn og fikk vite at de skulle desinfiseres og få bade. Scharførerne som arbeidet på omgang med å likvidere dem, gikk i hvite frakker så fangene skulle tro de var leger. Så ble seks og seks ført inn i et lite rom med lydtette vegger, utstyrt med et bad med fliser og åtte dusjer. I døren var det en smal sprekk som SS-mannen skjøt dem gjennom med mitraljøse. Likene ble slengt på en lastebil, dusjene ble satt på og blodet ble skylt vekk. Neste pulje kunne komme.
Opprinnelig anvendte SS en maskin, men den ble også for langsom. På en plattform sto det en stang til måling av kroppshøyden med en slagbolt i nakkehøyde. Når offeret gikk opp til måling, slo bolten til og knuste nakke eller hodeskalle. Maskinen drepte ikke alltid, men de halvdøde ble kjørt til krematoriet der de fikk nådestøtet.

DET FØRSTE DØDSFALLET BLANT VÅRE

Tilbake til oss selv: Det var meget sykdom blant oss. De hygieniske forholdene var jo skrekkelige - vi var veldig tett på hverandre hele tiden og frøs meget. Klimaet var svært ubehagelig og smitten bredte seg raskt. Det var ikke bare vanlig forkjølelse det dreide seg om. Våre medisinere gjorde det de kunne, men de hadde jo fremdeles nesten ikke tilgang  til medisiner.
Nils M. Apeland skriver i sin dagbok fra 17. januar:

Dette siste var slett ikke riktig. Blant fangene ute i leiren var det ikke uvanlig at to mann tok med seg en død medfange og stilte på appell med ham. Så fikk de rasjonen hans til å spise seg mindre umett på etterpå.
Allerede etter vel en måned i leiren fikk vi selv vår første døde. Stud. jur. Gjert Torgersen fra Tønsberg døde av en infeksjon. Jeg kjente ham ikke – vi var jo ca. 350 mann fordelt på to fløyer. Etter at jeg selv flyttet til Tønsberg mange år senere, fikk jeg vite mer om ham.
(Han var bror av en klassevenninne av Karis søster. Rudi Spæren lever ennå (2007) og hun var altså født Torgersen. Sønnen hennes igjen er oppkalt etter vår døde kamerat. Han heter Gjert Spæren, og jeg omgås ham ofte i klubben.)
Det var et sjokk for oss dette. Selvfølgelig. Han var ikke den siste. Noen uker senere døde også stud. mag. art. Sverre Per Terjesen, en av våre yngste. Jeg husker han var meget flittig og satt og leste for å være forberedt på å ta sine eksamener når han kom hjem til Norge igjen. slik skulle det altså ikke gå.
Også stud. med. Hans Petter Dahl døde før jeg forlot Buchenwald utpå sommeren. I alt mistet studentene 17 unge venner, enten der nede eller snart etter hjemkomsten på grunn av pådratt sykdom.
Jeg gikk ikke stadig rundt med depresjoner selv, men jeg husker nok at jeg av og til tenkte at dette kommer du aldri ut av med livet i behold. Ellers fantaserte jeg om å sitte på terrassen hjemme på Røa en sommerdag og drikke Solo.

”STORFINT" BESØK

Så skjedde det noe. Etter krigen gikk jeg lenge og innbilte meg at dette måtte ha vært mange måneder senere. Så hadde vi i virkeligheten bare vært i leiren i 14 dager. Så stor hadde påkjenningen vært, at vi følte tiden som en evighet. Hva var det som hadde gått så galt? Vi var jo blitt lovet at vi ikke skulle i en konsentrasjonsleir. Egentlig visste vi det ikke. Var det bare noen usannsynlige svikt i de interne rutiner? Kanskje var det ikke egentlig meningen at vi skulle vært gjennom alt dette? Hadde så en eller annen oppdaget feilen, og derfor kom kontraordren?
Utenfor piggtråden var det virkelig en ”Sonderlager”. Der ble en del mennesker internert. Det gjaldt en rekke rumenske ”Jerngardemenn”, som faktisk hadde kjempet på tysk side ved Stalingrad, men som så falt i unåde. En av dem havnet jeg i nabosengen til da jeg ble syk senere.
En italiensk prinsesse var også internert der, og en del franske regjeringsmedlemmer. Var det der vi egentlig skulle vært?
Så skjedde det da en dag noe virkelig gledelig. Det begynte ikke så bra. Min bordkamerat Anton Schou var den eldste blant oss – allerede i 40-årene. Han var en moden mann, som hadde vært i arbeid og stiftet familie. Han begynte å studere jus på fritiden. Det hjalp ham ikke den 30. november. Etter krigen, da han for lengst hadde fullført sitt juridikum, skrev han en artikkelserie i en avis om sine opplevelser der nede. De er fyldige og meget velskrevne. Jeg siterer fra en av dem:

QUISLINGS MØTE MED HITLER

Bildet viser Quisling i Berlin

Det var først over 60 år senere at jeg fikk vite hva som egentlig var skjedd. Da jeg leste boken ”Tre skritt bak” av Per Jahr. Han var Quislings adjutant gjennom hele krigen, og var med ham nesten over alt. Tidlig i 1944 var Jahr med på Quislings tur til Hitlers hoved-kvarter bak fronten. 21. januar overhørte han en samtale mellom noen av Quislings ministere og selveste Himmler, sjefen for alle konsentrasjonsleirene. Himmler var ikke imøtekommende i spørsmål som gjaldt Norges selvstendighet og en egen norsk hær. I en annen sak var han positiv. Jeg siterer: ”Minister Fuglesang benyttet anledningen til å ta opp et annet tema med Himmler, nemlig forholdene for de norske studentene som satt internert i Tyskland. I det spørsmålet viste Himmler tilsynelatende en større forståelse, og lovet å komme tilbake til dette i møtet dagen etterpå.
Det gjorde han også: Da lovet han å bedre forholdene for dem. (Se Jahr side 100 og 102.)
Det er vel sannsynlig at spørsmålet ble tatt opp med Hitler? I Aftenposten 12.12. 2005 fortelles det  om Quislings besøk hos ham. Den andre dagen var også Himmler tilstede ”der man bl.a. også drøfter muligheten for å sende nye norske styrker til østfronten”.
Det var vel etter dette møtet at Himmler kom tilbake til Fuglesang og de andre med den positive meldingen. Dagen før hadde Quisling framført alvorlige anklager mot sin politiske hovedmotstander i Norge, Reichskommisar Josef Terboven.
Quisling er aldri så nær å bli kvitt sin erkerival, som lenge også har hatt en dalende stjerne hos Hitler, spesielt etter arrestasjonene av de norske studentene høsten 1943.” (Aftenposten).
I Hans Fredrik Dahls Quislingsbiografi 2 s. 519 heter det også at ”En kort bekymring for studentenes skjebne fikk Quisling også flettet inn.”

MAT FRA SS-KJØKKENET

Vi forble innenfor piggtråden, men vi ble flyttet ned til Block 41. Det var en toetasjes murbygning med dobbelt så stor plass. Derfor fikk vi fra nå av hver vår seng, og aller viktigst: Vi skulle hente maten vår på SS-kjøkkenet. Hver dag tok en SS-mann en gruppe av oss ut av porten og inn i SS-leiren. Maten var rikelig og av god kvalitet. Det var slutt på sulten.
Nå skulle håret få gro, vi fikk igjen våre personlige effekter og bøker. Vi kunne spille kort og alle kunne sette seg ned på samme tid. Vi fikk motta pakker utenfra og skrive og motta brev. Kort sagt: Det betydde et helt nytt liv.
Vi hadde strengt forbud mot å gi noe av overfloden ut i leiren til de andre fangene. Det var mange måter å omgå dette på. For det første kom det andre fanger inn som skulle hjelpe oss. Det kom malere for å pusse opp noen vegger, det kom frisører for å holde håret vårt som det burde være. Det måtte vi jo betale for. Så fikk vi etter hvert sigarettkvote. De som tømte søppelkassene våre, fant snart ut at det var mye ubrukelig mat som var høyst brukelig likevel.
Jeg lærte en del sosialøkonomi der nede. F.eks. hva inflasjon er. I begynnelsen betalte vi frisøren en sigarett for å klippe oss. Eller kanskje barbere oss!! Forholdet mellom tilbud og etterspørsel kan jo endre seg i en KZ også! Etter hvert betalte vi en sardinboks fra pakkene våre for den samme frisørkunsten.

Mer enn nok mat

Fikk så leirfangene utenfor nytte av det vi smuglet ut? Det var nok bare smuler i forhold til behovet, og vi hadde ingen kontroll over fordelingen. Noen måtte det jo komme til nytte.
Hvem sendte oss disse pakkene? Noe kom selvfølgelig fra familien hjemme. Det engstet oss å tenke på hvor lite de hadde selv. Hvis vi skrev at de ikke måtte sende noe, for vi hadde nok, så visste de at sensuren var streng.
De så jo at brevene var åpnet, og av og til var noe malt over og gjort uleselig. Kunne de stole på det vi skrev? Nei, de fortsatte å sende. De største og beste var danskepakkene. Der var det ost og smør og kjøtt og pølse. Så kom det noen fine pakker fra Sverige. Først etter krigen fikk vi vite at det (i all hemmelighet) var den norske regjering i London som sto bak. Det skulle SS ha visst!
Så kom det pakker fra organisasjoner i Sveits og i Portugal. Det var nok der de ekte sardinene kom fra.
Vi hadde altså fått en helt ny og bedret situasjon. Det var et par negative ting ved dette: Viktigst var at vi fikk to SS-menn ned til oss, som skulle holde oss under oppsyn hele dagen. Utpå kvelden forlot de oss, men kom tilbake igjen neste morgen. De var svært ulike. Scharführer Langner (en SS-underoffisersgrad) var den brutale, hensynsløse typen som var så karakteristisk for SS-mennene.
Han sparket til andre fanger når han ledet oss ut til mathenting. Han utalte en gang til en av våre at det ikke skulle gjøre ham noe som helst å utrydde alle de 30.000 fangene som da var i leiren. Han var ikke brutal mot oss. Han hadde vel sine ordrer, og dessuten kunne vi kjøpe ham. Med all den maten vi fikk etter hvert, kunne vi ”organisere” nesten det vi ville. Langner hadde bare en vanlig båtlue til uniformen sin. Han ønsket seg en slik ”ordentlig” uniformslue med stiv brem. Det greide vi. Det skal ikke forbause meg om det var Blockältester som var kontakten.

”OLA GLÅMSTULEN”

Den andre SS-mannen (Unterscharführer) var derimot et fint menneske. Han var småbonde et sted i Sydvest-Tyskland. Han bekymret seg svært for hvordan det gikk med gården, som nå ble drevet av franske slavearbeidere. Antagelig var han skrevet ut til SS-tjeneste. Om han sier Anton Schou i et av sine avisbrev at han var nærmest å sammenlikne med en snill norsk bondegutt, og ”burde vært en av de uhyre få SS-menn som skulle reddes fra en eventuell utryddelse.”
Ola kalte vi ham – eller Ola Glomstulen. Vi kom godt ut av det med ham og satt ofte og pratet med ham.
En annen negativ endring var at vi kom inn en blokk som var nærmeste nabo til Experimentalblock. Vinduene våre vendte ut mot deres gårdsplass, og vi kunne se hvordan fanger ble brakt inn, og senere kom de fleste ut igjen som lik. Bare noen få overlevde.
Der eksperimenterte SS-leger med levende mennesker. Blokk 46 (Vi var flyttet fra 19 nå) hadde dobbelt piggtrådgjerde rundt seg. Et notat fra de siste dager av 1941 er ganske kort: ”Siden dyreforsøk ikke tillater noen sikker vurdering (av tyfusvaksiner), må forsøkene foretas på mennesker”. Fremstående leger i SS, Hæren og på regjeringsnivå sto bak.
Det var vesentlig kriminelle fanger som ble injisert med tyfusbasiller, og så observerte man hvordan forskjellige motmidler virket. I alt ble ca 1000 fanger levert inn gjennom de neste årene, og et meget stort antall av dem døde. Blant de overlevende var det mange som fikk mén for livet i form av hjertesvekkelse, hukommelsestap, lammelser og lignende. At SS plasserte oss i nærmeste naboblokk, der vi kunne se og senere fortelle, er nokså uforståelig.

Musikklivet blomstret

I blokken ovenfor oss hadde vi et hyggeligere naboskap. Gårdsplassen vår var fortsatt gjerdet inn, og vi hadde  stadig forbud mot å gå ut i leiren. Senere fikk jeg vite at Arnljot Gaare, vår tillitsmann, stadig var ute om kvelden og hadde kontakt med andre. Han hadde fått adgang til en nøkkel, jeg vet ikke hvordan. Gårdsplassen var forresten også dobbelt så stor nå. 50 x 10 meter. Når vi rettet blikket ut mot det elektriske gjerdet, så vi rett mot et av vakttårnene utenfor. Der sto væpnede ukrainere, frivillige som hadde meldt seg i håp om å bli kvitt bolsjevikene i  Sovjet og om å få sin egen stat. De hadde ry på seg i leiren for å være spesielt brutale.
Men det var blokken ovenfor da. Der satt tsjekkiske musikere. Om det var riktig når det ble sagt at det var et helt janitsjarorkester, vet jeg ikke, men mange var de, og de hadde instrumenter. De var nok med i leirens orkester, som spilte ved spesielle anledninger – triste og muntre. Vi snakket med dem mange ganger. Selvfølgelig var det forbudt, men ukrainerne kunne jo ikke høre oss, og samtalen foregikk på den måten at de sto innenfor vinduene, og vi sto i en liten sirkel utenfor. Da så det ut som vi studenter snakket med hverandre, men realiteten var jo litt mer spennende.                
Livet vårt endret seg på så mange andre måter også. Vi fikk kortstokkene våre tilbake, og det ble spilt bridge fra morgen til kveld. Ikke alle likte det. Man trenger mer plass ved et bridgebord, og vi ”ikkespillere” syntes ofte det var vanskelig å finne sitteplasser igjen. Noen motstandere forsøkte å fjerne spar ess i alle kortstokker, men det førte bare til at spillerne brukte en joker for den verdien – og passet bedre på kortstokkene fra da av.
Vi arrangerte også foredrag for hverandre, og vi fikk gå på kino. Lokalet lå i en brakke nederst i leiren, og det var sjelden at filmene var særlig gode, men det var jo en avveksling. Vi marsjerte ned i samlet tropp.

Bordell og forelesninger

På de bakerste benkene satt jentene. I denne rene mannsleiren var det også en gruppe av det annet kjønn, nemlig de prostituerte, og de var kommet fra kvinneleiren Ravensbrück. De hadde meldt seg frivillig mot et løfte om å bli satt fri etter seks måneder. Om de ble det, vet vi ikke. Utenom ”arbeidstiden” hadde de det visst ikke så verst. Vi forsto at de skulle bare stå til tjeneste for de mer prominente fangene.
De fleste av de andre hadde nok heller ikke noe overskudd til et slikt tilbud. Vi studenter var selvfølgelig ikke interessert, selv om vi skulle få et tilbud. Det diskuterte vi og gjorde klart  for oss selv, men at vi snudde litt på hodene i kinoen og tittet bakover, det skal ikke benektes.
En dag fikk vi også tilbud om forelesninger. Det kom professorer fra Jena, som ga mange forskjellige foredrag – en del av dem av høyeste vitenskapelig kvalitet. Det var også rene propagandainnslag. I ”Rassenkunde” for eksempel.
En av dem var spesielt ille. Fortalte om hvor meget bedre den blonde nordiske rasen var. Jeg krøp litt sammen bak han som satt foran meg. Jeg var jo like mørk som han som foreleste. Selv var han nok litt oppmerksom på at han ikke var det aller beste eksempel på det som han preket. ”Aber meine Frau” Sie wird rot in der Sonne!”
Når propagandaen ble for grov, kom vi med litt infernalske spørsmål. Kanskje var det derfor det ikke varte så lenge før hele skuespillet ble avlyst?

Adressen var ”Schliessfach”

Når vi er inne på dette området, så må det fortelles at Christian Mellby, min senere gode venn i Tønsberg, gjorde et vitenskapelig forskningsarbeid der nede. Han fikk det godkjent ved Universitetet under sine fortsatte studier etter krigen. Han foretok en anonym spørrerunde om studentenes seksuelle erfaringer. Hvem var uerfarne, og hvor gamle var de ved den eventuelle debuten? Resultatet ville nok ikke imponert noen i dag, men dette var lenge før Kinseyrapportens dager, og det var nok mange som overrasket over at erfaringene var så mange.
Vi fikk altså skrive og motta brev, men de måtte være på tysk, og de ble selvfølgelig sensurert. Det var begrenset hva vi kunne avsløre, og de hjemme stolte nok ikke på alt vi sa. Når jeg fortalte at de ikke måtte sende mat, for vi hadde nok, trodde de at det var noe vi måtte skrive. De fortsatte å sende av sine knappe rasjoner hjemme. De forsto nok ikke helt hvor vi var. De slo opp på kartene for å finne ”Schliessfach”. For det sto utenpå konvoluttene. Det var ikke noe sted – det betydde ”postboks”. Med et nummer etter. 
Langsomt slapp vinteren taket. Dagene ble lengre og vi frøs ikke lenger. Så ble lengslene etter et fullverdig liv så meget sterkere også. Leiren lå i en skråning ned mot slettelandet, og vi så markene grønnes der ute. Jeg skrev et lite dikt om disse følelsene også:

Det var nok en del av de andre fangene som var skeptiske overfor oss. Hva var vi for slags karer som fikk en slik særbehandling? Som slapp å arbeide? Det hendte at en og annen stakkar blant fangene meldte seg til tjeneste i SS – for å komme ut av leiren. Det betydde i så fall krigstjeneste på de aller farligste avsnittene ved fronten. Var de norske studentene i ferd med å  ta et slikt skritt? Men så hendte det noe som snudde stemningen.
Det var i august, og etter at 180 av oss var overført til Elsass. Jeg var en av dem, så det jeg forteller nå, opplevde jeg ikke selv. Alt tidlig under oppholdet vårt husker jeg et luftangrep på mål ikke så langt unna leiren.
Det lyste opp på himmelen, og brakkene rystet. Noen direkte trussel mot oss var det jo ikke, og vi regnet selvfølgelig ikke med at de allierte ville angripe en konsentrasjonsleir.
24. august var det alvor. I dette storangrepet falt en bombe eller to innenfor gjerdet også, og Goethe-eiken, som dikteren hadde sittet under flere hundre år tidligere, ble rammet.
Det egentlige angrepet rammet fabrikkene utenfor, der fangene arbeidet, og SS-leiren.
Begge steder ble mange drept, og mange ble såret. Portene ble åpnet, og studentene fikk hjelpe til med å bringe sårede inn. De stilte en av fløyene til disposisjon som sykestue, og våre medisinere og andre gjorde en stor hjelpeinnsats. De tok seg av både kamerater og fiender – uten persons anseelse. Dette førte til et stemningsomslag blant dem som hadde vært skeptiske.
Under dette kaoset ble det også brakt inn en del våpen. (De må ha vært beroligende å ha foran den kommende befrielsesfasen, som fangene selvfølgelig fryktet, og med god grunn.)

180 studenter på transport

La meg ta med en hyggelig historie fra leiren. I et brev hjem forteller jeg om min gode venn Storm (Løchen), som lå et stykke unna meg på sovesalen. Han snakket undertiden litt høyt, slik at alle hørte ham bortover i køyene. Til naboen fortalte han en jentehistorie. Den fikk han servert ved frokosten neste morgen. En annen gang snakket han om vårt vennskap. ”Og så har han noen fantastisk hyggelige foreldre”, la han til. Spør om jeg tok den replikken med hjem i mitt neste brev.
Utover forsommeren gikk det rykter om at vi skulle flyttes over til våre kamerater i Elsass, men det varte og rakk uten at noe skjedde. Inntil beskjeden kom i begynnelsen av juli. Det gjaldt foreløpig ikke alle. Til sammen 180 ble ropt opp, og blant dem var jeg.
Jeg husker godt da vi marsjerte ut til jernbanesporene. Mange av de andre fangene i leiren sto og så på oss. Blant dem var vår venn Franjo.
Vi skulle aldri se ham igjen. Hva som skjedde med ham senere, vet vi ikke. Antagelig kom han ikke fra det med livet. Det gjorde Georg. Hans store drøm var å komme over til sine kommunistiske meningsfeller etter nazistenes sammenbrudd. Det gjorde han også. Han ble skuffet. Han ble visst ikke ordentlig anerkjent av dem, og det endte med at han rømte over til Vest-Tyskland.

Til Elsass

Den første sendingen fra Stavern i desember var også gått med ”Donau” til Stettin. Derfra hadde de en lang reise ned til bestemmelsesstedet i Elsass.
Først havnet de noen dager i en liten leir i Pølitz langt oppe i nord. Det var en skremmende opplevelse der leirkommandanten nærmest virket sinnssyk. Alle forsto hva han sa, men Michael Sars fikk likevel som oppgave å oversette, og Sars sa at ”som dere ser, boys, er denne karen tydelig gæ’ern, så det er ikke verdt å hisse ham opp mer enn høyst nødvendig, for da blir det skutt fra alle bauger og kanter, og det vel også fornuftig at vi hilser på disse idiotene, siden de setter slik pris på det, noen avgjørende innflytelse på krigens gang tror jeg forresten ikke at det vil ha. I det hele må vi regne med svært liten goodwill i dette galehuset.”

Det med hilsingen gjaldt de strenge reglene for hilseplikt overfor enhver tysker, som allerede var blitt innprentet i dem.
Galehuset gjentok seg neste dag da kommandanten kom kjørende i en liten margarinkasse, forspent to sauebukker og med en mine som en romersk triumfator.
Tre dager senere gikk ferden sydvest. Fem dager satt, eller sto de på toget med 18 mann i hver kupe og med matrasjoner for to dager. Et sted fikk de utlevert et brød til deling på 64 mann.

De kom til Sennheim (fransk Cernay) i silregn om natten. Et lite sjokk var det  da de hørte en SS-mann på perrongen som spurte etter ”de norske frivillige”. Usikkerheten ble ikke mindre da de kom til leiren en stykke unna. Den var ganske riktig en leir for germanske frivillige i SS. 
Vi som var i Buchenwald hadde våre problemer med de fysiske betingelsene. Ikke så med gutta i Elsass. I studentboken som kom etter krigen het det:

Det er ikke tvil om at SS ønsket å gjøre dem til gode soldater i den germanske fylking i Hitlers krig. De skulle trekke i SS-uniformer og delta i eksersisen - de skulle marsjere langs veiene og synge. Studentene gikk ikke med på noen av delene. De aksepterte de grønne uniformene, men uten enhver distinksjon med SS-emblemer. ”Die achte Kompagnie” sang og marsjerte bedre enn de fleste, men sangene var norske. Som for eksempel  ”Det ligger et land mot den evige sne”
Dette opplevde jeg ikke selv – derfor går jeg ikke mer i detalj.

HÅPET BRAST FOR OBERSTURMFÜhrer WILDE

Da vi 180 kom etter til Elsass i juli 1944, (vi forlot Buchenwald 7. juli) hadde våre kamerater forberedt vår stilling for oss. Vi slapp kampen og fikk de samme betingelsene som våre venner hadde kjempet gjennom for oss. Vi ble ikke truet med at hver 10-de av oss skulle skytes hvis vi ikke lystret.
Da vi kom, var forresten ikke våre kamerater der. De var flyttet opp i noen landsbyer i Vogesene for å arbeide. Tyskerne ville nok ikke at vi skulle få høre hvordan de hadde stått imot dem. Likevel ble vi snart orientert. Vi fikk noen av de samme SS-mennene som de hadde hatt før oss.
Obersturmführer Wilde var bare 22 år og hadde mistet en arm på Østfronten. Han hadde vært en tur i Oslo  og drømte om å ride oppover Karl Johan på en hvit hest i spissen for de norske studenter. Han fikk sine skuffelser. Maten var bra, drillen med ”bettenbau” og stuetjeneste var pedantisk og frustrerende. Vi hadde våre positive opplevelser også. Jeg husker særlig tre.
Ikke så lenge etter ankomsten fikk jeg være med en gruppe til svømmebadet i nærheten. Der ble det arrangert en svømmekonkurranse. Jeg var i tålig god form på tross av Buchenwald. Hadde jo skaffet meg en del mosjon i luftegården. Nå ble jeg nr. to i brystsvømming og vant både fri- og ryggsvømmingen. Vi var jo ikke noen store idrettsmenn noen av oss. Det jeg ikke visste, var at dette skulle bli den siste idrettskonkurransen jeg deltok i i hele mitt liv.

SS-mannen tok med pakke fra Norge

Et annet minne. Hjemme på Nesodden hadde min gode venn Storm Løchen en nabo som hadde meldt seg frivillig til SS. Da jeg en dag ble innkalt til SS-kontoret i leiren, var jeg nok litt nervøs. Hva betydde det at en eneste én av oss ble innkalt dit? Så viste det seg at naboen var i leiren, på vei til fronten. Før han dro hjemmefra, hadde han henvendt seg til Storms foreldre og tilbudt seg å ta med en pakke til ham. Storms foreldre hadde blitt litt kjent med mor og far. Kort før vi ble sendt sydover – mens vi ennå var i Stavern – hadde de oppsøkt dem på Røa, og de  hadde sittet noen timer og snakket sammen. Nå kontaktet Storms far mine foreldre, slik at SS-mannen hadde med pakke til meg også. Hva med den som Storm skulle ha? Han var jo fortsatt i Buchenwald. Jeg sa at vi hadde forstått at alle andre også skulle komme etter, så jeg tok vare på pakken inntil da.

Så ble jeg syk og forflyttet ned mot Wien. Jeg hadde åpnet pakken for å sikre med at den ikke inneholdt bedervelig mat. (Det gjorde jo min egen.) Det var mest varmt undertøy. Istedenfor å be en annen student overta den, så tok jeg den faktisk med meg til Wien. Svært dumt, men jeg gjorde altså det. Ikke lenge etterpå fikk jeg høre at resten av studentene også var kommet til Elsass.
Til Buchenwald kunne jeg ikke ha postet den, men tilbake til Sennheim gikk det. Der kom den fram. Da var Storm og alle de andre allerede på vei tilbake til Buchenwald. Alt tok sin tid selvfølgelig, men ”Ordnung must sein!”: Pakken ble ettersendt dit av SS. Men da den kom dit, var studentene på vei hjem til Norge. Pakken kom til Nesodden etter ”fredsutbruddet”. Er det noe rart at tyskerne tapte den krigen?

Den tredje historien handler om da noen av oss en dag ble kommandert til å arbeide i en vinhage oppe i lia. Vi skulle bære opp jord som var erodert nedover i hagen. Det var ingen slitsom jobb, og da vinbonden selv kom ut og serverte oss både ”Wein und Weissbrot”, hadde vi det riktig bra. Jeg hadde aldri smakt en dråpe alkohol før i hele mitt liv, men akkurat da tenkte jeg det var på tide å gjøre noe med det. Jeg var jo et stykke ut i mitt 24de år. Tilvenningsprosessen var noe rask, og jeg merket nok virkningen under marsjen tilbake til leiren.
Vi hadde en SS-mann som fulgte oss ut, og han hadde en jente i landsbyen. Han forlot oss for å ha en hyrdestund med henne. Hun var jo et kristent menneske. Var ikke dette hor? Jo, men hun var katolikk og gikk til skrifte etterpå, så det var helt i orden. Jeg tror jeg visste mer om den katolske tro enn vår SS-mann, i hvert fall når det galdt dette.

Hadde fått knuterosen   

En del studenter i Elsass (før jeg kom dit) ble plutselig en dag ”Zum Studium kommandiert”. De ble sendt til Heidelberg og fikk gå fritt omkring og studere etter temmelig personlig valg. En av dem valgte til og med engelsk! Så en dag fikk jeg også beskjed om at jeg skulle få være med på  det. Akkurat da hadde jeg vært litt subfebril noen dager, så medisinerstudentene frarådet meg å si ja til dette. Heldigvis. For noen dager senere ble det slått fast at jeg hadde fått knuterosen – en tuberkuløs infeksjon. Samme dag havnet jeg på Revier.
På sykestuen var det bare to pasienter til – begge SS-frivillige. Den ene var fra Sønder-Jylland. Vi forsto hverandre ikke, og måtte snakke på tysk. (I etterkrigstiden er det blitt slik at norsk ungdom heller snakker engelsk enn dansk med jevnaldrende dansker. Det gjelder vanlig dansk, ikke bare sønder-jydsk). Den andre var franskmann. Han kunne ikke norsk han heller, men jeg hadde hatt fransk på gymnasiet.
Derfor la jeg i vei så raskt jeg kunne om nettopp dette. Han trodde jeg snakket flytende og svarte på et enda raskere, og atskillig korrektere fransk. Jeg forsto ikke et ord, og samtalen stilnet av. Vi hadde egentlig ikke så mye å prate om heller, så det var ikke så farlig.
Utenfor brakken var det laget skyttergraver der vi kunne finne dekning dersom det kom flyangrep. På den tiden dominerte de allierte fullstendig luftrommet. Tyskerne hadde svært lite å sette inn lokalt, og ”fiendtlige” Tieffliegere angrep vei- og jernbanetrafikken stadig vekk så lenge det var lyst nok til det.
Jeg husker en vi gang slapp oss ut av vinduet da vi hørte flyet. En av studentene våre fortalte også at han hadde sett piloten ganske tydelig – han var farget.

Bildet viser SS.Ausbildungslager St. Andreas

Det varte ikke lenge før jeg ble sendt til nabobyen Colmar sammen med en medstudent og under oppsyn av en SS-mann. Lungene våre skulle gjennomlyses på sykehuset der borte. Det ble konstatert at jeg hadde en flekk på den ene lungen.
På veien tilbake til jernbanestasjonen stoppet SS-mannen utenfor en liten butikk. ”Vent her, jeg skal bare kjøpe noen barberblad”.
Gjennom vindusruten så vi at ekspeditrisen slo beklagende ut med armene. Hun hadde ikke flere barberblad.
SS-mannen ba oss bli stående mens han prøvde en annen butikk lenger nede i gaten. Ikke før var han borte, så vinket hun oss inn. ”Seid Ihr Norwegische studenten?” (Er dere norske studenter?) spurte hun. Vi bekreftet det. Jeg har barberblader, jeg.” Jeg benyttet anledningen til å handle med henne. Jeg har fremdeles kvitteringen i arkivet mitt.

Det var jo slik at Elsass/Lothringen har skiftet mellom å være tysk og fransk etter hver krig i flere århundrer. Etter første verdenskrig ble det fransk igjen, og innbyggerne følte seg som franskmenn. De var ikke begeistret da Hitler okkuperte dem på nytt og skrev ut de unge mennene til krigstjeneste for nazistene. Hennes reaksjon med barberbladene var et uttrykk for det. Det  viser også en annen ting: Studentene og deres situasjon var vel kjent i befolkningen. De var rent ut sagt populære der.

Sykdommen

Kort før arrestasjonen hadde jeg vært hos legen på Røa. Jeg ba ham vaksinere meg mot TBC. Han var ikke villig – det var en viss risiko ved det. Den meldingen jeg fikk nå var ikke morsom, men jeg følte meg slett ikke veldig syk.
Midt i september ble jeg sendt på transport. Vi var fire mann som ble sendt sammen. De andre studentene i Buchenwald dro fra leiren til Elsass 29. oktober, så jeg møtte dem altså ikke igjen. Jeg visste ikke hvor vi skulle, men vi hadde en SS-mann som skulle bringe oss til bestemmelsesstedet. Fra togreisen husker jeg at vi stoppet av og til og fikk noe å spise på  ”matstasjoner” for de militære. Ikke bare det. Underveis hadde vi faktisk noen helt spesielle opplevelser. Jeg refererer fra et brev hjem til mor og far og Fredrik:

Snakk om ytterligheter mellom dette og den første tiden i Buchenwald.

Som ”alle andre SS-soldater” fikk vi soldatsold. Jeg har bevart en masse brev som jeg skrev hjem. Der oppfordret jeg dem gjentatte ganger til ikke å sende verken mat eller penger. Vi hadde nok.
Fra Wien dro vi ut til en liten landsby som het Seibersdorf. Noe senere kom jeg til en annen landsby som het Ebreichsdorf. I ”Steenstrupboken” blir disse kalt konsentrasjonsleire. Det er en misforståelse, og det er ikke jeg som har gitt de opplysningene. Jeg lå en tid på begge steder. Der var det allerede 20-25 andre studenter med samme skjebne. De hadde alle vært i Elsass. Jeg var den eneste fra Buchenwald som kom dit ned.
Jeg ble fra først av lagt inn på en stor sal med kanskje 20 pasienter. Alle var tuberkuløse SS-menn – alle uten mannen  i nabosengen og jeg. Jeg pratet lite med tyskerne, men rumeneren Bulumete kom jeg i kontakt med. Han hadde kjempet ved Stalingrad og var godseier hjemme. Han betrodde meg at dersom han hadde vært nordmann ville han ha vært demokrat, men det gikk ikke i Rumenia. Hvis russerne kom, ville de antagelig ta godset hans med en gang. Antagelig hadde de allerede gjort det da vi to snakket sammen. Om han i det hele tatt kom  fra det med livet i behold, aner jeg selvfølgelig ikke.
Det ble stort sett ikke forsøkt å påvirke meg politisk. Bare et par ganger måtte jeg sammen med alle de andre høre på en radiotale av propagandaminister Goebbels. Han fortalte om de nye våpnene som Tyskland hadde under utvikling. De ville snu krigen. Det var tydelig at SS-mennene hadde stor tiltro til dette.   
Jeg fikk  god (og vennlig) behandling. Maten var bra, og legebehandlingene likeså. Jeg husker særlig en lege fra Wehrmacht som snakket hyggelig og hjelpsomt. På dette tidspunktet besto behandlingen av dem som var moderat angrepet først og fremst i hvile (”kuring”) og næringsrik mat. Dette var sanatorienes siste fase. Snart etter krigen overtok antibiotikaene.
I den første perioden for de andre i ”pleuragjengen” hadde det vært noen spesielle opplevelser. Knut Jørgen Erichsen har beskrevet disse i sin bok ”Slottsfanger”. Allerede etter bare noen dager  ble de sendt  på togtransport gjennom hele Tyskland opp til Mölln i nærheten av Hamburg. Det var en noe slitsom reise, og snart etter framkomsen fikk de vite at det var en misforståelse. De måtte reise – like slitsomt – tilbake igjen til Wien-området.
Vi opplevde noen flyalarmer da vi måtte sitte timevis i kjellerområdet. Det ble aldri noe bombing i nærheten. 
Etter en tid ble jeg flyttet over til Ebreichsdorf, der alle de andre studentene var. Der var vi mer isolert fra SS, og vi hadde mer komfortable rom. Vi var i et gammelt slott. Slottsherren hadde beholdt øverste etasje og bodde der. Det var fredelige dager, og jeg leste en del bøker. Vi var nok litt bekymret for hva som kunne skje med oss i krigens siste fase.
På veien utenfor så vi strømmer  av ungarske flyktninger med det lille de hadde fått med seg  på kjerrene. Russerne sto allerede i Budapest, og vi fryktet for deres ankomst. Vi hadde jo ikke andre identifikasjonspapirer enn de som viste at vi var ”SS-angehörige”. Riktignok hadde vi ikke fått tatovert inn blodtypen slik som de egentlige soldatene. Ryktet sa at når russerne så noen av dem, gjorde de kort prosess med dem. Ville vi få tid til å forklare oss, og ville de tro på oss?
Så en dag i november (1944) fikk vi besøk av  en norsk Røde Korsmann. Han kunne fortelle at vi skulle sendes hjem. Og ganske riktig: Noen dager etter kom beskjeden:

En hjemreise med ulike innslag

Hva som hadde hendt, aner jeg ikke. Det var jo lenge før avtalen om ”De Hvite Bussene”. Vi dro med toget og vi var visst vel 20 mann. Først med lokaltog til Wien med en SS-mann som vakt. De fleste av oss var i sivile klær, men noen hadde mistet dem under alt som hadde hendt i løpet av dette året, så de måtte reise i uniformene.  
Til Wien kom vi inn mange timer før toget nordover skulle gå videre utpå senkvelden.  SS -mannen lot oss gå fritt på byen. Vi måtte bare i egen interesse være tilbake til et gitt  klokkeslett. Hva gjør man så? Det var verken tid eller situasjon til å gå på sightseeing. En del av oss havnet på kino. Midt under filmen gikk flyalarmen. Raskt kom vi oss  ut. Noen av oss havnet i en stor park. Det kom ikke noen fly, og vi var selvfølgelig på plass da toget gikk.
Vi sov oss gjennom Tsjekkoslovakia og opp til Berlin. Vi lå og sov en stund på perrongen i Undergrunnen også. Akkurat dette forstår jeg ikke helt. Brukte vi et helt døgn på turen? Sikkert er det at der forlot SS-mannen oss. Han skulle på ”Urlaub”!!!
Egentlig var vi altså fri! Han ga oss bare instruksjon om å møte på Stettiner Bahnhof til et bestemt tog til en bestemt tid sent på kvelden. Derfra skulle vi reise til et sted i Nord-Tyskland der vi skulle få transport videre til Danmark
La meg referere litt fra Knut Jørgen Erichsens bok  ”Slottsfanger”:
”Her måtte et gruppemøte til. Hva skulle vi gjøre? Hvorfor reise hjem? Vi kunne jo stikke av? Møte russerne for eksempel. Eller aller helst forsøke oss vestover mot frontlinjene det amerikanerne og britene var. Tanken var besnærende, men vi trodde  jo ikke at vi kom til å klare det. Vi kunne også forestille oss hvilken ellevill glede det ville bli blant russerne eller amerikanerne/britene hvis de fikk en så stridsdyktig gruppe som forsterkning.
Tyskerne ville vel dessuten ha funnet patruljen vår ganske fort dersom vi forsøkte å snike oss av sted på egenhånd. Beslutningen ble fattet: ”Norge neste!”

Ærlig talt – jeg kan slett ikke huske den debatten i det hele tatt. Vi hadde da ikke kondisjon til noe slikt. Isteden dro vi på sightseeing. Brukte høybanen som ikke var ødelagt der vi kjørte. Vi så jo mye som var rasert rundt oss i byen ellers. På toget ble vi kontrollert, og vi legitimerte oss med SS-papirene. Vi fikk en høflig honnør tilbake. Vi dro til Stettiner Bahnhof lenge før tiden. For å orientere oss. Vi ville gjerne komme av gårde før mørket. Da regnet vi med at det kunne komme bombeangrep.
Vi så fort at et gikk et tog tidligere enn vi hadde fått beskjed om, men det var en mil lang kø av militære som ventet. Antagelig skulle de på  Urlaub. Der sto både Wehrmachtoffiserer og   marineoffiserer. Vi kontaktet den ansvarlige på stasjonen og viste ham SS-papirene. Vi slapp øyeblikkelig forbi alle andre, fikk en halv vogn for oss selv og innredet oss så behagelig vi kunne.
Et par av gutta hadde forresten før dette trålet den enorme bygningen der ”Frontsammelställe holdt til   - altså de som organiserte transportene.  I et  kjellerrom fant de en gul kartong. Med et  stykke lånt tusj skrev de ”Quarantäne”, og den gule fargen advarte om at her befant det seg smittsomme personer. Det var effektivt. Vi ble ikke forstyrret av noen på reisen opp gjennom Nord-Tyskland og Jylland.
Det var en fabelaktig følelse å befinne seg i det vennlige Danmark. Vi havnet i en venteleir i Aalborg. Derfra fikk vi gå ukontrollert omkring og følte oss som frie mennesker. Noen av oss var innom hos Dansk Røde Kors for å forsøke og få deres hjelp så vi kunne komme hjem via Sverige. Vi likte ikke tanken på en ny sjøferd over Skagerrak. Det kunne de ikke klare, men de utstyrte oss med en masse godsaker og var meget hyggelige mot oss.
Det eneste litt nifse var at det var nokså lovløse tider omkring oss. Store deler av det danske politiet var blitt arrestert og sendt til Buchenwald. Der traff studentene dem. Den første tiden de var der nede var de i Kleinlager, den verste delen av leiren. Da kunne studentene hjelpe dem med mat. Da studentene høsten 1944 kom tilbake fra Elsass, havnet de selv i Kleinlager. Da hadde danskene fått bedre kår i leiren og kunne yte hjelp tilbake. I Aalborg var de altså ikke, og det kunne være nifst å bevege seg ute i mørket.
Vi dro til Fredrikshavn og om bord i 12 – 13000-tonneren ”Mars”. Vi  lå nokså mange timer om bord og ventet på at båten skulle gå. 29. november kl. 21.30 skjedde det, og en time senere gikk flyalarmen. Det var noe av et sjokk. Heldigvis viste det seg bare å være prøvealarm. Vi fikk komme opp på dekk, og vi så at vi gikk i konvoi. Det var fabelaktig måneskinn. Det ville ikke være vanskelig for ”fienden” å finne oss. Ved 3.30 tiden på morgenen gikk alarmen igjen, og nå var det alvor. Flyene kom ikke.
Vi skulle egentlig inn til Oslo, men det var blitt sluppet miner i fjorden, så vi ble fortalt at vi skulle gå til Moss isteden. ”Da kan det være det samme”, sa en av gutta, som ikke var så Mossefrelst som jeg.

”NÅ tror jeg at han kommer!”

Vi gikk rett  i land og opp til et  troppetransporttog som sto og ventet. Det var den 1. desember 1944, ett år etter arrestasjonen. 
Da kom jeg til å tenke på hvordan far sto og vinket til oss fra toget i mine guttedager. Tenk om bestemor sto der i dag også? Jeg tok fram den danske avisen jeg hadde i lommen. Så sto hun der bak kjøkkenvinduet, helt tilfeldigvis. Jeg vinket febrilsk. Det jeg ikke visste, var at det var gått rykter på forhånd hjemme om at vi syke skulle bli løslatt. Derfor ringte bestemor raskt til mor og far. ”Nå tror jeg at han kommer!”      
De kom seg raskt inn til byen for å møte meg på Østbanen. Vi kom jo inn til Loenga, så vi fant ikke hverandre.
Det var ingen som kontrollerte oss, det sto oss fritt å dra rett hjem. Vi skulle bare møte dagen etter på Victoria Terrasse, Gestapos hovedkvarter, for å få våre formaninger.
Hvordan kameratene fra andre deler av landet ordnet seg med overnatting, tenkte jeg ikke på i min jublende selvopptatthet. Hvordan jeg fikk norske penger til trikken til Røa, det husker jeg ikke. Festmåltidet ved hjemkomsten har jeg aldri glemt. Hvordan de klarte det i de rasjoneringstider har alltid vært et uløst problem for meg. 
Også sengen da. Min egen, gode gamle.

Kom raskt til krefter igjen

Noe av det første jeg måte gjøre, var selvfølgelig å komme meg til legen. Det var ikke verre med meg enn at jeg kunne bo hjemme. For sikkerhets skyld skulle vi koke alt spisestellet mitt, men jeg skulle ikke ha noen annen behandling enn den jeg sørget for selv: Sunn kost, mye hvile og lette spaserturer. På en av disse ble jeg stoppet av en tysk patrulje som ville vite hvorfor en ung mann som jeg kunne gå slik og slenge midt på formiddagen.
Jeg fortalte rett ut at jeg nettopp var kommet hjem med tuberkulose fra en tysk konsentrasjonsleir. Patruljen forsvant temmelig raskt.
I det neste halvåret kom jeg godt til krefter, så godt at da fredssommeren kom, deltok jeg faktisk i ”Fredsmarsjen” over en mil, men uten noen maksimumtid.
De andre studentene kom hjem fra Buchenwald et halvt år senere (alle de gjenværende endte opp der) etter en temmelig dramatisk togreise til Neuengamme ved Hamburg og videre med ”De Hvite Bussene” til Danmark før de avsluttet utenlandsoppholdet med noen uker i Sverige. Det var 17 av oss som mistet livet, under fangeoppholdet eller snart etter på grunn av det. Ikke én av oss var dømt for den aller minste ting. For ingen av oss ble stillet for noen domstol. Det var en ren gissel- og skremmeaksjon, forteller Petter Chr. Steenstrup.

Kilder:

Samtaler med  Petter Chr. Steenstrup, samt hans nedtegnelser
Apeland, Nils M, samtidig fangekamerat
Erichsen, Knut-Jørgen: ”Slottsfanger”, Forlaget Ars, Oslo 1946
Jahr, Per: ”Tre skritt bak”, AS Historisk Forlag 2002
Sars, Michael og Tranøy, Knut E.: Tysklandsstudentene, J.W. Cappelen Forlag 1946
Schou, Anton, samtidig fangekamerat
Wikipedia – den frie encyklopedi