2019
Da krigen kom til Norge 9. april 1940 fikk det snart konsekvenser for studentene, og universitetet forsøkte hardnakket å motsette seg alle forsøk på nazifisering. Studentene deltok i antityske demonstrasjoner, og både ansatte og studenter dannet illegale organisasjoner. Striden stod dels med den tyske sivile administrasjonen med Josef Terboven i spissen, og dels med det norske NS-regimet, som hadde utnevnt flere nazister til professorer. I 1941 ble flere av universitetets mest markante motstandsmenn arrestert, der i blant rektor Didrik Arup Seip.
Høsten 1943 tilspisset konflikten seg. Flere studenter og ansatte var blitt arrestert. Dette sammen med Nasjonal Samlings forsøk på å presse igjennom et opptaksreglement som favoriserte NS-medlemmer, førte til voldsomme protester.
15. okotber startet de første arrestasjonene av de som var med og protesterte. Elle var en av dem som ble arrestert, sammen med flere andre og sendt til Bredtveit fengsel 20.10.43. Da han nektet å underskrive en lojalitetserklæring, fikk han en dom på 6 måneder. Deretter ble han overført til Berg leir ved Tønsberg den 27.10.43. Her satt han internet fram til den 19. desember. Den dagen ble han sammen med flere studenter, som satt fengslet i den gamle militærleiren i Stavern, overført til Sennheim.
Ett år senere, nærmere bestemt den 14. desember 1944 ble han sendt videre til konsentrasjonsleiren Buchenwald, og fikk fangenummer 47512. 5. mars 1945 ble han overført til Neuengamme. Herfra ble han sendt hjem med Hvite Busser i april 1945.
Han giftet seg i 1946 med Kari Inger Tøsdal fra Notodden, og de fikk barna Reidar, Torgunn Elisabeth og Anne Kari.
Elle fortsatte medisinstudiet og ble cand. med. i Oslo i 1949.
Han tok så fatt på turnustjeneste og var i privat praksis i Vestfossen fra 1949. Han fortsatte som lege her fram til 1959.
Da hadde han en periode som kandidat ved Rikshospitalet i Oslo. Fra samme år var han også avdelingslege ved Den norske legeforeningens sekretariat, fram til 1961.
De neste tre årene var han Medical Director ved Pfizers avdeling i Norge (61-64).
Han startet opp som allmennpraktiserende lege på Lambertseter i Oslo, (64-88). Klinikken eksisterer fremdeles og heter Langbølgen Legesenter.
Ved siden av denne praksisen jobbet han også i 3 måneder ved kirurgisk avdeling på Aker Sykehus i 1979. Da ble han også godkjent av Den norske Legeforening som spesialist i allmennmedisin.
Egil Alexander Elle var med i flere råd og styrer. Blant annet i landstyret for DNLF i 72-79. Han var også aktivt med i Allmennpraktiserende Legers Forening, hvor han var styremedlem og senere formann. Her var han sterkt engasjert for å styrke primærhelsetjenesten.
Vi sakser fra tidskriftet Den Norske Legeforening:
"Rundt 1960 var det alvorlig krise i norsk primærhelsetjeneste. Myndighetene hadde satset ensidig på sykehussektoren mens primærhelsetjenesten ble overlatt til seg selv. Tjenesten kom inn i en ond sirkel med rekrutteringssvikt, forgubbing, statusfall og faglig isolasjon. I tiårsperioden fra 1955 økte snittalderen til allmennlegene med ett år årlig! Folketallet gikk opp, men antall allmennleger gikk ned. Manglende vaktordninger og svær arbeidsbelastning gjorde at nesten ingen unge medisinere ønsket seg til allmennpraksis. «Alminnelig praktiserende» eller «privatpraktiserende» leger, ble dessuten møtt med nedlatende holdninger, både fra sykehuskolleger og fra deler av forvaltningen.
Krisen fikk fire engasjerte allmennleger til å etablere «trykk og press»-gruppa. Gjengen bestod av senere professor i allmennmedisin Bent Guttorm Bentsen (1926–2008), Frithjof Christie (1919–95), Egil Elle (1920–2002) og Reidar Mathisen (1913–2009). «Trykk og press» klarte å overbevise Legeforeningen om at en kriseløsning for allmennpraksis var å bygge faget. Skulle allmennpraksis reddes, måtte allmennmedisin gjøres til et medisinsk fag på legestudiet. Dette fikk de Legeforeningen med på."
Egil Alexander Elle døde i 2002.
Den norkse legeforening - Tidsskriftet - Allmennmedisin 50 år som universitetsfag
Nasjonalbiblioteket Norges leger 1996 B.s
Norske leger, bind 2 - 1969