theodor abrahamsen

En beretning fra min tid i fangenskap i Norge og Tyskland 30. november 1943 til 2. mai 1945

05.august 1945

Høstsemesteret på Universitetet i Oslo begynte ikke før oktober i 1943, og straks fra begynnelsen viste det seg at det ikke skulle bli noe vanlig semester. Den 15. oktober ble noen få studenter arrestert uten angitt grunn. Men det viste seg at de skulle holdes som gisler for at nazistene skulle kunne forandre reglementet på universitetet slik at frontkjempere kunne studere uten artium.

På denne arrestasjonen og reglementsendringen ble det straks protestert fra professorene og studentene i Oslo. Tilsynelatende hadde protestene ingen virkning, og vi var begynt å planlegge en ny aksjon som sannsynligvis hadde antatt form av en streik på universitetet. Dagene gikk imidlertid, og man ble ikke enig om hvordan vi best skulle kunne vise vår sympati for de innesperrede kammeratene. Så brøt endelig stormen løs, men allikevel på en overraskende måte.
Den 30. november 1943 – det var en tirsdag – gikk jeg som vanlig på lesesalen og ante fred og ingen fare. Kl 11 var jeg i Aulakjelleren for å drikke min kopp erstatning, da Bjørn Borg kom. Han fortalte at tyskerne skulle hevne seg på studentene pga. Aulabrannen (Aulaen brant den 28. november like før en tysk konsert). Bjørn sa han hadde hørt at tyskerne skulle arrestere studentene kl 11:30 og at vi måtte se å komme oss vekk. Dette hadde jeg ikke lyst til av to grunner. For det første var jeg blitt lei av mange falske alarmer og trodde i grunnen ikke på dette rykte, for det andre likte jeg ikke at de arresterte studentene satt allerede over 1 måned uten at vi hadde vist hele byen at vi sto solidarisk mot Tyskland og Quisling. Jeg ville derfor i alle tilfelle ikke løpe vekk; skulle det bli noe bråk med tyskerne ville jeg være med. Jeg sa derfor til Bjørn at hvis han ville gå måtte han gjøre det straks, for min del ville jeg bli og se hvordan det gikk. Dermed hadde jeg dømt meg selv til en lang og farefull Europareise, men det visste man jo ikke den gang. Enda forsto man ikke fullt ut hvor rå og barbarisk tyskerne var!
Bjørn gikk i siste liten, og unnslapp bare ved å gjemme seg i kjelleren, men da dette ikke har noe med den videre beretningen å gjøre må jeg hoppe bukk over hans spennende meritter.
Klokken var blitt ca ½12 da vi plutselig fikk høre at universitetet var omringet og at ingen slapp ut. Noen tyske offiserer kom inn og ga ordre om at alle skulle begi seg ut på Universitetsplassen. Der ble de kvinnelige studentene skilt fra oss og fikk beskjed om å gå hjem. Vi som ble igjen ble snart jaget inn i den brente Aula, hvor vi tilbrakte hele resten av dagen. Vi var ca. 1.000 mann, så det ble trangt om plass, men vi fikk litt mat på ettermiddagen så vi slapp å sulte.

Da det ble mørkt, bortimot kl 19 kom Reichskommisær Terboven General der Polizei und Obergruppenführer der Waffen SS, Redieß, samt en rekke høyere offiserer fra Sikkerhetspolitiet og SS. Redieß leste opp en proklamasjon fra Terboven, som i det vesentlige gikk ut på at som straff for Aulabrannen skulle de mannlige studentene sendes til Tyskland, men etter henstilling fra «Ministerpresident» og pga. Terboven sitt storsinn skulle vi ikke sendes til konsentrasjonsleir.

Fra kl 20 blir vi etter hvert fraktet med politibiler til jernbanen like ved Skarpsno, hvorfra vi reiste til en leir i Stavern. Der nede i Stavern var jeg over jul og nyttår, og hadde det helt upåklagelig. Nok mat, ikke arbeid, pakker og brev hjemmefra. De første som reiste til Tyskland ble sendt den 9/12, det var 289 mann, bla. Michael Sars . Jeg ble i Stavern i 6 uker, og de fleste trodde vel at det aldri skulle bli noen utenlandstur på oss. Men så godt gikk det altså ikke. Fredag den 7/1 kl 12 kom vår tillitsmann Gaare og sa: «Jeg har den ære å meddele at reisen til Tyskland, for oss som er igjen, går i dag kl 15». Det ble dødsens stille blant de 350 studentene på plassen, og jeg merket en øyeblikkelig følelse av angst som gikk gjennom kroppen fra topp til tå, men det gikk straks over. Vi hadde ventet dette i mange uker, og vi var vel også en smule stolt at vi skulle få lov til å representere vårt land der nede i det tyske helvete.

Kl 20 marsjerte vi fra Stavern til Larvik. Det var en herlig dag og marsjen var bare moro. Fra Larvik tok vi tog til Oslo hvor vi ankom til bryggen bortimot midnatt. Båten lå der som en svart kjempe i nattens mørke, og de tyske lommelykter, maskinpistoler gjorde det hele litt merkelig og eventyrlig.

Ombord på «Donau» som båten het, fikk vi plass i lasterommene. Ganske snart begynte motorene å komme i gang og båten gikk fra brygga. Vi trodde alle at turen var begynt og la oss til å sove. Neste morgen, lørdag 8/1, ble vi høyst overrasket da vi kom på dekk og så at «Donau» lå for anker like ved Hovedøya. Vi var altså bare kommet et ganske lite stykke fra Oslo. Der lå vi hele denne dag og mesteparten av natten. Båten seilte for alvor først søndag morgen den 9/1 kl 4. Da jeg kom opp til lufting kl 7 var det et merkelig vær, nesten ikke et vindpust forstyrret denne fredelige vinterdag. Vi passerte nettopp da Moss og Horten med Bastøy imellom. Det var her jeg hadde ferjet over så mang en sommerdag på vei hjem, og i dette øyeblikket gikk også tankene hjemover til Skautangen hvor jeg ikke skulle få komme på så mange måneder. Men vi ante ikke at det skulle ta så lang tid den gangen. Alle sto vi optimistiske på dekk og sa farvel til vårt land – vi kommer igjen til våren tenkte nok de fleste! Så måtte vi under dekk igjen i det vi seilte forbi Ferder, og under dekk ble vi hele dagen og natten som fulgte.

Neste morgen var jeg igjen tidlig oppe, før kl 6 tror jeg. Det var helt mørkt, men vi skjønte at vi nettopp hadde kommet inn i Øresund. På venstre side så vi Sveriges mørke kyst, delt opp i 3 nesten like deler av lysene fra de fire byer – Helsingborg, Landskrona, Malmø og Falsterbo. På den andre siden av det smale sund, kunne vi skimte Danmark, men her var ingen lys å se, alt var dystert og krigsmessig blendet. Neste luftetur på dekk var kl 9, da var det alt lyst, og vi passerte ganske nær København. Ellers var det en nydelig morgen, og vi kunne se byen med kaiene og Burmeister og Wains skipsverft. Like forbi Saltholmen i sundet stakk to master og toppen av skorsteinen over vannflaten, det var et tegn at også her hadde engelskmannen vært på besøk. Ellers var leden i sundet tydelig merket opp med lydbøyer.

Her utenfor København skiltes vi fra den øvrige konvoi, som vi hadde vært i helt fra Oslo – det var bla. «Petter Wessel» gråmalt med ballong i været, en stor lastebåt, og 4 torpedobåter. Alle disse gikk inn til Danmark, mens «Donau» fortsatte ut i Østersjøen, en kort stund fulgt av en U-båt i undervannsstilling, med bare periskopet synlig. Da vi kom ut i åpen sjø blåste det opp litt, og noen av gutta måtte ofre middagen til Bornholmsilda, men jeg følte meg helt vel – båten var også en svær rusk på 16.000 tonn og husket meget beskjedent. Denne ettermiddagen fikk vi være på dekk nesten hele tiden, og så først Danmarks kalkklipper forsvinne, så den hvite kysten på Rügen dukke frem. Og så var det ikke lenge før vi fikk vårt første syn av det egentlige Tyskland. Dette syn passet til landet! Vi seilte først gjennom noen kanaler og kom så inn i det fantastisk stygge Stettiner Haff. Vannet var grønt og skittent som oppvaskvann, og landskapet omkring, myrer, krattskog og evinnelige flater. Vi la til ved kaien i Stettin (Szczecin, Polen i dag) på kvelden den 10. januar og ble straks bragt om bord på et tog – passasjervogner merkelig nok. Senere fikk vi bare nyte de tyske kuvogner på disse fornøyelige tyske jernbanetog. Her i Stettin lærte vi for første gang hva det vil si å reise med tog i Tyskland anno 1944-45. Byen var blitt bombet fryktelig to dager før vi kom, og så ut som en slagghaug. Da jernbanenettet antagelig var blitt sterkt ramponert, hadde vi den fornøyelse å bli rangert time etter time på denne ene stasjon fra kvelden den 10/1 til neste morgen kl 6. Da endelig begynte toget å gå for alvor! Denne togreise var ikke så aller verst. Vi hadde nok mat, toget gikk etter forholdene fabelaktig fort, og vi ante ikke hva vi egentlig gikk til!!

Reisen gikk over Küstrin – Frankfurt an der Oder – Cottbus – Finsterwalde – Torgau – Leipzig – Weißenfels – Apolda – Weimar. Vi kom til Weimar den 13/1-1944 kl 5 og ble stående der. Vi lurte svært på hvor vi skulle hen, da man hadde lovet oss «Sonderlager» in «ländlicher Umgebung» - Særleir i landlige omgivelser høres jo greit ut! På kvelden, da det var blitt mørkt, fikk vi et nytt lokomotiv og begynte å kjøre oppover en sterk stigning. Det lå litt sne på bakken og med furu og granskog omkring kunne man nesten tro vi var i Norge – stemningen steg. Oppe i høyden så vi noen lys som glimtet. Snart var det slutt med gran og furuskog. Etter en stund kom vi inn i en ny skog, denne gang løvtrær – store, imponerende bøketrær! Så saknet farten og toget gled inn på en liten stasjon. Vi hørte hunder gjø og skarpe kommandorop – det var SS i virksomhet. Reisen var over, vi ble jaget i en viss fart ut av vognene og ut på perrongen. Fra alle kanter ble det satt kraftige lyskastere på oss, som gjorde oss ganske blinde. Ettersom vi vennet oss litt til lyset, merket vi alle vaktpostene med maskinpistoler og gjøende schæferhunder omkring – det var mottagelse som sa seks!! Vi ble stilt opp i rekker på 5 og så var det avmarsj. Det bar litt nedover på en fin bred vei – senere lærte vi denne veien godt å kjenne, det var den berømte «Carascho Weg» - hovedgaten for KZ fangene på vei til arbeidsplassen! På begge sider sto 1 etasjers trebrakker (Politische Abteilung – Bahnleitung – SS Bad osv.), dessuten en stor garasje og bensinstasjon og kommandantens flott 2 etasjes murvilla med gressplener, blomsterbed og 2 svære kanoner fra 1870 ved inngangen. Etter 10 minutters marsj kom vi til en flott port hvorfra et 3 meter høyt lysende piggtrådgjerde gikk ut til begge sider. Dette var inngangen til en av Tysklands mest berømte og beryktede konsentrasjonsleir – Buchenwald – med bortimot 50.000 fanger som hadde sittet opp til 12 år i dette helvete på jorden. Og så gikk da de 350 norske særfangene på hodet inn i denne staslige leir. De dagene som fulgte blir ikke glemt i en fart! En kaldere dusj kan man ikke få – tror jeg, selv om du datt ut i sjøen om vinteren!
 
Vi kom gjennom porten i Buchenwald (hvorpå sto skrevet 2 flotte inskripsjoner, leierens motto utpønsket av SS sadistene. Det ene lød slik: «Recht oder Unrecht Mein Vaterland». Det andre kort med typisk: «Jedem das Seine» . Innenfor porten var en kolossal åpen plass, «Appelplatz», hvor alle fangene ble talt om kvelden etter arbeid inntil tallet stemte på siste mann. På denne plass stilte vi opp i grupper på 100 mann og ble overtatt av noen uniformerte karer med gummikøller og lommelykter. SS foraktet oss, og vi lurte svært på hvem disse nye vokterne var, da vi ikke kjente uniformene. Det viste seg at de også var fanger, men av de aller første som kom til leieren. Det var gamle tyske kommunister som hadde sittet i konsentrasjonsleir fra 1933-34. I Buchenwald var de nå "Lagerschutz". Vi lærte disse karene etter hvert godt å kjenne, og likte dem godt; men det var harde menn, og de hadde ingen skrupler hvis det ble bråk i leieren. De hadde fine varme klær, et armbind med «Lagerschutz» påskrevet, ingen markering på tøyet – dvs. de var såkalte «Prominente» blant fangene og hadde like stor makt som SS. Etter at vi var blitt nøyaktig talt og kontrollert en mengde ganger, marsjerte vi gjennom mørket langsmed det lysende gjerde, forbi Krematoriet og nedover bakke til badet.  Her ble alt vi hadde med avlevert, og vi fikk et lite metall merke rundt håndleddet med vårt nummer. Så ble vi undersøkt i munn, hender og bak av en SS-offiser for å se at vi ikke hadde gjemt noen verdisaker som gullringer o.l. Etter at jeg var ferdig med dette fulgte jeg rekken inn i et rom hvor frisørene arbeidet så svette silte.

Jeg trodde først at det var russere som satt der og ble klippet. Jeg kjente ikke igjen noen av de blankskallede karene. Men plutselig så jeg en av mine kammerater som nettopp hadde satt seg til klipping. På en blunk var alt det fine håret borte, og han var også blitt ugjenkjennelig. Da gikk det opp for meg at alle disse fremmede var Norske Studenter, og at dette var et stadium i «prosessen» som vi måtte gjennom alle sammen. Etter klippingen var det badet – først i et karbad med desinfeksjon så man mistet fullstendig synet av smerte, og etterpå en deilig varm dusj. Så etter tørking, atter desinfeksjon med sprøyte. Da dette var overstått løp vi gjennom en tunnel opp i

«Bekleidungskammer», hvor vi fikk en skjorte, en stripet bukse, en stripet jakke, en ditto Baskerlue, et par silke strømper, og et par tresko (Hollands type med spiss). Med dette tøyet skulle vi greie oss i allslags vær uten mulighet for å skifte eller bytte vinter og sommer.

Fra «Bekleidungskammer» gikk vi opp i «Geld Verwaltung» hvor det ble oppskrevet hvor mange penger vi hadde med oss, og her fikk vi utlevert våre nummerlapper i to eksemplarer (ett til jakken hvor det skulle sys på venstre brystlomme, og det andre til buksen, hvor det skulle stå på høyre lår). Alle fanger gikk med vinkel og nummer. Politiske fanger hadde røde vinkler, S.V (Schwerverbrecher) og B.V (Berufsverbrecher) hadde grønne, Asozial og Arbeitsscheue - svarte, Bibelforskere, Homoseksuelle og alle andre kategorier hadde hver sin vinkel, og jødene hadde sin Davidstjernen i gult. Etter at vi hadde fått nummer måtte vi gi opplysninger til «Politische Abteilund» om stilling, utdannelse, tidligere straffer osv. Endelig var vi ferdige med det hele, men da var klokken blitt 2 om natten. Vi marsjerte «Zu fünf» (fangene måtte bestandig gå 5 eller 10 i bredden) til vår brakke – Block 19. Der ble vi tatt imot av vår «Blockältester» . En rødvinklet (politisk) fange. Det var George Schuchart fra Kassel en sprek gammel kommunist, som hadde gjort 4 års uavbrutt fronttjeneste 1914-18 og var som takk for innstasen arrestert av Adolf's Gestapo i april 1933 hvoretter han satt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og Buchenwald helt til amerikanerne befridde ham nå i april 1945. Det tenker jeg var gebursdagsgave som han satte pris på. Utenom George hadde vi to «Stubendienst»; Sacha - en ung russer fra Rostov og Miro en Jugoslav på ca 20 år. Dessuten hadde vi på vår fløy, en «Flügeältester» vår trofaste venn Franjo, en jugoslavisk Tito-partisan som allerede var blitt pint slik at han bla. hadde bare en hes, pipende stemme igjen. Senere ble han igjen tatt til forhør og kom ikke igjen – det er ikke vanskelig å gjette hvordan det gikk!
Det var så sent på natten at så snart jeg fikk anvist min seng som jeg skulle dele med Hans Petter Dahl (døde i april 1944), krabbet jeg straks til køys og sovnet med en gang. Men du store min hvordan det var å våkne neste morgen. For det første var kl 4, altså hadde vi etter flere dagers reise og mas bare 2 timers søvn. Men hva verre var, vi var grusomt oppspist av lopper. Madrassene var helt fulle av disse udyr, og ødela hele nattesøvnen og plaget oss også om dagen.
Vi var 355 mann i en brakke (Block) og hadde det veldig trangt, 2 i hver seng osv. Det var et fryktelig spetakkel da vi ble vekket om morgenen. Alle måtte vaske seg med bar overkropp, i og for seg bra, men i baderommet var det plass til bare noen få av gangeen, de andre måtte imens stå og fryse seg helt blå i kø. Så var det å tørke seg, 8 mann på et lite håndkle ikke større enn et lommetørkle. Påkledningen ble et fryktelig slit, da man sto som sild i en tønne og kunne knapt løfte armene i været. Dessuten skulle alt gå i en rivende fart, da «Morgen Appell» (telling) var kl 5 og da måtte frokosten også være unnagjort. Til bords kunne bare halvparten sitte av gangen, så hvert parti fikk 7 minutter. Dette var forresten lenge nok, da frokosten besto av ca. 2 stykker brød med en spiseskje kjernemelk ost – ikke smør. («Heute gibt's Käse, jeder einen Löffel» - sa den hyggelige Franjo, med et humoristisk glimt i øye). Da klokken ble 4:50 gikk det «Los, Los!» (Fort, fort!) ut av brakka. Det var januar og stummende mørkt. Vi snublet i beina på hverandre da det var umulig å se rekkene, og enkelte mistet en tresko og gikk videre barbeint. Men endelig, litt før kl 5 sto alle mann oppstilt i rekker på 5 – «Seiten Richtung», «Vordermann», osv. alt i orden.
Fra tårnene utenfor gjerde ble kraftige lyskastere satt på og endelig kom en SS-Unterscharführer som var vår Blockführer og hadde med å telle oss. Da var det kommando – «Still gestanden» (Stå stille!) – Richtet Euch (Rett!) – Augen Rechts (Øynene mot høyre!) osv. etter Reglementet. På denne tid var vi i karantene som alle nye fanger i 14 dager, så vi hadde Appell i vår egen lille gård med dobbelt piggtråsperring. Alle andre fanger hadde appell på den store plassen. Morgenappellen var forholdsvis kort da arbeidet skulle begynne kl 6. Men for oss som ikke var vant til dette liv, ble en time lenge nok, og to – tre mann gikk i bakken. Det ble da hentet ut krakker og disse syke fikk sitte der «Blockältester» sa at bare de som hadde feber over 400 fikk slippe Appellen. Han sa videre at vi måtte ikke gi oss over – han hadde sittet i nesten 11 år i konsentrasjonsleir, uten å bukke under fordi han hadde viljen til å leve. For oss gjaldt det snarest å akklimatisere oss og venne oss til forholdene. Det er hardt å leve her, sa han, men det går an hvis man gjør seg selv hard. Etter denne tale fikk vi gå inn i Blocken, hvor det snart ble meget varmt, da vi var så mange mann stuet sammen. Sovesalen var stengt om dagen.

I disse første dagene hadde vi ingenting å bestille, da vi var i karantene – unntagen å fryse naturligvis, det gjorde vi støtt. Da det ble befalt «Sauber machen!» (gjør rent!) eller «General Reinigen» (generell rengjøring) ble vi jaget ut i gården hvor vi frøs i opptil 3 timer. Dette var hver dag mellom 9 og 12. De første 14 dagene i Buchenwald var lange, antagelig de lengste som vi opplevde.
Alt var så nytt og skrekkelig – vi ble bare gradvis vant til å ignorere alle de dusinene av lik som daglig ble kjørt forbi til Krematoriet. Det hele virket altfor grusomt til å være sant; dessuten hadde vi ikke mottatt post eller fått andre livstegn hjemmefra.
Så kom dagen da karantenetiden skulle være slutt. Vår «Blockältester» sa at fra Arbeidsstatistikken var det kommet forlydende om at mange man trengtes til utekommandoen Dora (Vernichtungslager, hvor de hemmelige våpnene V1 og V2 ble laget). Han påsto at det var meget sannsynlig vi ble sendt på transport dit. Men dagen kom og det viste seg at vi var blitt valgt ut til noe storartet (fra Tysk synspunkt). Kommandanten for leieren SS-Obersturmbannführer Hermann Pister og Gestapisten Dr. Ohm fra Victoria terrasse kom på besøk til oss. De betraktet vårt Zebratøy og våre blanke skaller som de selv hadde latt klippe av, og sa at vi var «Anstendiges Volk», at vi skulle slippe med litt beskjeftigelsesarbeid i «Gärtnerei» - 4 timer per dag, at vi skulle få bedre mat og at vi skulle gjennomgå et forelesningskurs. Dette var altså begynnelsen til «eksperimentet» med studentene i Buchenwald. I Elsass hadde man allerede i noen tid forsøkt å få guttene til å gå med på tysk side – det gikk selvfølgelig ikke! Ingen meldte seg til noen som helst innsats.

Etter det vi hadde hørt om «Dora» osv., må jeg si at vi ble glad da vi hørte denne nyhet, men ute i leiren tapte vi for en stund vårt gode navn. Da så de første Danske pakkene begynte å komme, spredte ryktet seg at Nordmennene hadde meldt seg til SS. Det var særlig misunnelige, sultne Øst-mennesker som på denne måten ville ødelegge for oss i leieren. Men det gikk heller ikke. Det kom mange betydelige fanger til oss og forhørte seg.

Vi forklarte oss, og sa at det skulle ikke bli noen lett sak å få oss inn i SS. Det var især de russiske krigsfanger som gikk inn for å kvele sladderen, og etter hvert som leieren så at vi ble i Buchenwald og gikk med nummer (mitt var 39285) måned etter måned ble det stille med rykter. Nå kom de sultne og misunnelige som hadde baktalt oss tidligere til porten for å tigge etter mat, men vi hadde nok ikke stort å gi selv om vi var bedre stillet enn de aller fleste i leieren.
Foredragene vi fikk høre begynte med en uke om «Nationalsozialistische Weltanschaung», som besto for det meste av timelange taler om hvor skrekkelig det er i Sovjet – som om Buchenwald ikke var fæl nok for de aller fleste. Det hele gikk ut på bolsjevisme – marxisme – Stalins jødiske koner – og en viss skrekkskikkelse Lasarus Mosessohn Kapanovitch som antagelig skulle være verre enn Himler & Co. Etter denne serie fikk vi foredrag av professorer fra Jena Universitetet . Takk skjebnen vi ikke har slike «professorer» her i landet. Deres «upolitiske» foredrag var blant annet følgende: Den største Tyske Biolog Prof. Hebberer talte om «Die Abstammung des Menschen» (Menneskets opprinnelse). Her beviste han i løpet av 4 dobbelt forelesninger (4 x 2 timer) ved hjelp av en mengde bilder av menneskelige kranier og et fantastisk kjeftament, at bare det germanske menneske er levedyktig. De slaviske, mongolske, russere og jøde–neger-hvit blandingen i Amerika har ikke mer vett enn de store menneskeaper – gorilla, gabon, orangutang og sjimpanse. Så hørte vi et like «nøkternt» foredrag om «Musik und Rasse», tittelen taler for seg selv – det besto av kinesisk kattemjauing, atonal jødesang og Beethoven.
Så fulgte et foredrag om «The British Empire» og til slutt av rektor ved Universitetet, en stor Nazi, som fortalte bla. at nordmennene var så sunde og sterke fordi kristendommen var kommet 500 år senere til oss enn til resten av Europa. Med kristendommen følger degenerasjon! Flott levert av universitetets rektor i et land som dro i Hellig Korstog mot det «Barbariske gudløse» Sovjet!
Med foredrag, klipping av timian te og luking i «Gärtnerei» gikk tiden utover våren og forsommeren ganske fort. Pakker og post strømmet inn i anselige mengder og det gode kameratskapet fikk tiden til å gå. Søndagskveld var det bestandig revy eller konsert av lager kapellet.

I midten av juni begynte vi å høre at vi skulle flytte til Sennheim hvor de andre studentene var anbragt siden desember 1943. Endelig den 7. juli 1944 ble 120 mann tatt ut til den første transport, blant disse var jeg. Vi fikk utlevert alle våre sivile effekter og gikk på toget. Invasjonen hadde bare vart en måned og storparten av bombeflyene var sikkert opptatt med å mykne opp det tyske forsvar i Normandie til det store gjennombrudd i august. I alle fall var luftaktiviteten over vår rute meget liten og vi ble overhodet ikke angrepet. Da vi også hadde plenty mat og været var strålende var reisen ganske fornøyelig og meget interessant. Det var herlig å komme ut av Buchenwald og samtidig fikk vi se store deler av Tyskland.

Vi reiste over Weimar – Erfurt – Eisenach – Bebra (hvor vi sto natten over) – Hersfeld – Fulda – Hanau – Frankfurt am Main – Darmstadt – Worms (hvor vi kjørte over Rhinen, som i grunnen skuffet, derimot imponerte Main meget) – Ludwigshafen am Rhein – Weißenburg (Frankrike) – Haguenau – Strassbourg! – Sélestat (Schlettstadt på tysk) – Colmar – Mulhouse (Mülhausen på tysk) – Sennheim (utkanten av Cernay). Alle disse byer unntatt Schlettstadt og Colmar var blitt hjemsøkt av bombekrigen. Særlig Frankfurt og Ludwigshafen, hvor svært lite stod igjen; ruiner så langt vi kunne se, med enkelte hus hvor 1. etasje sto igjen og folk forsøkte å leve som om ingenting var skjedd.
I Sennheim ble vi overtatt av vårt nye befale (også SS) og kjørt på et lite sidespor til «Idiotenanstalt St. Andreas» hvor det var opprettet SS-leir. Midt i leieren, i egen brakke skulle vi bo.
Oppholdet i Elsass ble i grunnen ikke så verst. Det var sommer og stort sett pent vær. Dessuten var omgivelsene koselige – vi var på høysletten mellom Vogesene i nord og Alpene i sør, med Rhinen 20 km i øst og hele Frankrike med alt hva dette betød i form av befrielse i vest. Her var ingen Buchenwald, ingen lik eller krematorium, ingen utsultede jamrende menneskerester. Og sist men ikke minst var befolkningen i Elsass i høy grad anti-tysk, så vi ble meget populære og fikk hjelp i form av frukt osv. så snart en anledning bød seg.
Mitt opphold i St. Andreas begynte nokså dårlig, da jeg alt andre dagens ble dårlig i halsen og fikk difteri . Men det ble allikevel en stor fordel til slutt. Den tyske legen i leieren (Häffer) var en meget sympatisk mann og var meget elskverdig overfor studentene. Han fikk ordnet det slik at jeg og 2 andre kamerater, som også hadde difteri kom på et sykehus i Mülhausen, hvor vi hadde det så godt som vel mulig. Jeg var på dette sykehuset (Diakonat) i 5 uker og levde på loff, 2 retter til middag, øl, eplevin m.fl. Imens gikk de andre gutta i leieren og slet i 390 varme på svømmebassenget hvor det skulle planeres rundt omkring og såes gress. Det var sikkert ikke bare moro i den varmen, og jeg var glad for at jeg hadde fått difteri! Imidlertid ble Häffer syk selv, og vi fikk ny lege i leieren, en typisk SS-mann som tålte ingen politiske motstandere. Han flyttet oss prompte fra sykehuset tilbake til leieren. Han sa at man kunne ikke ha nordmenn på skikkelige sykehus fordi de alltid holdt politiske foredrag. Dessuten klaget han over vår dårlige disiplin. «Immer die selbe norwegische Disziplinlosigkeit». Resten av august og september gikk rolig for seg. Mange av guttene ble sendt til Ritschweiler i Vogesene hvor de skulle arbeide på en flyfabrikk. Jeg sier skulle fordi de gjorde alt annet enn å arbeide ettersom vi andre hørte. Fronten sto da hele tiden bare 15 – 20 km fra Ritschweiler og alle verktøymaskinene ble flyttet til Mülheim, så arbeide var det slutt med.

Vi andre gjorde heller ikke stort i St. Andreas. Litt arbeid på «Gutshof» en stor gård i nærheten beskjeftiget oss for det meste, og bonden en franskmann matet oss med loff og fransksyltetøy! Det eneste som gjorde hver dag meget spennende var krigen, som vi hadde så nære hele tiden. Hele dagen tordnet kanonene i vest og om natten glimtet det over hele himmelen, av og til lyste det som Nordlys i det fjerne fra landsbyer som brant etter kanonader og bombing. Så hadde vi hver eneste dag fabelaktig flyaktivitet og da tyskerne hadde en mengde lette luftvernkanoner måtte vi ofte i «Splintergraben» eller veigrøftene og holde hodet nede. Det var for det meste amerikanske «Tiefflieger», 1 motors «Mustang» jagere som skjøt på biler osv. på veiene og kastet lette bomber etter togene. Snart måtte tyskerne innstille dagtrafikk både på vei og jernbane. Det fløy stadig 4 fly og terroriserte hele distriktet uten at en tysker våget seg fram. Tyske fly fantes ikke der i alle fall. Av alle de utallige fly vi så i Tyskland så vi bare 4 jagere og 1 bombefly styrte! Tunge 4 motors bombere så vi også i pent vær. Jeg hadde allerede opplevd 2 meget ubehagelige angrep i Mülhausen hvor et bombeteppe falt bare 400 meter borte og la alt i grus, så jeg så bestandig med litt engstelse på de sølvblanke «Pulks» som Tyskerne kalte sveitene. Jeg husker særlig godt en dag vi var på et jorde og så en formasjon på 20 sveiter (antagelig 12 fly i hvert) over slettelandet på vei mot Rhinen. De hørtes ut for meg som sinte vepser der de fløy i solen rett på målet. Over Mülheim kom de inn i et luftvernområde og så å si forsvant i røykdotter, men en ½ time senere kom de 20 sveitene tilsynelatende fulltallige og uskadd tilbake og forsvant bak Vogesene.
Den 1. oktober, ble en merkedag. Da ble vi utkommandert til å grave på pansergraver, skyttergraver og stillinger mellom Tann i Vogesene og Lauterburg skogen ved Mülhausen. Dette arbeidet likte vi svært lite, og det ble snakket om å streike. Dessverre ble det ingenting av det da vi ikke torde ta konsekvensene. Senere ble en effektiv streik gjennomført som jeg skal berette om snart, og konsekvensene selv om de var harde viste seg overkommelige. Hele oktober gikk på denne måte. Vi var stadig våte til skinnet og måtte ut i det våte tøyet neste morgen. Dagsprogrammet var: opp kl 5, oppstilling kl 6 og avmarsj til arbeidsfeltet. Arbeide fra ca. kl 7 til 18. Vi var som regel ikke tilbake i brakka før bortimot kl 19, og da fant tyskerne ut mange måter å holde oss i arbeid ved gjennomføring av «Stuben- und Spintappell» , Befehlsausgabe, Kleiderappell, leder appell osv. Sengetid var kl 22. Lesing ble det aldri tid til.

Skjønt dagen på denne måten ble lang, ble det ikke «leistet» som vi sa – ydet – noe å forholde seg til den tiden vi var ute. Pansergravene skulle være 4 meter bred, 3 meter dyp, og 50 cm i bånn. Lengden skulle være fra Vogesene til Sveits, ca 50 km. Etter 1½ måned greide ca 80 – 100 mann ikke mer enn 50 – 60 meter. Graven ble dessuten for grunn, da vi heldigvis kom på grunnvann på ca. 2 meters dyp. Årsaken til at arbeidet gikk så langsomt var ikke bare at vi saboterte så godt vi kunne, så lite hadde ikke vært mulig hvis vaktene hadde vært påpasselige. Våre vakter hadde alle vært ute i krigen og hadde etterlatt mye av seg selv på slagmarken. Tilsammen hadde de ikke mer enn halvparten av de armer og ben de ble født med. I hodet hadde de ingenting unntagen alkohol. De drakk mesteparten av tiden både natt og dag. Dette var heldig for oss da temperaturen var enkelte dager oppe i 25 - 300 grader i oktober, og da sovnet disse staute karene. Imens sendte vi små Elsass gutter etter frukt, og vi spiste således nesten daglig epler, ferskener, plommer og av og til noen druer.
Omkring den 15. november merket vi at det begynte å bli særlig livlig på fronten igjen. Dag & natt drønnet kanonene og vi hørte spent etter om ikke fronten var begynt å komme nærmere. Plutselig en kveld (19. november) da jeg arbeidet overtid på SS-kjøkkenet med å vaske de svære kokekjelene, kom det noen Vlossov russere inn i spisesalen og fortalte at de nettopp var kommet fra området syd for Belfort, og at amerikanerne var brudd inn i stillingene. Snart begynte ryktene å svirre – Altkirch var falt, Mülhausen også sa noen. Jeg gikk ut etter arbeidet ca kl 22. Det var ganske mørkt og regnet plasket i bakken. Det var tydelig at kanonaden hadde flyttet seg nærmere og at lyden kom fra syd, altså kunne det med Altkirch stemme. Jeg gikk tilbake til brakken.
Det var blitt livlig oppe hos oss. Alle mann skulle ha vært i seng, men isteden sto alle og pakket. Det var kommet beskjed at vi skulle være marsj beredt om 1 time, altså kl 23. Vi fikk bare ta med litt mat og et skift klær, første etappe kunne ventes å være ca 30 km. Vi ventet på ordre til å tre ut, imens la de fleste seg på køya for å hvile. Jeg sovnet fort av, med alle klær og støvler på, feltflaske med vann i beltet osv. Da jeg våknet var det blitt lyst, og noen begynte å stå opp – klokken var ca.  ½ 6. De som hadde vært våkne fortalte at ved 4 tiden var tyske menige soldater kommet og tatt ryggsekkene våre. Innholdet var blitt tømt på gulvet.
Da vi var stått opp, var det påfallende stille rundt omkring, men kanonaden fortsatte meget nær. Vår tillitsmann Gaare gikk da for å finne «Stabscharführeren» for å klage over de stjålne ryggsekkene. Han fikk da den beskjeden at ryggsekkene ikke var stjålet, de var «utlånt» for noen dager til vaktmannskapet som skulle følge oss til en annen leir (vi så selvfølgelig aldri sekkene igjen). Vi måtte improvisere oppakning, og måtte ta minst mulig med utenom mat, da marsjen kunne bli drøy. Vi kunne vente marsjordre i løpet av dagen. Vi ventet hele den dagen og formiddagen etter. Så kom det beskjed at alle syke som ikke kunne gå 30 km måtte føres opp på en liste. Jeg fikk dermed øyeblikkelig Engelsksyke og førte meg opp som «Fuss krank» (sårbent) skjønt mine føtter var nå harde som stein etter 3 måneders daglig marsjering. Listen som var på ca 100 mann, ble merkelig nok godkjent. Alle andre skulle stille med pakning kl 3. Ved 2 tiden passerte et tog på ca 200 mann; det var marokkanske krigsfanger, svarte i ansiktet alle mann og med rød fez på hodet. Straks etter at disse var passert begynte våre gutter å marsjere ut av porten, i gåsegang i grupper på 10. Jeg gikk opp i vinduet i 2. etasje og så dem dra østover, med væpnede vakter på alle kanter.
Så ble vi 100 mann igjen, og ventet på marokkanerne. Vår brakke var omringet av masse SS soldater, men ellers var vi resten av dagen helt overlatt til oss selv. Ut på kvelden, da det begynte å mørkne, buldret kanonaden fra alle kanter og vi trodde befrielsen var nær.
Neste morgen kl 7 ble vi vekket og måtte stille opp utenfor. En SS Bataljonstabscharführer holdt et brølende foredrag for oss. Skjelte oss ut for alt mulig: Vi var verre enn griser, ja endog verre enn russerne sa han. Brakken måtte være feiet og vasket til kl 11, ellers kom «Lille gutt» dvs. Obersturmbannführer Wilde med en arm og Jernkors fra Stalingrad. En ung viktigper på 22 år. Det var sjefen vår, og det var tydelig for oss som kjente ham, at han hadde gitt situasjonen opp. Jeg kom løpende opp trappene sprek som en geitebukk, og ble stanset av ham. «Hvorfor var du ikke med i går?» spurte han. «Fusskrank, Obersturmbannführer!» svarte jeg ganske frekt, og han sto bare og måpte. Så ble vi stilt opp utenfor brakka. Wilde glante stadig nervøst mot vest hvor kanontordenen var blitt meget skarp. Vi kunne lett forstå at fronten var kommet nærmere.
Wilde fortalte da, at det ikke var amerikanere på vårt avsnitt, men marokkanere - svarte tropper. De sto nå bare 8 km borte ved landsbyen Ober Ansbach. Han spurte hvor mange kunne marsjere i dag. Ingen svarte. Hvor mange kan gå bare 10 km? Noen ganske få av de friske meldte seg for skamsskyld, men jeg ville heller se det an. Så ble samtlige navn skrevet opp. Så spurte Wilde om vi ikke var redde for de mørke marokkanere? Da ingen svarte spurte han en spesielt (Einar Blank). Nei, svarte han. Han trodde ikke vi hadde mer å frykte fra marokkanerne enn fra tyskerne! At ikke noe kom av dette freidige svar, må tilskrives rett og slett den omstendighet at Wilde hadde oppgitt å komme vekk. Han jaget oss i alle fall inn og gikk sin vei.
Da trodde jeg at alt var overstått, men plutselig ca.  kl 14 kom det ordre, oppstilling med pakning om 5 minutter. Det var begynnelsen på antagelig den hardeste påkjenningen jeg har gjennomgått. Vi fikk ta det vi ville av mat; men forpleining fikk vi ikke!! Heldigvis var pakker kommet uken før så vi hadde ennå litt igjen av hermetikk, men brød var det dårlig med og jeg startet med bare ½ brød (500 g) på ubestemt tid.

Vi marsjerte først til Rufach ca 30 km fra leieren. Det var en sørgelig tur. Vi gikk i rekker på 10, en etter en langs veien, med væpnede vakter som hele tiden brølte – «aufgehen, aufgehen» for å holde oss noenlunde samlet. Klokken var mange da vi kom fram, det var mørkt, antagelig ca. kl 22. Jeg var så sårbeint og trett at jeg satte meg pladask i veien tross søle og vannpytter pga. regnet. Vi ble innkvartert på et galehus og sov på gulvet, men det gikk fint. Vi var vant til å sove hardt og trangt, og trette som vi var sovnet vi nok alle mann etter få minutter.

Neste morgen ble vi vekket kl 7 og uten forpleining måtte vi til å pakke sakene, bære dem ut og så vaske gulvet i hele huset – 2 etasjer! Straks over middag (en sardinboks for meg) gikk det videre til Rhinen. Vi hørte da at vi skulle få tog, og gikk glade (forholdsvis) til stasjonen. Der satt vi og ventet hulter til bulter fra ca.  kl 14 på ettermiddagen til kl 5 neste morgen. Det var drøyt, og vi var i nokså amper stemning da toget endelig behaget å komme. Det gikk raskt over Colmar til Neu-Breisach ved Rhinen hvor vi gikk av. Det viste seg da ved telling at det manglet 2 mann. Wilde var da kommet etter og i sitt vanlige morderiske humør. Han holdt en tale hvori han fortalte at 2 var rømt i Colmar og at han skulle plukke ut 10 for hver av dem som gissel; 20 mann ble tatt ut og Wilde proklamerte kynisk til oss andre: «Ihr habt Glück gehabt» (Dere hadde flaks). De 20 ble igjen under streng bevoktning, mens vi gikk over elva. (Det viste seg senere at de andre ikke var rømt, og det hele løste seg opp på fredelig vis; det så imidlertid nifst ut i øyeblikket).
Breisach brua over Rhinen var blitt kraftig bombet og bare persontrafikk (bare militær selvfølgelig) var tillatt. Elva var fabelaktig strid der, det formelig fosset mellom pilarene. Bredden var vel ca.  200 meter.
Det var, tror jeg, nesten det tristeste øyeblikket i Tyskland, den gang vi gikk over Breisachbrua. Det hadde sett så lyst ut, og plutselig var vi «Im Reich» (I Riket), jeg følte det som om «The gates of Hell» hadde igjen lukket seg bak oss. Slik tror jeg de fleste følte seg, det kunne man merke på humøret. I Breisach (østre bredd av elva) ble vi bare ca ½-time, så gikk marsjen videre nordover langs Rhinen. Det ble heldigvis ikke lenger enn 15 km, til en liten landsby i Keiserstuhl som het Bischoffingen. En skitten liten Dorf (landsby), men med en meget vakker beliggenhet. Frukttrær og vinberg overalt. Samtidig var det midt i Siegfridlinjen, og terrenget var godt spekket med kolossale bunkere og festninger i fjellene.
Tiden i Bischoffingen begynte bra, i og med at vi dagen etter ankomst fikk vårt første varme måltid siden vi forlot Sennheim leieren (5 døgn). Det ble kålsuppe og smakte godt da vi var meget sultne. Jeg hadde hele tiden hatt litt hermetikk, men noen gutter hadde vært 1 til 1½ døgn uten noe. Etter en dags hvile ble vi satt til å grave «Panzerfaust» stillinger i byen. Det gikk langsomt, og vi levede mest på nedfallsfrukt, som det heldigvis var nok av.
Så ble det livlig for alvor. En morgen ved oppstilling kom alle vaktene væpnet med maskinpistoler og håndgranater, og vi skjønte at noe ekstraordinært skulle skje. Av de 108 mann ble 40 telt av fra høyre og satt for seg (deriblant jeg). Vi fikk kommando «høyre om» og «Ohne tritt Marsch» og det bar av sted. Vi forsto på vaktenes dårlige samvittighet at det var til Rhinen vi skulle og at det ville oppstå et basketak i løpet av dagen. Under marsjen ble vi enige om at vi under ingen betingelser ville gjøre en innsats i Siegfriedlinjen ved Rhinen. Det var direkte frontarbeid og det ville vi nekte. Vår tillitsmann Arnljot Gaare var med, og var villig til å være vår talsmann samme hvor hett det ble.
Vi marsjerte ca 7 km til Sassbach am Rhein, en landsby hvor det hadde vært en bro, men den var ødelagt. I byen ble vi møtt av en O.T. (Todt) offiser, som førte oss videre. Vi ble stanset av en SS-vakt med skilt på brystet. Veien var sperret til det militære området og det krevdes stikkord. Vi passerte naturligvis og kom til forskjellige plakater hvor det sto at det var Røde kors ferje her, og at alt annet militært var forbudt. Ikke desto mindre var området spekket med kanoner og soldater; i fjellet var svære bunkers og stillinger.

Så kom vi til Rhinen igjen. Den var noe bredere enn ved Breisach, men nesten like strid. En Røde kors ferje gikk i stadig fart fra bredd til bredd. Til høyre var et svært hus tidligere Kafe', helt gjennomhullet av kuler og utbrent. Vi marsjerte langs strandveien til noen brakker, hvor hakker og spader var lagt fram ferdig til bruk, og vi fikk ordre om å ta opp redskapen. Ingen gjorde tegn til å bevege seg, og Gaare gikk til O.T. offiseren, som ble meget overrasket da han hørte at vi nektet å arbeide ved Rhinen. Han fortalte at det var Røde kors område og ganske ufarlig. Gaare svarte med å vise det sønderskutte hus og pekte mot 8 amerikanske jagere som kretset i den skyfrie himmelen. Dessuten sa han at det var en prinsippsak. Vi var internerte studenter, og anså oss ikke forpliktet til a arbeide i frontområdet. O.T. ble visst paff, men svarte etter en stund at det kanskje var noe i det. Vi var i «rückwärtiges Frontgebiet», og der mente han at ingen sivile hadde noe å gjøre. Han skulle ringe med vår sjef (Wilde) og ba oss imens å bli hvor vi var «Zum Schein», så han ikke fikk vanskeligheter med sine overordnede. Vi krabbet da ned i Siegfriedlinjens forreste skyttergraver, og jeg tilbragte tiden fra kl 10 til 14 i en maskingeværstilling 10 meter fra Rhinen sammen med 2 kammerater. Den ene, Magerøy, fortalte om sine opplevelser under første arrest i Norge, da han satt med en morder og flere storforbrytere i Trondheims fengsel.
Kl ½3 var de fleste så sultne (vi hadde ikke spist siden kl ½6), at de ville hjem. Vi kalte på vaktene (som aldri hadde opplevd mytteri og var ganske apatiske) og sa at vi aktet å marsjere til leieren. De 8 kilometerne tilbake til leieren gikk raskt, men vi var trette og sultne da vi kom til Bischoffingen, og de fleste gledet seg nok meget til å spise noe, da det nå var 12 timer siden frokost. Det gikk imidlertid ikke etter beregning. Vi ble møtt av vår Hauptscharführer som stilte oss opp og tilkalte de som hadde vært hjemme hele dagen. Så spurte han «Hvem er villige til å arbeide i Sasbach i morgen?» - ingen svarte, og etter en pause sa han «Hvem er ikke villige til å arbeide?». Da gikk alle hender i været! Så fikk vi dommen, som lød på at vi skulle sperres inne i et fjøs for mytteri inntil vi hadde bestemt oss for å arbeide. Vi skulle hverken få mat eller drikke. Så var det «links um» (venstre om), og marsj inn i et tomt fjøs. Det var så trangt, at mange måtte stå, bla. jeg fordi jeg var av de siste som kom inn. Døren ble låst, og væpnede vakter stilt opp. Etter hvert begynte det å mørkne, og vi ble søvnige. Det ble byttet plass, så de som hadde stått fikk sitte og så begynte vi å diskutere framtiden. Etter kort tid ble vi enige om at streiken måtte fullføres - «to the bitter end». Vi ble spurt enkeltvis om hvor langt vi ville gå, og 4 mann meldte fra at de ville arbeide hvis det ble trussel om skyting. Alt dette var nødvendig, da Gaare som tillitsmann var talsmann for alle og måtte vite hvor langt vi ville strekke oss.

Heldigvis gikk det hele bedre enn vi hadde ventet. «Det går helst bra» ble vår filosofi i Tyskland, og det holdt stikk for de flestes vedkommende. Vi satt og sto i stallen til tidlig neste morgen, så plutselig ble døra låst opp og vi fikk beskjed om å gå i brakka og gjøre oss klar til avmarsj. Det første vi gjorde var selvfølgelig å ta litt brød og spise det opp. Til forpleining fikk vi et ½ brød pr. mann (500 g) ikke smør eller pålegg. Hermetikken var det slutt på, så matpakken ble ikke tung. Vi ble sendt med tog ca. 10 km til Riegel, og deretter begynte vi å gå. Første dag var 30 km til Schweighausen. Der ble vi 1½ dag. Jeg ble så sulten at jeg meldte meg til arbeid på en gård, hvor jeg fikk god mat til kvelds og frukt. Neste dag gikk vi igjen 25 km til Steinach. Det ble en drøy tur, klatring hele dagen opp og ned i Schwarzwald på dårlige veier. Neste etappe var Wolfach - igjen 30 km, mest om natten. Det var mørkt og vi hadde ikke spist stort, da det ½ brød var lite å gå så lenge på. Vaktene skrek «aufgehen» og i det hele tatt var stemningen nokså amper. I Wolfach kom vi sammen med alle de andre gruppene og var altså samlet ca 570 mann på veien. Freiburg guttene hadde vært i et fryktelig bombeangrep hvor 15.000 mennesker døde på 15 minutter, deriblant 1 av våre. Guttene måtte rydde blant miner og stable likrester i 3 døgn.
Fra Wolfach gikk vi siste marsjetappe, 30 km til Alpirsbach hvor vi kom tidlig på formiddagen og skulle få tog videre. Vi ble innkvartert på en skole og fikk endelig litt forpleining, ½ liter grønnsakssuppe – den var i alle fall varm. Det merkeligste med hele denne marsjen var at alle hadde klart seg så godt. Vi var sultne, sårbente og ofte i dårlig humør, men helsa var bedre enn på lenge. Da vi kom til Alpirsbach ca 150 km fra avmarsjstedet kunne vi ikke melde om noen syke. Bare 7 som var skadet under bombardementet, kunne ikke gå.
Om kvelden den dagen kom vi til stasjonen, og måtte vente lenge på toget. Endelig kom det, og vi fikk plass 60 pr. vogn, med en sykevogn (også kuvogn, men med max. 20 mann). Denne reisen var sant og si fryktelig. Stadige luftalarmer på stasjoner. Rangering fram og tilbake. Ett blås på fløyta for frem – 2 for akterover – i timevis, og så da det hele var over sto toget ennå 5-6- timer. Og så oppå alt det andre, ingenting å spise. Sitte med knærne mot haken dag etter dag, og natten med. Beina sovnet av og gjorde vondt. Baken ble ganske sår, og det var ikke mulig å strekke seg, eller ligge litt. Det eneste var å stå litt iblant, men det ble til at andre ropte ut: «Sett deg ned, jeg vil ikke ha rumpa di i trynet!»
Slik kjørte vi over Stuttgart, Nürnberg, Bamberg, Rudolstadt, Saalfeld, Jena og til slutt Weimar igjen, i 4½ døgn. En slik påkjenning har jeg ikke lyst til å bli utsatt for igjen!
Da vi ankom til Weimar ved 24 tiden en kveld, forsto vi at det var Buchenwald vi skulle til igjen. Vi fikk imidlertid beskjed om at vi skulle stå natten over på stasjonen og noen av oss var ute på kålrabislang på linja. Jeg fant ingenting, men fikk smake av en annen – det var bedre enn sjokolade.
Neste morgen klokken 7 ble vi kjørt opp bakken til Buchenwald og kom fram kl 8. Så stilte vi opp, ble tellet og så inn på kjente trakter. Det viste seg at 2.500 fanger skulle inn i badet før oss, så vi fikk den fornøyelse å stå på appellplassen til kl 21 om kvelden. 13 timer å stå etter 4½ døgns sultekur og rett foran porten hvor alt var oversiktlig . De Danske politibetjenter fra København hadde imidlertid satt seg til å smøre brød til oss i sin brakke, og ved å spørre om å gå på W.C. kunne 20 mann av gangen snike seg ned til Danskene og få seg mat. Det var sikkert de beste smørbrødene jeg noen gang har smakt.

Tåka lå tjukk over Ettersberg og etter hvert som skumringen falt på, minnet det hele meg om Hollywoods krigsfange filmer fra Sibir. Vi som hadde vært i Buchenwald før syntes ikke det var så verst, da vi var vant til alt sammen, men de som bare hadde vært i Elsass syntes visst at det var fælt her. Kolonne på kolonne med utsultede levende lik marsjerte forbi, ut porten og inn igjen. Rett som det var kom sykepleiere kjørende med en haug lik til krematoriet, og da man fikk en slags flombelysning fra det elektriske gjerdet ble det hele noe makabert og uvirkelig.
Endelig kl 21 ble vi marsjert til badet, hvor vi fikk legge oss for natta. Neste morgen begynte prosessen som første gang, unntagen at vi fikk beholde håret på hodet. Ellers kom vi ut av det hele meget rene etter badet, men forfrosne i kulda. Det var 12. desember og frost (-100), vi hadde ikke undertøy eller strømper, de fleste hadde tresko eller tynne sommersko av lær. Det var en kald dag, især da brakka ikke var å bo i med en gang.
Alt var sprøytet med desinfeksjonsmidler og helt gjennomvått. Brakka var bare en lang stall, uten vinduer, med en dør i hver ende. Ingen senger, bare hyller i tre etasjer, hvor 8 mann skulle sove på hver sin hylle. I en brakke var vi ca 670 mann (570 studenter pluss ca 100 russere, polakker, franskmenn etc.). Det ble harde dager, men jeg holdt meg frisk og klarte meg godt. En god genser jeg fikk av 2 russiske venner fra krigsfangebesøkene hjalp meget.
Etter 7 dagers karantene måtte vi ut på arbeid. Opp kl 5, oppstilling ved brakka kl 6 og ved porten kl ½7 og ut på feltet kl 7. På Appellplassen gikk det for seg som et skuespill. Alle måtte stille brakkevis 5 og 5, rette linjer over alt. Så begynte leirorkesteret å spille – som regel «Alte Kameraden» - og så marsjerte vi ut mens SS telte og telte. På feltet ble numrene skrevet opp. Så fikk vi utlevert et jernstykke og ført bort i det utbombede «Gustloff-Werke», hvor vi pusset murstein hele dagen. Det var ikke arbeide, bare puslespill, men kraftig kaldt. Klokken 5 på ettermiddagen marsjerte vi inn igjen, etter samme ritual i takt etter musikken!
Vi frøs meget og etter hvert ble mange kraftig forkjølt. Om natten var det hosting uten ende, og om morgenen lå fra 100 til 200 og jamret seg at de ikke kunne arbeide. Våre ledere var flinke til å lure folk unna arbeide, så vi stilte som regel ikke mer enn 300 mann pr. dag. Men da de andre 270 var mere eller mindre febersyke måtte vi som var friske ut hver gang.

Slik gikk dagene over Jul og Nyttår. Heldigvis var vinteren sjeldent mild, ellers hadde det neppe gått. Som det var døde bare 2 i denne tiden, men mange fikk lungebetennelse og plevritt. Maten var dårlig, mest «Steckrüben» (Kålrabisuppe), og etter Nyttår ble det ennå noe verre idet vi ble 5 eller 6 på et brød istedenfor 4 (1kg brød). For vårt vedkommende gjorde dette lite nå, da Røde kors pakkene og private pakker begynte å strømme regelmessig til og vi kunne til og med hjelpe ved å avstå kålrabisuppa flere ganger i uke.

Det skjedde mye rart i denne tid, men jeg må fatte meg i korthet, og går derfor over til siste etappe – reisen til Neuengamme v/Hamburg. Mot slutten av februar begynte ryktene å svirre at «Die Norweger» (Nordmennene) skulle reise. Den 28. fikk vi beskjed at vi måtte pakke og holde oss klar til avreise 1. mars. Det gikk raskt. 1. mars var vi atter på Buchenwaldstasjon, stablet i kuvogner 60 mann som vanlig. Og så gikk det nedoverbakke til Weimar.

De aller fleste var nok ikke så lite engstelige for denne reise. De allierte var midt oppe i siste terrorbombing med flere fly enn noensinne. I leieren hadde vi hatt alarmer halve dagen og 2-3 ganger per natt. Erfurt, Weimar, Jena var blitt bombet flere ganger så brakkene hadde ristet og seg nesten av fundamentene. Dresden hadde fått nok for all tid, etter meldingene å dømme, og nå skulle vi gjennom alt dette - til Hamburg. Å komme gjennom uten angrep anså vi for å være umulig. Det viste seg også å holde stikk. Denne gangen hadde vi mat nok (Danske pakker!!), men sannelig om jeg ikke ønsket mindre mat hvis bare flya ville holde seg hjemme.
Været var strålende da vi dro og vi ante at det ville bli en pinlig natt. Riktignok, vi var ikke kommet lenger enn til Weimar da sirenene begynte å ule noe forferdelig. Heldigvis dro toget ut av stasjonen, og vi hørte bare smellene og var takknemlige. Klokken 7 på kvelden kom vi til Erfurt, og at vi noen gang kom ut igjen er i alle fall ikke vår eller tyskernes skyld. Det var rett og slett et under, annet kan ikke sies. For min del har jeg i alle fall aldri vært så redd, og følt meg så liten. Klokken ½8 kom alarmen – endeløs og nervepirrende. Så begynte det å skje ting. Det var mørkt. Plutselig går døra opp, våre 2 vakter hopper ut, låser etter seg og forsvinner. Der sitter vi 60 mann som rotter i en fell og slik sitter det studenter i 10 vogner etter hverandre på rangerstasjonen nedenfor Erfurt. Det er dødsenstille hos oss, alle lytter; og snart hører vi – brr – brr -brr – de engelske 4-motors Lancasters kommer innover området, som sinte vepser hveser de stadig nærmere. Det begynte å kile i maven, men snart ble alle fornemmelser borte til etterpå. Først da begynte en å tenke igjen. Plutselig ble det lyst som dagen – det var lysbombene som kom dalende ned. Jeg kunne se alle guttene rundt omkring, men la liksom ikke merke til noen, det var bare figurer som satt på huk stive og ventet… Så hørte jeg det hvinte nærmere og nærmere og så et øredøvende brak, mens steinspruten slo i vegger og tak og vogna hoppet på skinnene. Jeg husker min gode venn Just Faaland fra Jar strakte ut sin hånd, og vi gav hverandre et håndtrykk «i tilfelle». Jeg husker hans var kald som is og fuktig. Det var nok min også! Men så kom bombene igjen slag i slag, snart lengre borte, snart nærmere. Jeg husker jeg prøvde å sette fingrene i ørene for i alle fall å slippe å høre hvinet av bombene som kom stadig nærmere, så at jeg ikke skulle merke noe hvis den kom for nære. Men det gjorde det bare verre. Man måtte liksom høre, følge med det hele. Jeg husker også jeg tenkte ganske flyktig etter en bombe hadde truffet like ved - «O Gud, så ergerlig å dø uten å komme hjem!»
Og så gikk det litt etter litt over. Bombene sluttet å falle - flyene ble borte, og det ble roligere. Da, begynte tankene å komme. At jeg hadde ligget på nesa i kuvogna, skjelvende som et aspeløv uten det minste kontroll over musklene. At gutter hadde skreket, at noen hadde dundret på døra og endelig brutt den opp. At de løp nedover linja og kastet seg under vognene. Vi var bare 6 som var blitt igjen.
Stor tid til ettertanke var det ikke. Toget på sporet ved siden av oss var truffet, og 3 vogner ca.  20 meter fra min var bare fliser, mens en brant og spraket i nattens mørke. Heldigvis var jeg i siste vogna, så ingen av våre hadde vært nærmere nedslaget. Vi måtte ut nå, koble av vogner og skyve vekk den brennende vogna. Brannen spredte seg og det endte med at 3 vogner ble ødelagt, pluss en av våre (proviant og verdisak-vogna). Vi berget noen brød heldigvis.

Så kom tillitsmannen og fortalte at sykevogna (denne gang en passasjervogn) var ubrukelig da alt som var av glass var gått og de syke, mange av dem var meget dårlige, kunne ikke ligge der. Var det noen som ville melde seg frivillig til å sitte i trekken? Just og jeg meldte oss straks og tok våre saker over for å se på vogna. Så mye glassbiter ser man sjelden; det er underlig at det ikke ble drept noen der! Vi rigget oss til 2 mann i en hel kupe, hadde god plass altså, men luftig da det var mars og ganske kaldt.
Neste vanskelighet var at lokomotivet var skadet og vi måtte vente på et nytt tog som skulle ta oss videre. Vi ville imidlertid ikke bli i Erfurt og vente på neste angrep. Det gjaldt å komme vekk snarest. Vi samlet en hel koffert med mat og sendte den danske tillitsmannen Rasmussen av sted for å kjøpe et lokomotiv. Og ganske snart var han tilbake og meldte at lokomotivet kom straks og skulle være helt til vår disposisjon. Det måtte bare reise en stor omvei over Hannover – Bremen. «macht nichts» (spiller ingen rolle) sa vi, bare se å kom ut fra Erfurt. Så gikk det på morgensiden videre til Nordhausen, hvor vi opplevde et dagangrep, men fra en rimelig avstand. Just og jeg fant noen veldige papplater og tettet alle vinduer i vår kupe, så det ble godt og lunt. Det resulterte imidlertid i at 2 syke ble hentet til oss og fikk en benk og ett brett oppunder taket (denne var såpass bra at han kunne greie seg selv under alarm). Den syke som lå på benken hadde ryggskade etter Erfurt og kunne ikke gå, så jeg lovet sykepasseren å ta meg av ham hvis det ble alarm.

Slik kom vi til Derneburg og Hildesheim, hvor vi fikk et voldsomt dagangrep på oss, men kom i tide fra linja. Fant «Nachrichten für die Truppe» strødd utover jordene, og leste om de store gjennombrudd i vest. Hildesheim var ikke mere etter denne dag, og vi ventet 24 timer på å passere. Det var et trist syn. Rester av hus og svære krater hvor gatene hadde vært, og alt sammen på ca 15 minutter. «Bomber Harris» må være verdensmester i hurtig ødeleggelse…
Neste begivenhet var Bremen hvor vi opplevde 4 luftminer (5-tonns bomber). Heldigvis var vi ca 5 km fra nedslaget, men eksplosjonen var så voldsom og lufttrykket så kraftig at toget holdt på å hoppe av sporet og jeg ble ganske døv en stund. Guttene fløy som ville ut over landskapet og enkelte skadet seg stygt. Jeg hadde den syke å passe på og da jeg var alene om å bære ham kom vi ikke ut før den først bomben falt, og da skjønte vi at det var såpass langt borte at det ikke kunne bli noe særlig av det. Ryggen gjorde vondt og gutten ville helst ligge stille, så vi gikk tilbake til Kupeen.
Siste etappe var over Lüneburger Heide, et gudsforlatt og uhyggelig sted, til Neuengamme ved Hamburg. Vi kjørte over Elben ved Lauenburg, og jeg ble mektig imponert over synet. Neuengamme var mye mindre enn Buchenwald, med bare 8.000 fanger, men jeg likte Buchenwald bedre. Her i Neuengamme var de grønne (kriminelle) fangene satt som overordnede og slo livlig med gummikøllene. Allerede første dagen ble vi sendt på arbeid. Første dag var jeg på «Abbruchkommando» hvor jeg spadde fra kl 6 til kl 18 på et så gjennomvått jorde at jeg måtte stå på en planke for ikke å synke til knes.
Etter noen dager ble jeg skiftet over til «Lore kommando», som var mye morsommere. Det besto i å kjøre en tippvogn med jord eller ruiner hele dagen. Vi lekte bare tog! Det tredje arbeidet jeg hadde var å sortere Hamburg i 3 størrelser – stor – middels – og sand, ved å sile ruiner gjennom 3 forskjellige siler. Det var kjedelig, men jeg hadde en god partner (Rimstad) som fortalte meg Norgeshistorie – ett kapittel per dag – fra Vikingtiden over Dansketiden til 1814 og helt fram til slutten av det 19. århundre. I Neuengamme var det ikke slike hauger med lik å se, men krematoriet brant opp ca.  300 mann per uke og røyken sto opp fra pipa hele dagen og den eiendommelige søte, bitre lukten lå som regel over leieren. Vi så også nesten hver dag, som regel etter middagspausen, en eller annen stakkar som fikk sine 25 kølleslag på ryggen av SS sadistene.
Etter hvert bredte det rykte om seg at alle Skandinaver skulle komme til Neuengamme, og etter at vi hadde vært ca.  3 uker, kom de første 300 Nordmenn fra Sachsenhausen i flotte Svenske Røde kors biler. Så fulgte transportene slag i slag, hver annen dag kom 300 fra Sachsenhausen og innimellom andre fra Bergen-Belsen, Dachau, Natzweiler og de andre Tyske rekreasjonshjem for politiske motstandere.

Da alle var samlet (8.000 mann, 5.000 Nordmenn og 3.000 Dansker), kom selveste Grev Bernadotte på besøk. Det var en stor dag. Alle våre sorger forsvant som blåst bort og vi forsto at det ikke ville vare lenge før vi skulle se hjemlandet igjen. Greven fortalte at først skulle de syke sendes til Sverige, så 7.000 kvinner i Lübeck, og så de friske fra Neuengamme. Imens skulle vi leve helt på svensk mat (ingen «Steckrüben» mer!). Slik gikk det også. Vi fikk en mengde mat av alle slag, og spiste det vi ville.
Endelig ca.  20 april skulle vi til Danmark. Det var fantastisk den dagen vi sto på Appellplassen og ventet på å komme om bord i en svensk buss. Det var nesten ikke til å tro at det hele skulle ta en så lykkelig slutt.
Vi bilte over Neumünster (helt smadret - den siste ruinbyen jeg så i Tyskland) – over Kiel kanalen ved Rendsburg og endelig over grensen ved Flensburg. Det var det morsomste jeg hadde opplevd på lang, lang tid. Danskene tok imot oss som sine egne. Vi fikk lapskaus, egg, melkeflasker, blomster, kaker – alt om hverandre.
Så kjørte vi videre på en snorrett vei i meget pent terreng (overraskende og meget vakrere enn Tyskland) over Kolding – Vejle – Horsens til Møgelkær hvor vi fikk losji på et gammelt gods. Dette kunne ikke kalles leir mer – vi hadde ingen piggtråd, spiste lapskaus hver dag, egg til frokost, hvitt brød morgen og kveld! Dessverre ble det for meget for mange, eller også var vannet dårlig. I alle fall ble de aller fleste dårlige med Dysenteri. Det var veldig plagsomt dag etter dag.

Den 1. mai reiste jeg videre over Lille Belt, Store Belt (hvor vi reiste med 1.000 polske kvinner fra Ravensbrück), over Odense til København og videre med Malmøfergen til Sverige. I Sverige var det flott. Jeg var først i Helsingborg (en vakker by) senere i Höganäs hvor jeg fikk gulsott og ble flyttet til lazarettet i Ramlösa Hälsobrunn. Da jeg var blitt bra var de fleste reist til Uppsala, Lund eller en annen by. Jeg ville også ut, fikk kr 350,- og dro til Stockholm. Her var jeg i 3 dager hos Wagers på Äppelviken, hvor jeg hadde det riktig fint.
Så reiste jeg da endelig over Charlottenberg og kom til Oslo. Dermed var Europareisen slutt og den som angret minst var jeg. «Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen» holdt nok stikk denne gangen også, men det burde være maksimalgrenser for opplevelser også – synes jeg …
5. august 1945
T.A.