historien om einar gramstad

Av Oddvar Schjølberg

Høsten 1943 var det uroligheter og aksjoner på universitet. Studentene hadde også startet en hemmelig gruppe som motarbeidet nazistene og deres ledere.

Kampen om Universitetet strammet seg til. 15. oktober ble 11 universitetslærere og 60 studenter arrestert. Alle var opphisset, men i studentenes skriv av 19. oktober ble alle likevel oppfordret til å se tiden an. De arresterte studentene satt fengslet på Bredtveit. Da de nektet å underskrive en lojalitetserklæring, fikk de en dom på 6 måneder. Noen ble overført til Grini, men de fleste til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Den som på folkemunne var døpt til ”Quislings hønsegård”

Studentene kunne i lengden ikke stille seg passive overfor disse overgrepene. Da fakultetene i begynnelsen av november protesterte mot fengslingen, var det klart at de som var i studentenes hemmelige utvalg måtte tone flagg. De besluttet at mandag 15. november skulle alle studentene bli oppfordret til å sende inn sine individuelle skriv om at de sluttet seg til fakultetenes erklæringer. Protestaksjonen var klarert med hjemmefrontledelsen, for dette var et dristig skritt.

Det var et stort apparat som ble satt i gang. Protestskrivene skulle mangfoldiggjøres, og de skulle distribueres ved alle læresteder. Rolf Nyboe Nettum sier:

Jeg husker selv jeg en mørk kveld snek meg ned til Tullinløkka med en bunke skriv som jeg leverte til en annen. Lederne for distribusjonen var Johannes Bygstad og Johannes Elgvin. De hadde erfaring fra protesten i vårsemesteret. Denne mandagen 15. november fikk aksjonen stor oppslutning. Det var nok de som var uenige i den form skrivet hadde fått, og avdempet det noe. Ved noen læresteder var tilslutningen mindre enn ønsket.

Vårt skriv sluttet slik:
Situasjonen krever av oss lojalitet og disiplin. Vi vil innfri de forpliktelser som det fører med seg å være tilknyttet Norges første kultursentrum. Vi følger samme linje som ble fulgt i vår tid. Enhver student skriver straks av erklæringen nedenfor, underskriver den med navn og studium, og legger den i postkassen til sekretariatet ved sin avdeling på Universitetet. Gi dette skrivet videre straks. Oppsøk og meddel studiekamerater; dette er nødvendig da flere lesesaler som følge av eksamen for tiden er stengt. Vi skal straks legge fram hvordan sakene utvikler seg.

Til
Kirke- og undervisningsdepartementet.
I anledning av at 10 universitetslærere og over 40 studenter har sittet fengslet i 4 uker og har fått sikringsdom for 6 måneder, uten rettslig grunn, vil jeg uttale at jeg fullt ut slutter meg til fakultetenes erklæringer i anledning dette overgrep mot vårt universitet, og til henstillingen om at de fengslede blir frigitt uten opphold.

Oslo 15/11 1943
Navn………………………………….
Studium………………………………

Aksjonen gikk ikke helt smertefritt for seg. På medisinsk lesesal ble distributørene, Dag Scott, sønn av dikteren Gabriel Scott, og hans fetter Thor Gabrielsen angitt av en student (som viste seg å være en klassekamerat av meg som var blitt nazisist). Enda verre; ved er uhell ble utvalgets leder, Andreas Skancke, arrestert. Saken var overtatt av det ”norske” statspolitiet, og heldigvis ble Skancke anklaget for distribusjon, ikke produksjon av protestskrivet. Han fikk en sikringsdom på 18 måneder som ble sonet på Berg.
De andre åkte inn på Bredtveit. I alt ble 6 mannlige og 1 kvinnelig student arrestert.
Så skjedde en ny og større sensasjon. Natten til 28. november ble det påsatt en brann i Universitetets Aula. Vi trodde først det var en provokasjon, en slags ”Riksdagsbrann”. En tysk konsert skulle holdes søndag aften, og den måtte flyttes pga brannlukten.

Det var ikke tyskerne som hadde tent på. De beskyldte studentene for å stå bak. Senere viste det seg at det var en uavhengig gruppe som hadde ansvaret – de ble forferdet da de opplevde konsekvensene.
Nå ble Reichskommissar Terboven rasende. Han samlet sine nærmeste medarbeidere på Skaugum og beordret arrestasjon av alle studentene mandag 30. november. Han var så ivrig at han ikke konfererte med Berlin, men han skal ha fått Quisling med seg. Dermed var den aksjonen i gang som ikke bare stengte Universitetet i Oslo, men førte til at 650 norske studenter ble sendt i fangenskap i Tyskland.  Så langt Nettum.

I 1943 var det rundt 4 200 studenter ved Universitet i Oslo. Av disse ble ca 1200 arrestert ved aksjonen 30. november 1943 og sendt til Stavern. Regner vi med at 500 av studentene var kvinner, ble rundt 30 % av den mannlige studentmassen internert. Av disse igjen ble 644, noe over halvparten, sendt til Tyskland, fordelt med 291 i Sennheim og 353 i Buchenwald.

Aksjonen 30. november virker rimelig godt planlagt, tyskerne slo til koordinert ved de viktigste lesesalene, og de oppsøkte også studenter hjemme på hyblene. Nå visste lederne for studentene at noe var på gang og de prøvde å advare sine medstudenter. Likevel var mange på lesesalene.

Vi vet ikke fordelingen av studentene på forskjellige fag i 1943, men det er ikke urimelig å tro at den var nokså lik fordelingen av uteksaminerte kandidater i de nærmeste årene etter krigen. Medisinere og filologer var overrepresenterte blant de studentene som ble sendt til Tyskland.

Under planleggingen av aksjonen peker mye i retning av at studentene skulle oppdras til å bli gode nazister. Obersturmführer Wilde var i Oslo høsten 1943 og sa da i Rikskommesariatet: "Geben Sie mir die norwegischen Studenten, und ich mache Leute aus ihnen".
Tyskerne kan ha ment at medisinere og filologer var viktige grupper å ha på sin side i et fremtidig, "arisk", Norge. Hvilken rolle avhørene i Stavern spilte på utvelgelsen kan vi bare spekulere over, men det er ikke rimelig å tro at medisinere og filologer skulle være mer partiotiske enn de andre studentene og følgelig i større grad trenge behandling for å "bli folk".

Einar Gramstad studerte jus, og ble arrestert den 30. November 1943. Han ble i første omgang sendt til Stavern og internert der. I Stavern ble studentene innkvartert i en gammel militærbrakke på tre etasjer. Det fantes ikke noe særlig oppvarming der, og det var november måned, og det virket som om kulda hadde slått rot i veggene. Studentene ankom seint på kvelden, og de ble først tellet opp dagen etter. Da måtte alle sammen stille opp i kolonne på appellplassen i kulda, og det tok sin tid før soldatene, og deres ledere endelig fikk tallet til å stemme.

Gramstad var der i jule- og nyttårshelgen før han ble sendt videre med fangeskipet Donau fra Oslo den 7. Januar 1944. Han ankom Buchenwald sammen med 353 norske studenter den 13. Januar 1944 og fikk fangenummer 39113. En av hans medstudenter, Rolf Nyboe Nettum (39337, beskriver det slik:
Vel, vi lesesalsslitere var altså havnet i en nazistisk konsentrasjonsleir!
Av med klærne! Helt nakne måtte vi finne oss i at alt håret ble klippet av, alle steder der en mann har hår. Så måtte vi ut i et digert klorstinkende badekar! Vi så jo komiske ut uten hår. Det var venner som lette etter hverandre i dagevis, ble det sagt, etter at lokkene var borte.
Så fikk vi fangeklær. Tynn grå og blåstripete trøye, bukse og lue. Og klumpete tresko. Ikke minst fikk vi påsydde røde vinkler – og nummer. Jeg hadde 39337.
Det var røde vinkler for politiske fanger, grønne for kriminelle, fiolette for ”Bibelforscher” (Jehovas Vitner) og lys lilla for homofile.
Så var det marsj til den trange brakke 39. med køyer i tre etasjer, kaldt og mørkt.
Det var en ydmykende situasjon; og jeg så meg omkring. Hamsun dukket opp i mitt sinn: Vi gikk i Carl von Ossietzkys klær.

To av studentene, Erik Loe og filol. Anders Komnæs, skrev dagbok under oppholdet, og klarte å berge hele dagboken. Dermed blir bildet nokså komplett for de to kameratene.
Det er ikke så mye jeg vet om GRAMSTAD, men han er nevnt i dagboka til Komnæs mandag 5. Juni 1944:

26. oktober 1944 ble Gramstad sendt videre til Sennheim. (Han hadde da opplevd det voldsomme bombeangrepet mot Buchenwald torsdag 24. august 1944. Flere av de norske studentene hjalp til med redningsarbeidet.)

Sennheim heter i dag Cerney og en en av de vakre landsbyene i Alsace, midt i vinmarkene. Studentene var forlagt i et tidligere asyl i St. Andreas like utenfor sentrum. Det fungerte nå som opplæringsleir for friville SS-soldater fra hele Europa.
Studentene ble utsatt for strenge forsøk på indoktrinering. Blant annet skulle de bære SS-uniformer. Dette nektet de, og etter mye motstand fra leirledelsen fikk de lov til å fjerne alle distinksjonene fra uniformene

Oppholdet i Sennheim ble kort, for den 14. desember 1944 var det tilbake til Buchenwald igjen. Her var det dramatiske endringer, og studentene bodde under elendige forhold.

Nå fikk GRAMSTAD fangenummer 47262. Ankomsten er omtalt i dagboka til Loe/Komnæs:

I mars måned ble GRAMSTAD og de andre studentene sendt videre til den beryktede fangeleiren Neuengamme, like ved Hamburg. De ankom her 5. mars 1945 og ble etter en tid hentet av De Hvite Bussene.

Loe/Komnæs skriver om ankomsten til Neuengamme:

Einar Gramstads opphold og reiserute under fangetiden er den samme som Thor Holm hadde. Og Holms sønn har funnet farens dagbok. Tor Holm - Dagbok av Tor Holm

Gramstad reiste også i samme gruppe som de studentene som er listet opp under her. Gruppen ble iblant delt, og sendt til andre byer, men kom sammen igjen på videre transporter. Hvis vi går inn på datoene for Gramstad finner vi at han har på ett eller annet tidspunkt vært på samme reise som:

Jon Fryjordet - Var på feil sted til feil tid

Ragnvald Stavik - Det var en underlig fangetid

Knut Erik Skinnemoen - Fange 39142 "åpner" minneboka

Arnt Friisk - Buchenwälder nr 39141

Erik Thomas Dahll-Larssøn - Historielæreren som selv opplevde historien

Erik Loe - Selv om vi var fanger slapp vi greit unna