BERNADOTTE AKSJONEN, DENS INITIATIVTAKERE -

OG ANGREPENE PÅ BERNADOTTE

av Elling Kvamme

((etter artikkel ved meg i tidsskrift "Historie", Bergen) 1.34.07)

Kimen til Bernadotte aksjonen ble sådd av den såkalte "Kretsen", en gruppe sivilinternerte i slottet Gross Kreutz utenfor Berlin, hvis ledere var universitetsrektor Didrik Arup Seip og høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort.

Kretsen som helhet og ikke minst Seip gjorde en fremragende innsats, men Hjort var den første som forstod at fangene måtte frigjøres før krigen var slut, og dette har ikke vært tilstrekkelig påaktet.

Det begynte med at Wanda, Bernhard Hjorts datter , besøkte konsentrasjonsleiren Sachsenhausen regelmessig for å levere pakker med potetstappe og potetsalat. Wanda fikk etterhvert greie på navn og fangenummer på stadig flere fanger, slik at kretsen kunne bygge opp et kartotek over fangene, noe som ble til uvurderlig nytte, som beskrevet i Wanda Hegers bok "Hver fredag foran porten":

Hjort skrev på vegne av Seip og seg selv i november 1944 et forslag til minister Ditleff i Stockholm om at den svenske regjering måtte søkes beveget til å intervenere. Hjort fremholdt den stigende fare for fangenes liv etterhvert som de allierte nærmet seg leirene. Hjorts brev ble et vendepunkt, og hans innsats har etter min oppfatning vært underkjent.

Etter at kontakten mellom kretsen og Ditleff var etablert, tok regjeringen i London opp fangeproblemet. I juni 1944 fremla den to alternativer, A og B, hvorav A forutsatte hjemsendelse etter kapitulasjonen, også kalt "Stay put" og B før denne. Fangespørsmålet var imidlertid underlagt Supreme Headquarter Allied Expeditionary Forces (SHAEF) som gikk inn for "Stay put", tilsvarende alternativ A. I følge Ditleff påvirket Hjorts skriv hans oppfatning, slik at en redningsaksjon etter alternativ B måtte være et svensk foretagende. Derved kom Folke Bernadotte som viseformann i Svenska Røde Korset inn i planen som aktiv deltaker. Den norske regjerings kursendring kom etter at den norske liasonoffiseren ved SHAEF major Johan Christie, den 24. november 1944 hadde hatt en konferanse med Ditleff i Stockholm. Dette førte til at den svenske regjering besluttet at grev Folke Bernadotte i regi av det svenske Røde Kors, kunne reise til Berlin for å oppta forhandlinger med Himmler.

Bernadottes innsats kan ikke overvurderes. Han foretok med stor personlig risiko tre reiser til Berlin for å forhandle med Himmler. Denne øynet en mulighet for å redde seg selv gjennom sine svenske kontakter, men måtte balansere på stram line. Forhandlingene måtte foregå i største hemmelighet, for hvis Hitler fikk greie på det, var Himmler ferdig. Bernadotte oppnådde i møte med Himmler 19. februar 1945 at alle skandinaviske fanger som oppholdt seg i tyske konsentrasjonsleire og tukthus, skulle samles i konsentrasjonsleiren Neuengamme ved Hamburg.

Bernadotte ble angrepet av historikerne Trevor roper som hevdet at innsatsen til Himmlers "livlege", Felix Kersten var undervurdert, og Ingrid Lomfors som bla i boken "Blind fäck" kritiserte at Svenska Røde Korset deltok i forflytning av ett par tusen ikke skandinaviske fanger til andre leire, for å gi plass til de skandinaviske fangene i Neuengamme. Indirekte var dette også et angrep på Bernadotte. Vi eks skandinaviske fanger er overbevist om at uten Bernadottes innsats ville vi neppe ha overlevet.