Reidar Bjørn Dittmann

..... i samtale med Oddvar Schjølberg

21. august 2008

Reidar Bjørn Dittmann i ung alder Reidar ble født den 15. januar 1922, og han var den tredje av fire sønner, som vokste opp i et religiøst hjem i sjøfartsbyen Tønsberg. Hans store drøm var å bli musiker. Han var egentlig ikke så politisk engasjert, men han hadde stor sympati og omsorg for sine jødiske naboer. De hadde kommet som flyktninger fra Tyskland, og han følte ekstra sterkt med dem da Hitler i september 1939 overfalt Polen. Utryggheten hadde flyttet atskillig nærmere.

Ikke lenge etter døde hans eldste bror, og på selveste julaften, da hans tante og fettere var samlet hjemme hos dem til hyggelig juleselskap, kom den tunge beskjeden om at onkelen hadde omkommet, da båten han var om bord i ble torpedert av en tysk ubåt. Dette gjorde at han ville motarbeide både nazistene og NS’s ideologi. Og da Hitlers soldater overfalt Norge 9. aril 1940 var Reidar en av dem som så seg om etter muligheter til å bekjempe de nye makthaverne.

Han grep sjansen da Quisling og hans medløpere kom med forbud mot offentlig sang, og forsamlinger større enn noen få dusin mennesker. Reidar hadde mange kjente som var glad i å synge i kor, og nå trommet han dem sammen til et stort sangkor. Dette skjedde rundt seks måneder etter okkupasjonen, og ungdommene framførte det som ble betegnet som anti-tyske sanger.
Reidars forbrytelse var et alvorlig brudd på ”ordensbestemmelsene”, og det varte ikke lenge før den første tyske patruljen ankom ”konserten”. Om denne opplevelsen fortalte han siden:

- Vi kunne se tyskerne komme, fire bevæpnede soldater marsjerte opp for å skille gruppen fra hverandre. Sangen ble avbrutt øyeblikkelig, og vi spredte oss kjapt for alle vinder. Selv stakk jeg til skogs og holdt meg skjult der hele natten.
Neste morgen dro jeg tilbake til huset vårt, åpnet døren – og der inne satt to ukjente menn og ventet på meg.
«En av dem gikk fram og sa på tysk:" Er du Herr Dittmann? Du er arrestert! Og så ble jeg den første politiske fangen i min 1100 år gamle hjembys historie.

Han ble straks arrestert og ført til byens politistasjon. Han fikk tre måneders fengsel for å hatt en utagerende og fiendtlig oppførsel mot de tyske okkupantene.

Ble dømt til streng straff

Etter å ha blitt løslatt, ble Reidar med i en motstandsgruppe. De brukte andre virkemidler enn å synge. De drev med regelrett sabotasje. Blant annet mot et lokalt skipsverft. Og da et skip sank da det skulle sjøsettes ble det satt i gang en stor klappjakt på sabotørene. En av dem som ble arrestert var Reidar Dittmann. Denne gang var straffen skjerpet, og han ble idømt lang fengselsstraff. I februar 1942 fikk han imidlertid amnesti og slapp ut av fengselet.
Han var svært musikkinteressert og ville nå begynne å studere musikk ved universitetet i Oslo. Han konsentrerte seg fullt og helt om musikken, men i november 1943, mens han var i gang med en eksamen, ble han arrestert sammen med de andre studentene.

- På det tidspunktet befant jeg meg i auditoriet, og i løpet av noen korte øyeblikk kom de tyske soldatene strømmende, bakfra og fra siden, og en offiser hoppet opp foran meg på scenen og skrek ut:" Alle er anholdt!

Arrestasjonen endte med fangeopphold for ham både i Sennheim i Elsass og i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Disse månedene ga ham sterke minner som han bar med seg resten av livet.
Datteren Lisa Dittmann husker at hun hørte en anekdote fra Buchenwald som relaterer seg til farens bakgrunn i musikk. Under et forhør av nazistene ble Dittmann konfrontert med dette:
"Siden du er en musiker, kan du sikkert fortelle oss hvem som er den største tyske komponisten!" Dittmann svarte øyeblikkelig. Det må være Mendelssohn (som var jødisk). De nazistiske offiserene svarte: "Hvem var Mendelssohn? Han var ukjent. Unge herr Dittmann måtte da vite at Wagner var den største tyske komponisten!"

Dittmann var også utsatt for en mye mer alvorlig hendelse i leiren, da en offiser slo til ham i hodet, så hardt at trommehinnene sprakk, og Dittmann ble døv på det ene øret resten av livet.

Han ville gjennomføre sin drøm

Da han ble sendt hjem til Norge i desember 1944, var han syk og svært underernært. Han hadde vært utsatt for opplevelser som inneholdt noe av det verste mennesker kunne framstille av ondskap, og han hadde med egen øyne sett hva som skjedde i de mørkeste dagene av Europas historie. Etter hvert som han gradvis gjenvant helsen, ville han gjennomføre sin store drøm – den som hadde holdt ham oppe den tiden han satt i nazistenes fangenskap; Han ville studere musikk ved St. Olaf Universitet i USA.

På tross av sine vonde opplevelser så han på livets skjønnhet som en viktig grunnmur, og verdens kunst, musikk og litteratur var unike brikker i hans framtidsvisjon. Han fortsatte først med sine musikkstudier på universitetet i Oslo.

St. Olaf Universitetet i USA, som var grunnlagt av norske innvandrere, hadde imidlertid opprettet et eget stipend for norske studenter som hadde fått ødelagt sine studier på grunn av nazistenes okkupasjon. Dittmann søkte og ble tildelt et slikt stipend. I 1945, emigrerte han til USA, hvor han etter hvert giftet seg og stiftet familie.

I 1947 fortsatte han med musikkstudiene ved St. Olaf College i Northfield. Hans interesse for musikk fortsatte hele livet, men det var nok kunsthistorien som skulle bli hans hovedfokus i årene framover. Han var på mange måter en stor inspirasjonskilde for alle han kom i kontakt med. Ikke minst hadde han et bredt engasjement for høgskolens internasjonale studieprogram, og han ledet studenter på årlige turer i utlandet, noe som igjen førte til at han ble høgskolens første direktør for internasjonale studier. Dittmanns kunnskap om de store kunstnerne i verden førte ham til de store kunstmuseene. Det begynte med en tur i 1952 hvor de besøkte 12 land i løpet av 72 dager. Siden 1954 ledet han regelmessig studentgrupper, og andre, til Europa og etter hvert rundt om i hele verden.

Reidar Bjørn Dittmann underviste i kunsthistorie, her på Munch museet Her er Reidar Bjørn Dittman og underviser i kunsthistorie

Gjennom sine forelesninger underviste han i musikk, kunst og kunsthistorie med en spesiell entusiasme, og han var som en kraftkilde til å inspirere studentene.

Reidar Bjørn Dittmann utdelt St Olavs medaljen Hans arbeid ble lagt merke til og 3. august 1977 fikk han utdelt St Olavsmedaljen for sitt arbeid og virke av kongen.

Han tilbrakte hele sitt voksne arbeidsliv ved universitetet som professor i Skandinavisk kultur, som også omfattet norsk historie og kunst! I en alder av 50 begynte han å jobbe på en doktorgrad i kunsthistorie, samtidig som han tok flere bachelorer innen kunst og musikk, samt en doktorgrad fra University of Washington.
Hans arbeider vakte oppsikt også i Norge og 3. August i 1977 ble han tildelt St. Olavs medalje av den norske kongen

Et tidsvitne fra Buchenwald

Dittmann var også en hyppig foreleser i temaet Holocaust, og det var viktig for ham å dokumentere det han hadde opplevd under krigen. Han deltok også ved åpningsseremonien for USAs Holocaust Memorial Museum i Washington.
Det var viktig for Dittmann å dele sin historie, som et varsko til kommende generasjoner, og under et intervju i 1997 med Minnesota Public Radio, fortalte han om sine krigsopplevelser - som begynte med hans første arrestasjon, for å lede et sangkor i en fredelig demonstrasjon.

Hans historie har blitt gjengitt i en kortfilmversjon med tittelen "Fange 32232." Nominert for Regional Emmy 2007. Dette var et prosjekt av Minnesota Historical Society, og filmen finnes i filmsamlingen i U.S. Holocaust Memorial Museum.