Henrik Bauge

av  Oddvar Schjølberg

Henrik Bauge var overlege, og samtidig politilege i Oslo, etter krigen. Han la ned et godt og framtidsrettet engasjement i politiavdelingen på Ullevål sykehus, 16 avdeling 4.

Denne avdelingen var en akuttavdeling som blant annet tok i mot unge stoffmisbrukere som var i krise, eller som ble plassert der av politiet. Etter at cannabis, hasj og marihuana kom til Norge på 60-tallet, økte misbruket, og dermed også rusproblemene.
Politiets hovedfokuset når det gjaldt rus, var alkoholiserte krigsseilere som satt i rundt om på bryggene og i parker og drakk, eller såkalte gaukere – folk som solgte ulovlig sprit. Men da cannabisen spredte seg på slutten av 60-tallet, måtte flere politispanere settes inn, og på starten av 70-tallet ble narkotikaavsnittet opprettet. Da tok etterhvert også sterkere stoffer, som heroin, over i miljøet blant annet i Slottsparken.
Som lege var Bauge betydelig engasjert av rusmiddelforskning og behandlingsopplegg for folk som sleit med rusproblemer. I 1969 var 16. avdeling organisert som et modifisert terapeutisk samfunn etter den skotske psykiateren Maxwell Jones´ idéer.

”Forløperen” til Aksjonen mot narkomani, den første foreldreforeningen i Norge

Martin Blindheim, seniorrådgiver i Helsedirektoratet har i en artikkel nevnt litt om Bauges arbeide, og med hans tillatelse sakser vi litt fra denne artikkelen:

I 1965 hadde narkotikaproblemet eksplodert i Norge. I hvert fall på avisenes forsider og i den offentlige diskusjonen. Helsedirektør Karl Evangs erfaringer fra omdannelsen av Norge til et velferdssamfunn ga ham et urokkelig pågangsmot. I artikler, bøker og foredrag mobiliserte han med bred respons mot det nye narkotikaproblemet. Evangs epidemiologiske skolering var ikke tilstrekkelig til å møte problemet, men han var lydhør og lyttet til forklaringer, erfaringer og forslag fra andre fagfelt. Gjennom en samlet innsats av opplysning, forebygging, behandling og skjerpet kontroll – styrt av den fagkunnskap landet rådde over – skulle narkotikabruk utryddes. Med helsedirektøren i spissen, bestemte Norge seg for en bred «bekjempelse av narkotikaondet». Slike stoffer var fremmedelementer som ikke hadde noen plass i norsk kultur. Målet om et narkotikafritt samfunn sto fortsatt til troendes.

Monkey Man

Vinteren 1969 fikk politilege Henrik Bauge besøk av en velkledd og stilig kvinne. Hun var mor til ei jente som var arrestert for narkotikabesittelse for første gang. Jenta befant seg nå på politiavdelingen på Ullevål sykehus, 16 avdeling 4, der Bauge var overlege. Kvinnen var nesten kjørt på felgen av bekymringer, nervene var så tynnslitte at hun verken visste ut eller inn. Hun øste alt ut over Bauge. Dette ble ikke det siste besøket. En dag brast det ut av henne: – Men så fortell meg hva jeg skal gjøre, da.
– Det må De finne ut av selv, jeg kan ikke bestemme for Dem, svarte overlegen.
– Men si meg, har De noen gang tenkt på å snakke med andre som er i samme situasjon som Dem selv? Kvinnen ristet oppgitt på hodet. Nei, hun hadde ikke det, hun kjente jo ingen.
– Da er mitt råd at De tar kontakt med andre foreldre som har narkomane barn. Sammen kan dere kanskje finne løsninger.
– Jeg hadde vært i Slottsparken utallige ganger for å få med meg døtrene min hjem og for å forstå hva som trakk dem til parken. Uten hell, forteller kvinnen i dag, – men jeg kjente parken, og jeg kjente de som vanket der.
Da jeg hadde tenkt over Bauges forslag, dro jeg ned i parken og spurte ungdommene hva de mente. Mange av dem var enige med Bauge og gav henne telefonnumrene til sine egne foreldre. Politiet bidro med andre kontakter. Noen måneder seinere, 3 mai, ble Aksjonen mot narkomani, den første foreldreforeningen i Norge stiftet – på et hemmelig møte.
– Vi trodde arbeidet skulle være kortvarig, at narkotikaproblemet skulle gå over. Derfor kalte vi det en aksjon, forteller Gunhild Bakke, kvinnen som hadde sittet på Bauges kontor. Hun ble den første lederen på en tid da foreldre knapt var naturlige samarbeidspartnere for fagprofesjonene; de opplevde seg som sett på som ”hår i suppa”, nesten mistenkeliggjort.
(Teksten er en bearbeidet versjon av en innledning holdt ved Midtnorsk kompetansesenters fagkonferanse i Trondheim 28-29 september 1999.)

Han var en framsynt overlege

Bauge hadde opparbeidet seg en solid erfaring innen rusbehandlingen, og hvordan man skulle møte de forskjellige utfordringene som klientene sto overfor i dagliglivet. Han var derfor også opptatt av at pasientene på hans avdeling skulle få en sjanse til å fullføre videregående utdanning. Og på den måten stå bedre rustet til blant annet å komme ut i arbeidslivet, Dermed begynte Kirkeveien videregående skole som et tilbud til pasienter ved Ullevål sykehus. Skolen har røtter tilbake til 1968 og til narkotikaproblematikken som oppstod i Oslo på den tiden.
Ungdom med rusproblemer ble som regel tauet inn av politiet og brakt til Psykiatrisk avdeling XVI på Ullevål sykehus. Avdelingen skiftet navn til, først til 16. avdeling, og så til Psykiatrisk avdeling C, fremdeles med Bauge som overlege. Skolen het en stund Undervisnings-institusjonen for rusmisbrukere og andre ved psykiatrisk avdeling C, men etter ønske om et mindre belastende navn og endte man opp med Kirkeveien videregående skole.

Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden.
Simone Weil