ARNE VERLING

Har vært litt forsiktig med å fortelle min historie

..... i samtale med Oddvar Schjølberg

21. august 2018

Arne Verling er født 2. oktober 1920, og vokste opp i Skien. Da krigen brøt  ut i Norge var han snart på plass i motstandsarbeidet mot de nazistiske okkupantene. En av oppgavene var å distribuere den illegale avisen ”Enig og tro”. Avisen var en av de største illegale avisene i Skiensdistriktet.

Selv om Verling opplevde mange dramatiske ting under krigen, og han var en av de mange norske studentene som ble sendt i tysk krigsfangenskap, er han ikke av dem som har ”utbasunert” sin historie. Men nå – over 73 år senere – lar han oss få del i noen av sine opplevelser, og bidrar med sin historie til Den norske Buchenwaldforeningen.

Var aktiv i motstandsbevegelsen

Da 13 elever ble bortvist fra Skien Videregående skole, fungerte Arne som lærer for dem på den såkalt ”Jøssingskolen”, og han forteller:

- Elevene hadde blitt utvist fordi de nektet å arbeide for en gårdbruker som hadde sterke nazisympatier. Jeg hadde ikke noen bakgrunn som lærer, bortsett fra at jeg hadde fullført gymnaset og hadde startet med studiene mine. Samtidig var jeg og flere av kameratene mine engasjert  i motstandsarbeidet på ulike felt. Fra hjemmefrontbevegelsen hadde vi fått en radio, og dermed kunne vi skrive ned nyhetene fra London, og distrubuere dem videre.

Radioen havnet imidlertid hjemme hos pastor Riis da det begynte å bli litt ”hett” rundt oss. Men det ble ikke noe mindre hett hjemme hos Riis, da Gestapo banket på døren og forkynte at de skulle ha husundersøkelse.

Sven – sønnen i huset var også med i motstandsarbeidet, og han var en av redaktørene for avisen. Han visste at dette var farlig, men han hadde klart å gjemme radioen så godt at Gestapo ikke klarte å finne den.

Da Gestapistene omsider hadde gjennomført ransakingen og skulle til å gå, gikk den fromme pastoren ut på trappa til dem med følgende replikk: ”Men vi har også et bislag! Skal dere ikke sjekke der også?”

Den tyske patruljen var imidlertid godt fornøyd med innsatsen sin, så de avslo høflig pastorens oppfordring om ytterligere husundersøkelse. Men nå synes Riis-familien at det hele begynte å bli for risikabelt, og det endte med at radioen ble plassert i ei fiolinkasse og brakt hjem til oss i Baggersgate, og ble der resten av krigen.

Hadde startet filologistudiene

Men nå var det ikke det illegale arbeidet som førte til at Arne ble arrestert av tyskerne. Han hadde begynt å lese til forberedende i filologi ved Universitetet i Oslo. Og nettopp studentene hadde etter hvert blitt en torn i øyet på den tyske ledelsen, med Josef Terboven i spissen. Den 30. november 1943 satt Arne Verling som vanlig i Universitetsbiblioteket og fulgte med i forelesningene, og han forteller:

- Plutselig kom ei Skiensjente inn og advarte meg: ”Arne nå må du stikke av for nå kommer tyskerne!”

Men jeg kunne ikke godt begynne å forklare henne at jeg hadde hørt det motsatte, så jeg ble rolig sittende. Dette synes hun var så ille at hun tok til tårene før hun forsvant. Ikke lenge etter kom tyskerne, og dannet jernringen rundt Universitetet. Det var ikke noen mulighet til å slippe unna, og sammen med alle de andre studentene ble jeg geleidet til Aulaen hvor jeg havnet ved siden av min gode venn Hans Aaraas fra Skien.

Både han og jeg hadde vært engasjert som lærere ved Jøssingskolen, og begge to var med i distribusjon av samme illegale avis. Av alle ting hadde Hans et eksemplar med seg denne dagen. Nå ble avisentatt fram i dypeste hemmelighet, og vi fikk møysommelig revet den i småbiter. Disse klarte vi smått om senn å få lirket ned i en luke med noen små hull, antakelig var det en slags lufteluke med kanaler i gulvet.

Hans Aaraas var en kjernekar og en solid kamerat. Selv om vi nå satt i forvaring i Aulaen hadde han glimtet i øyet, da han dultet borti meg med følgende bemerkning: Du Arne, det er da inderlig godt at vi ikke er arrestert for det vi burde vært arrestert for!”

(Senere fikk vi et lite hint om at okkupantene hadde noe kjennskap til det vi drev med hjemme i Skien.)

Stavern – første stoppested

Lager Briesen ved Stavern ble brukt som transittleir for norkse studenter og lærere før de ble sendt videre til konsentrasjonsleireri Tyskland og Frankrike

Utpå kvelden ble vi delt inn i grupper og sendt videre. Jeg havnet blant de studentene som skulle til Stavern. Utpå natten marsjerte vi i samlet tropp inn portene i den gamle militærforlegningen, og ble innlosjert i kadettbrakka. Dette var noe helt annet til losji enn det vi var vant med. Vi var rundt 1100 studenter som skulle ha sengeplass, så det sier seg selv at det var trangt om plassen. Neste morgen måtte vi stille opp på appell, mens tyskerne gjorde sitt beste for å få antallet til å stemme. Etter å ha tilbrakt litt over en uke i leiren, kom det en gruppe SS-folk den 8. desember, under ledelse av Dr. Ohm - en Gestapomann. Noe var tydeligvis i gjære og det ble gitt ordre om at alle studentene straks skulle stille opp ute på ”appellplassen”, for navneopprop.

Ohm hadde en liste, som vi ble plukket ut etter, og blant de som ble ropt opp var jeg.  Sammen med rundt 250 andre studenter var jeg plukket ut til Tysklandstransport, og ved 2-tiden på natten til den 9. desember 1943 var vi klare for av marsj. Først de 7 kilometerne inn til jernbanestasjonen i Larvik, sier Verling, og finner fram den 7.sansen som han hadde begynt å notere i allerede mens de satt arrestert i Aulaen.

Denne fulgte ham under hele fangeoppholdet, og da de over et år senere skulle forlate Buchenwald klarte han å få gjemt den under alt pikkpakket sitt, og etter hvert fikk han plassert notatene rundt om i lommene sine. Han bare måtte berge notatene  sine.

For den 9. desember har han notert:
”Vi ble sendt fra Larvik med toget og passerte Gamle Skien kl. 2.30 om natten. Vannutdeling i Skien. Mange kjente jernbanefolk. Var på Vestbanen klokken 7 den dagen.

Ca klokken 8 ble vi sendt om bord i Donau, og ned i luke tre på lasterommet forut.

Jeg har også notert at jeg holdt meg sammen med ”Skiensgjengen” Vi var ti studenter som kom derfra”

Broren min var på samme fangeskip

Det var ikke noen luksusreise de ble sendt ut på. Donau var et skip som ble brukt til fange- og troppetransporter, og studentene ble innkvartert nede i lasterommene – på mellomdekket.

DS Donau var et transportskip som ble brukt av den tyske kriegsmarine mellom Tyskland og Norge under den andre verdenskrig

- Når vi skulle på toalettet fikk vi komme opp på dekket. Toalettet var av svært enkelt standard – det var  bare å sette seg rekka. Jeg husker jeg valgte den siden som vendte inn mot svenskekysten. Der kunne vi se det opplyste Sverige, og mange av oss begynte for alvor å diskutere om vi skulle forsøke å kaste oss over bord og prøve å svømme i land. Men det sier seg selv at i det iskalde vannet, og med tunge klær på oss, så hadde vel sjansene vært svært så usikre. Så vi avsto fra slike forsøk, der vi sto i WC-køen og så Norge forsvinne i kjølvannet bak skipet.

Vi fikk ikke ha noen omgang med de andre fangene om bord, men idet jeg kom over på den andre siden av båten fikk jeg et glimt av en kjenning – en politimann fra Skien. Det ble sendt 254 norske politimenn med den samme transporten som oss, og de havnet i Stutthof-leiren, litt øst for Gdansk. Da slo det meg at broren min Marcus også måtte være med på den samme båten.

Av alle ting så ble min bror – Marcus Fredrik - arrestert før meg. Han var politifullmektig og tjenestegjorde ved kriminalavdelingen på Bergen Politikammer.
(16. august 1943 ble han arrestert sammen med flere hundre politifolk fra hele landet i forbindelse med tyskernes ”Aktion Polarkreis”. Etter et kort opphold i Gestapos hovedkvarter, ble han sendt videre til Grini.
Herfra ble han sammen med 204 andre politifolk den 8. desember 1943 ropt opp for ”Tysklandstransport”. I tillegg kom 50 politimenn fra andre fangeleirer. Nå gikk transporten til konsentrasjonsleiren Stutthof, ikke langt fra daværende fristat Danzig (Gdansk i Polen). I alt 254 politimenn. I tillegg var det også flere NN-fanger)

Da jeg kom til Pölitz kom Hasse Cappelen fra Skien og hvisket til meg Arne - jeg skal hilse deg fra din bror. Han lå i samme rom som meg bak i båten. Da tenkte jeg at - Ok da er både broren min og jeg ute ”på reise”. Jeg fikk aldri sjansen til å snakke med ham om bord, og det var først etter krigen jeg traff ham igjen.

Mor hadde en svært prøvsom tid

Dette var nok en hard påkjenning for moren vår. Vi var to brødre og to søstere, og nå var begge sønnene hennes i tysk fangenskap. Hun hadde det nok ikke så greit under krigen. Men på tross av dette passet hun på å ta imot radiosendingene på den forbudte radioen, og kameratene mine troppet opp og fikk skrevet ned nyhetene og formidlet dette videre til de som fortsatt holdt på med den illegale avisen.

Mor hadde planene klare, i tilfelle noe skulle skje. Hun hadde et system med låste dører. Vi bodde i en gammel gård, og det var do bak i gården. Der visste min mor at det fortsatt var skjult en del ulovlige ting. Ble det kontroll skulle hun sørge for å fjerne dolokket og slippe ned alt av ulovligheter.

Mors bror – Olav Hinndal – var medlem av Nygaardsvolds regjering i London, og mor ville gjøre sin innsats. Hun hadde enn usvikelig tro på at det nyttet å motarbeide okkupantene

På morgenen den 11. desember ankom ”Donau” Stettin, og vi ble etter hvert kommandert i land. Her skulle fangegruppene bli sortert etter forskjellige fengsler og konsentrasjonsleire rundt om i det tyskokkuperte Europa. Dette tok flere timer. Grinifangene ble skilt ut som egen gruppe, og vi studentene ble kjørt vekk gruppevis. Den gruppen jeg var plassert i, var blant de siste som ble fraktet vekk.

Studentene ble sendt fra en liten jernbanestasjon, østover til en liten konsentrasjonsleir. Etter en kort togreise skulle vi marsjere videre til leiren. Den var noe av det mest merkverdige jeg har opplevd. Det var Pölitz, og han som hadde kommandoen der var - for å si det på godt norsk - ”splitter pine gal”.

”Tåkefyrsten” var en underlig opplevelse

Vårt første møte med denne fyren kommer jeg aldri til å glemme. Da kom han kjørende på en liten slede, med to bukker fastspent som trekkraft. Han hadde plassert seg oppi ei lita kasse, og ved siden av denne ”staselige ekvipasjen” løp en fange og holdt sigaren hans. Kommandanten ble øyeblikk døpt til ”Den gale Stormann”, andre igjen har betegnet ham som ”Tåkefyrsten”.

Nå skulle han holde sin velkomsttale til oss på appellplassen. Her ble det ikke spart på kraftuttrykk om hva som ville skje med oss hvis vi ikke fulgte leirens regler. De fleste av oss hadde for lengst oppfattet at han hadde truet med både død og fordervelse, og skudd fra vaktpostene. Men han kalte straks fram en av studentene som behersket tysk, for å oversette det viktige budskapet han nå skulle dele med oss.

Det ble Michael Sars som fikk denne jobben. Og jo mer Sars oversatte, jo mer problematisk ble det for oss å holde latteren tilbake. Det var helt vilt, og  jeg synes vi bør ta med litt av det Sars oversatte for oss.

”Som dere ser, boys, er denne karen tydelig spikende gæ’ern, så det er ikke verdt å hisse ham opp mer en høyst nødvendig, for da vil det bli skutt fra alle bauger og kanter, og det er vel også fornuftig at vi hilser på disse idiotene siden de setter slik pris på det, noen avgjørende innflytelse på krigens gang tror jeg forresten ikke det vil ha. I det hele tatt må vi regne med svært liten goodwill i dette galehuset.”
(side 29, Tysklandsstudentene)

Sangen var viktig

Påfølgende natt måtte vi ta til takke med å oppholde oss i en iskald kullkjeller, og vi fikk ikke mulighet til å gå ut for å gjøre vårt fornødne engang.

Da var det at den senere direktøren for Botanisk hage i Oslo, satte seg opp langs veggen og sang på ekte setedalsmål: Eg heiter Håvard Hedde, og er så gjev ein kar…” Og senere når vi skulle feire noen spesielle anledninger måtte han alltid fram og synge denne sangen for oss.

Sangen var fra første stund veldig viktig for oss. Den var på en måte med på å binde oss sammen. Senere under fangeoppholdet husker jeg at noen av de tyske vaktene sa: ”Dere er noen ordentlige drittgutter, men dere synger vakkert!”

Det ble sagt at det var mellom 30 og 40 av studentene som hadde vært med i Studentersangforenigen før vi ble arrestert. Da vi marsjerte for å sendes videre fra Pölitz, var det kaldt og stjerneklart, og en riktig flott vinterkveld. Da var det en av guttene som samlet ”koret” og så framførte de ”Deilig er jorden”. Jeg skal si det ble en andektig atmosfære, og de tyske vaktene ble helt stille, sto bare og lyttet til den flotte sangen. Det var die Grüne Polizei, en egen politistyrke, som skulle følge oss til stasjonen, og de fleste var i femtiårene. Nå konkluderte de med at de norske studentene var anstendige mennesker.

Studentene var et stjernelag

Togreisen sydover gikk med tog, og vi ble plassert i kupeer, med sitteplass til 8 personer. Vi satt på skift, og byttet på å stå ute i gangen. Det ble en lang transport via Berlin, ned til Strasbourg og Alsace. Ankomsten her var rundt kl. 24 natt til den 20. desember.

Her ble vi plassert i SS-Ausbildungslager St. Andreas. Det var rett og slett en treningsleir for SS.

Der begynte vår våpenløse kamp. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid – hva er den tyngste kampen, den våpenløse eller den med våpen? Jeg tør ikke trekke noen konklusjon, men jeg vet at med våpen fører det til sår, død og elendighet. Vi hadde valget mellom å si ja, og bli sendt til østfronten, eller å si nei og havne i konsentrasjonsleir til syvende sist. Det var ofte en vanskelig strid.

Men vi hadde en enorm stor fordel. Vi hadde med oss fremragende folk med klare hoder i gruppen vår, vi hadde skarpskodde jurister og fremragende medisinere blant oss. Deres innsats er en historie for seg, og det styrket så absolutt vår stilling der nede. I tillegg hadde vi dyktige språkfolk med oss. De satte blant annet opp skrivelser til kommandanten – Oberführer Jacobsen. Ved en anledning ble han så forbløffet over språkformen at han utbrøt: ”Men disse studentene skriver jo bedre tysk enn tyskerne!” Det var et stjernelag.

Det skjedde også en eksplosjon i et godstog i nærheten av leiren vår, og mange frivillige ble skadet og drept. Det var ikke diskusjon engang, men alle legene våre strømmet til for å hjelpe. De var med og bar de skadede inn på sykestua, og de satte straks i gang med å behandle skadene. Nå var nok dette noe som også var med på å gi oss en viss status i leiren. Flere av disse studentene ble etter krigen både professorer og forskere innen medisinen.

”SS-anhörige” med tatovering

Under oppholdet i St. Andres fikk vi ikke lov til å betegne oss som fanger (Häftlinge), men skulle betegnes som sivilinternerte. Jeg husker jeg fikk tatovert inn blodtypen min (A) på innsiden av overarmen. Det var egentlig ganske skummelt. For dersom vi hadde blitt tatt til fange av russerne er det lite trolig at de ville se forskjell på dette, og på SS merket som SS-folkene hadde tatovert inn på seg selv. Det ville mest sannsynlig bli gjort en kort prosess med oss. Det var bare noen få av oss som klarte å unngå denne tatoveringen.

Vi hadde også papirer på at vi var ”SS-anhörige” så vi må si oss heldige som ikke kom borti russerne i de kaotiske dagene på slutten av krigen. Men dette lå fortsatt mange måneder fram i tid.

Studentenes innkvarterinsgblokk

Harde konfrontasjoner

I St. Andreas kom det imidlertid til en farlig konfrontasjon allerede da studentene skulle iføre seg tyske uniformer med SS-distinksjoner. Leirkommandanten – SS-Oberführer Fick – hadde gitt tydelig ordre om at studentene ikke lenger skulle gå rundt som en spraglete fugleflokk i alle slags klær. De skulle ha uniform som de andre i leiren.

- Da var det mange av oss som nektet med begrunnelse av at Norge var i krig med Tyskland, og da kunne vi ikke iføre oss den fiendtlige nasjonens uniform, og det ble en veldig spent situasjon, og ingen var i tvil om at en større konflikt var under oppseiling. Vi nektet å gå med uniformer med dødninghode og SS-runer.

Etter en tids forhandlinger ble det gitt tillatelse til at vi skulle få sprette av alle distinksjoner, slik at det ble som en vanlig militærdress. Det var litt av et syn når 291 studenter satt rundt om, og tilfreds fjernet distinksjonene, minnes Verling.

Gjenstridige nordmenn

Men studentene hadde enda et ankepunkt - de ville ikke gå med belte med den tyske ørnen og inskripsjonen: ”Meine Ehre heisst Treue” inngravert på beltespenna.

Leirledelsen hevdet at studentene ikke kunne gå ut av leiren uten belte. Denne striden ble løst ved at studentene skulle få klistre et tøystykke over beltespenna, og deretter male tøystykket med svart lakk. Dette framsto da nærmest som en demonstrasjon, som ledelsen og de andre i leiren la merke til.

Det ble noen dager med roligere forhold, inntil værforholdene gjorde det nødvendig å bære kapper. 5. februar 1944 kom ordre om at disse kappene skulle bæres uten at den tyske ørnen ble sprettet av ermet.

- Da var vi 16 mann som nektet på tross av trussel om å bli skutt for sabotasje. Vi sto ute på linje, og da fikk vi spørsmålet om vi hadde oppfattet hva straffen for ordrenekt var. Da var det en ung medisiner som svarte både modig og blåøyd. Skal vi skytes eller henges Obersturmführer?”

Jeg kunne tydelig se hvordan haka glapp litt for Obersturmführeren. Han hadde aldri ventet noe slikt, og nå sto han overfor folk som ikke tok ham alvorlig. Han visste ikke riktig hvordan han skulle takle situasjonen. Men vi 16 ble plassert i en kjeller i påvente av hva som skulle skje videre. To av studentene spurte: ”Skal vi dø nå da?”

Da var det at Helge Rognlien tok ordet og holdt en av sine glitrende forelesninger. Han forklarte at Sverige hadde protestert, Sveits der hvor tyskerne hadde pengene sine hadde protestert, og finnene som kjempet sammen med dem på østfronten hadde protestert. Og han konkluderte med at det er fifty-fifty sjanse for at vi slipper. Det ble litt stille i kjelleren etter dette, selv om vi ikke var 100 % sikre på hva som ville skje.

Men plutselig kom en SS-mann anstigende og skrek: ”Antreten! Achtung!” og vi ble kommandert ut. Da var det mange tanker som for gjennom hodene på oss. Skulle vi henrettes, eller skulle vi slippe å iføre oss kappene med distinksjonene?

På appellen fikk vi beskjed om at alle skulle marsjere bort til SS-forsamlingshuset. Det hadde tidligere vært en katolsk kirke. Da vi kom inn der gikk Oberführer Jacobsen på talerstolen, og kom med følgende sjokkerende melding til oss: ”Dere må tilgi den unge mannen som hadde med kompaniet å gjøre (Joachim Wilde). Det hele beror på misforståelse. De som har nektet å bære kappen har handlet riktig. Dere kan gå tilbake til Unterkunften.

Det var en seier! Vi hadde nektet og vår protest var tatt til følge. Det var den gangen, men det skulle bli flere, og mer alvorlige konfrontasjoner senere i fangeoppholdet vårt.

Nå hadde ikke våre protestaksjoner gått upåaktet hen blant sivilbefolkningen i Sennheim. De hadde hørt om de gjenstridige nordmennene, og hadde moret seg kostelig over dette. Folket i Elsass regnet seg som franske etter å ha vært under Frankrike fra 1918 til 1940. De holdt seg godt orienterte om vår stilling i leiren, og de ga ved flere anledninger uttrykk for stor sympati med de norske studentene.

Jeg forsøkte å skrive jevnlig brev hjem, for jeg visste at mor var i en vanskelig situasjon. Det var viktig å sende henne informasjon som viste at jeg hadde det greit. Og brevene kom fram.

I et av de første brevene jeg sendte hjem ba jeg om å få tilsendt en 7. sans. Dette gikk greit i postkontrollen, for det var jo bare blanke sider i den. Og det heftet ikke tyskerne seg ved. Det var viktig for meg å notere ned det skjedde under oppholdet.

Sang så de frivillige gråt

St. Andreas var en SS-skole, og dit kom frivillige som hadde meldt seg til tjeneste i SS, fra hele Europa, også fra Norge. Studentene var imidlertid slett ikke der frivillig, de var der som tyskernes krigsfanger. Like fullt måtte de lære seg å marsjere, noe de viste seg å være de reneste eksperter i. (De vant også flere marsjkonkurranser.) Og de skulle ”lære” å synge tyske marsjsanger.

- Vi måtte jo lære mange sanger da vi var i SS-leiren. Og vi kunne etter hvert velge ut hvilke sanger vi ville framføre. Det var aldri sanger med politisk innhold som ble valgt ut, men det gikk for det meste på sanger av naturromantisk karakter. Men vi hadde en begavet musiker blant oss som hadde funnet fram til en vakker sang. ”In meiner Heimat da blühen die Rosen”. Denne sangen hadde en vakker melodi, og vi framførte den med virkelig innlevelse. Det var faktisk såpass bra at de frivillige stoppet opp for å høre på oss. Da kom bataljonsjef Krohne farende og skrek at denne sangen fikk vi ikke lov til å framføre. Alle de frivillige fikk hjemlengsel, så det ville han ha seg frabedt.

Det var også en litt kortvokst SS-mann som vi aldri vil glemme. Han var unterscharführer, var østerriker og het Michael, Han følte seg veldig stolt fordi kjente Birger Ruud. Han var egentlig en nokså harmløs fyr. Han hadde oppsyn med oss da vi var ute på en arbeidsoppgave. Det var den 6. juni 1944. Da vi marsjerte inn i leiren igjen tok han oss ikke opp til Uterkunften vår, men tok oss i stedet med bak en av de tomme brakkene. Så tittet han litt forskrekket rundt seg, før han kom med følgende opplysning til oss: ”Britiske elitesoldater har gått i land på Frankrikes vestkyst. Det skjedde tidlig til morgenen i dag!”

Vi ble på mange måter holdt oppdatert med krigens utvikling, ikke minst fortalte befolkningen i Elsass hva som skjedde rundt om på de forskjellige frontene.

Det var den gang da barn og unge fortsatt gikk på søndagsskolen. Og alle kjente til biskop Lundes omtale av solskinnsbarn. Og vi kalte elsasserne for solskinnsbarn.

”Robledi” Verling

Det er også en annen merkelig historie. Vi fikk en oppgave av kommunen like ved leiren. De hadde gjort en henvendelse til ledelsen i leiren om å få tilsendt noen av de norske studentene for å hjelpe til med arbeide i kommunen. Det var å grave en lang grøft for en kommunal gassledning. Jeg var med på dette og jeg husker jeg sto sammen med to andre studenter, en av dem var filolog som meg.  Han var veldig opptatt av dette med forskjellige dialekter, og han kunne ganske mye om den burgundiske dialekten som de snakket i dette området. Vi sto nå sammen og jobbet som best vi kunne. Da kommer det en liten gutt bort til oss. Han hadde brune øyne og sort hår, og kunne være rundt ti år. Så vender han seg til meg og sier: ”Do robledi!” Jeg forsto ikke hva han mente og henvendte meg til studenten som kunne litt om dialekten her. Og han svarte det betyr ” du er prest”.

Jeg prøvde å forklare den lille gutten at jeg ikke var noen prest, men filolog. Men det ville han ikke høre på. Da vi skulle marsjere tilbake kom han løpende opp ved siden av meg, mens han hele tiden ropte Robledi! Robledi! En annen dag kom han med et spann med deilig suppe til meg. Jeg spurte om det var han som hadde laget den, men da fikk jeg klar beskjed om at det var fra moren hans, og den hadde hun laget til Robledi.  Den lille pjokken hadde gått hjem og fortalt moren at det var en prest som jobbet sammen med de norske studentene.

Tar vare på de gode minnnene

Det er mange lysende detaljer som har blitt stående i minnet mitt. Vi sto oppstilt og skulle på arbeidstjeneste. Da oppdaget en noe sjuskete underoffiser at han manglet en mann. Og det var noe som var helt uhørt etter tysk disiplin, og himmel og jord ble satt i bevegelse. Han fløy opp og ned, og ble rødere og rødere i toppen av sinne. Da kommer en av studentene ruslende ut fra Unterkunft. Han hadde ikke knytt skolissene, ikke kneppet jakken og lua satt langt bakpå hodet. Han rusler godmodig fram, stiller seg foran SS-offiseren, slår hælene sammen og sier:

”Eg heter Olav Bøyum, er fra Sandane, eg hev vore på dass!” Hvorpå han slo beina sammen og gikk og stilte seg på plass i geleddet. Og vi lo, ingen klarte å holde latteren tilbake, og den fullstendig overrumplete SS-mannen visste overhodet ikke hvordan han skulle takle situasjonen.

Den samme Olav var for øvrig en veldig sprek kar, og han hadde drevet med idrett. Var Vestlandsmester i høydehopp for skoler bl.a. Det er nok ingen av oss som glemmer følgende episode. Vi var ute på utmarsj og passerte en gruppe SS-frivillige som skulle hoppe høyde. Men alle rev ned lista, for det var nok for høyt for dem.

Da er det at Olav plutselig trår ut av geleddet, tar kort sats, og svinger seg elegant over lista og tar et perfekt nedslag. Deretter går han rolig tilbake til geleddet og fortsetter videre sammen med oss som om ingenting har hendt. Ansiktet til SS-folkene var et syn for guder. Dette er blant de gode minnene vi har fra fangeoppholdet vårt.

 

Forsøkt vervet til ”Makien”

Men jeg vil også gjerne ta med en veldig spesiell opplevelse som vi hadde. I juli ble vi sendt for å arbeide i Bitschweiler. Her ble vi innlosjert i en treetasjes gammel nedlagt fabrikk. Der bodde vi og der arbeidet vi, og ble fordelt utover hele fabrikkområdet. Her drev tyskerne en viktig produksjon av krigsmateriell. Det var et av de eldste stålverkene i Elsass, og var nå utvidet betraktelig. Det var blitt innlemmet i Bayerische Motorwerke, og det ble produsert flydeler på løpende bånd.

Sjefen for studentene under oppholdet i Bitschweiler var Oberscharführer Blumhagen, som kort og godt fikk kallenavnet ”Ole”. Han var ikke av dem som anstrengte seg for å gjøre oppholdet for studentene så godt som mulig. Det var heller tvert om, og han gjorde stadig en del ubehagelige ting som gjorde hverdagen traurig for studentene.

- I forbindelse med oppholdet her vi kom i kontakt med de folka som bodde i landsbyen. En av dem het Medher og var ølbrygger, og Elsasser. Vi visste at det var bevæpnete grupper lenger innover i Vogeserne. En dag sier Medher til en av studentene som jobbet hos ham 

Kan dere tenke dere å slutte dere til ”Makien” - den franske undergrunnsbevegelsen? Studenten lovet å ta dette opp med oss andre. Og påfølgende natt ble det tatt opp til diskusjon blant oss. Jeg husker det enda. Alt var rolig og så går denne studenten ut på gulvet og forteller at han har en meddelelse han gjerne vil lufte med oss. Så sier han på sin egenartede måte, som var så typisk for ham: ”Presumptivt tankeføre menn mener…”

Deretter ble vi delt opp i grupper, og det ble satt opp planer for hvordan vi skulle aksjonere. Alle SS-folka skulle overmannes, settes et sted hvor de ikke kunne ytre seg utad, bindes og knebles. Og vi skulle da etter avtale med motstandsbevegelsen, enten marsjere, eller bli hentet av busser opp til Vogeserne, og der slutte oss til den franske undergrunnsbevegelsen. Vel – alt var i orden. Plutselig en dag mens vi er på arbeide hører vi en rumlende lyd. Da er det tyske avdelinger med tungt artilleri og utstyr som er på vei oppover dalen. Ikke lenge etter hører vi dumpe drønn og forstår at heftige kamper er i gang. Senere fikk vi høre at de tyske styrkene da hadde slått til mot ”Makien” som ble delvis tilintetgjort, og delvis jaget bort. Det hadde da vært vår skjebne. Da er det også lite trolig at jeg hadde kunnet sitte her og fortelle deg min historie, sier Verling ettertenksomt.

Saboterte innlastningen

Men vi opplevde også noe annet som var ganske ukoselig. Plutselig en natt vi lå og sov våknet vi av at noen lyste med en skarp lommelykt i ansiktet på oss. Det viste seg å være en gruppe gestapister som gikk rundt for å finne bestemte personer. De plukket ut noen som de arresterte og tok med seg i en bil. De havnet da i et gestapofengsel i en av de større byene i Alsace. Dette var et godt stykke fra fabrikken hvor vi overnattet.

Vi satte i gang og mobiliserte oberführer Jacobsen i leiren. Han var fra det tyske området som lå tett opptil Danmark. Han var en liten mann, og ganske sympatisk, og hadde alltid et lite, litt blekt smil. De studentene som ble tatt med, hadde blitt utsatt for ganske harde forhør, til dels om natten. Saken var den at et tog lastet med maskiner fra den fabrikken som vi holdt på å evakuere hadde veltet med verdifulle maskiner, som ble brukt til tyskernes avanserte våpen. (6 vogner hadde veltet i den første kurven på grunn av skjev innlasting)

Men de fikk ikke noe på studentene, for de hadde heller ikke vært med på noe galt. Jacobsen hadde blandet seg inn i det hele, og studentene kom tilbake til oss etter en stund. Og vi var fornøyd.

Streiken ved Rhinen

I begynnelsen av oktober ble studentene sendt tilbake til St. Andreas igjen. Men utover høsten ble situasjonen atskillig vanskeligere for nordmennene. SS-folkene kunne til tider være både hissige og irritable. Krigens utvikling gikk ikke lenger i deres favør. Og både allierte og russiske tropper nærmet seg fra hver sin kant. I slutten av november ble Arne Verling og en stor gruppe av studentene sendt til Burkheim.

- Det var en ganske så liten by og der ble rundt 80 av oss innlosjert i Rathaus som var bygd tidlig på 1600-tallet. Det var vesentlig vinprodusenter som holdt til i dette området, og Kaiserstuhl lå like i nærheten.

Her ble vi satt til å jobbe med forsvarsstillinger nede ved Rhinen. Det var en overgang for retirerende tyske soldater, og vi var utsatt for stadige luftangrep. Da bestemte lederne våre seg for å kalle sammen til et møte. Dette skulle senere få betegnelsen ”Streiken ved Rhinen”, og det var senere høyesteretts-dommer Hans M. Michelsen og Helge Rognlien medlem av Nobelkomiteen og regjeringsmedlem, som satte seg ned og skrev et protestbrev mot arbeidet, fordi vi oppfattet det som en militær innsats. Vi sto fast på at vi ikke ville arbeide i krigssonen, dvs. ved brua over Rhinen, i Organisation Todt medpanzergraver etc.

Nå hadde vi nok utvilsomt en stor fordel fordi mange innen SS-ledelsen oppfattet oss som germanere, og de hadde jo nesten et følelsesfullt forhold til dette. Blant annet var jo Himmler nærmest en raseromantiker. Og hans høyre hånd – Berger – hadde et helt spesielt forhold for oss. Likevel skulle denne ”streiken” bli noe av det farligste vi opplevde under oppholdet i Tyskland.

Vi satset på Genferkonvensjonen som omhandlet behandlingen av fanger, og her var det virkelig skarpskodde folk som satte opp et skriv og pekte på paragrafene i konvensjonen. Nå ville imidlertid ikke SS-Obersturmführer Joachim Wilde – som på dette tidspunktet hadde ansvaret for oss - ta imot dette brevet da våre tillitsmenn oppsøkte ham der han lå. De kontaktet ham før han hadde stått opp på morgenen, for at han ikke skulle oppleve at vi nektet.

Men han avviste rasende hele opplegget. På oppstillingen på Rathausplatz kom vaktene med geværer og Wilde hadde sin pistol. Han utbasunerte straks at vi skulle dele oss inn til arbeid. Og da var det en av de andre SS-folkene som skulle telle opp 30 mann. Og det stoppet akkurat ved Helge Rognlien. Ordren kom at de 30 utplukkede skulle tre fram for å arbeide. Ikke en eneste mann rørte seg. Situasjonen utviklet seg raskt dramatisk. Wilde tok fram pistolen og vaktene tok ladegrep på sine geværer og skrek til Wilde: Skyt dem!

Jeg lurte virkelig på hva som kom til å skje. Ingen rørte seg, men forholdt seg helt stille. Da var det imidlertid et par mann som ikke klarte nervepresset lenger, og trådte fram. Men her vil jeg presisere at det i ettertid ikke er noen som har bebreidet dem for dette. De var utsatt for et forferdelig press, og klarte ikke denne påkjenningen.

Samtidig er det en student – Jan Horn - som roper Holzkommando. Men om Wilde misforsto, eller med vilje misforsto vet jeg ikke, men han roper at vedkommende skal komme fram. Da han kommer fram begynner Wilde å slå ham i ansiktet, og studenten faller overende. Vi andre skriker at han ikke må slå igjen. Noe han heller ikke gjør. Han blir helt maltraktert og blir av vaktene i stedet brakt ned i kjelleren, og blir der til neste dag. Vi andre blir sendt tilbake til rommet vårt. Jeg vurderer akkurat denne episoden som det mest skrekkinngytende og farligste vi opplevde. Siden har jeg mange ganger stilt meg spørsmålet: ”Hvorfor skjøt de ikke?”

Vi så at vaktene hadde stor lyst til å skyte. Dette var ukrainske vakter, og de var ikke helt patente når det gjaldt oppførselen overfor oss. Jeg husker en gang at de tyske offiserene måtte ta geværet fra en ukrainer fordi han begynte å skyte under marsj. Da kunne hva som helst ha skjedd dersom ikke tyskerne hadde grepet inn.

Vi ble altså sendt inn igjen til Rathaus. Denne gang måtte vi ligge på steingulvet uten vann og uten mat. Neste dag ble vi nok en gang kalt ut igjen til oppstilling. Nå var det en annen underoffiser som hadde kommandoen, og han spurte hvem som ville stille opp til arbeid?

Og da kom svaret: ”Vi kan godta sivilt arbeid!”, hvorpå offiseren straks svarte: ”Nei - det er det opp til oss å bestemme!”

Dermed var situasjonen igjen fastlåst og vi ble sendt tilbake til Unterkunften (Innkvarteringen) igjen. Vi begynte å lure litt på den nye offiseren som sto der. Han het visstnok Längler, og vi antok at han var en slags juridisk underoffiser. Vi ble nok en gang forlagt uten mat eller vann. Senere ble vi kalt ut igjen og fikk samme spørsmål, og vi ga samme svar. Samme kveld ble stillingene ved Jechtingen ved Rhinen bombet i filler av amerikanske bombefly. Under oppholdet i Burkheim hadde vi forstått at lokalbefolkningen hadde stor sympati for oss. Og en av oss oppfattet en tysk stemme som sa: ”Stå fast!” Og det hadde vi nå vist med tydelighet for alle og enhver.

Studentene evakueres

De stadige angrepene fra de allierte gjorde at situasjonen ble dramatisk forverret, og vi måtte evakueres. Da marsjerte vi gjennom områdene videre østover, og inn i Schwarzwald. Det skulle bli harde daglige marsjer uten mat eller vann. Og jeg må si at der og da skjønte jeg ørkenvandrerne. Jeg synes nesten tørsten var verre enn sulten. Vi var nå brakt opp i en situasjon som gjorde at dersom vi så et råttent eple på bakken, ja så tok vi risken og løp ut for å ta det. Fikk puttet det i munnen slik at vi kjente væsken fra det.

Det var en hard tørn. Jeg husker enda at underveis ble vi forlagt i en gammel steinbygning, en skole. Dette var i Ober Rimsingen. Da kom Per Skjelbred, en student fra Skien bort til meg, og spurte om jeg ville han noen skiver med brød. Jeg takket selvfølgelig ja. Det hjalp godt på sulten. Siden har jeg tenkt på at jeg aldri fikk takket ham ordentlig for det. Jeg fikk også litt av Burre Bi (Brynjulf Dokken), han var marsjkameraten min, og en av de nærmeste vennene mine. Vi holdt sammen under hele oppholdet.

Vi marsjerte delvis om natten, men helst om dagen. Jeg husker vi kom inn i et område som minte oss om Norge. Det var en elv og en dal og til og med furutrær i liene på begge sider. Vi kjente duften av skog og ble riktig opplivet der vi marsjerte. Da vi skulle overnatte ble vi fordelt i det som het Gemeinde Zweighausen. Da var vi 40 mann som havnet i en låve med masse høy. Burre Bi lå i en høydott under høyvogna. Vi var skrubbsultne. Sammen med oss var også Simen Skjønsberg. Vi var enige om at nå var vi så sultne at det var bare en ting å gjøre – vi måtte gå ut å tigge mat. Simen Skjønsberg og jeg fant ut at vi skulle gå rundt på gårdene for å tigge, mens alle underoffiserene var nede i bygda. Vi begynte å gå, og var innom 3-4 gårder. På tre av gårdene fikk vi brød, fleskeskiver og epler. Det var bare konene som var hjemme på gårdene for mennene var utkalt i krigen. Men dette var katolske alvorlige damer som syntes synd på oss.

Nå var vi svært takknemlige overfor de tre bondekonene, og vi kom tilbake til låven. Jeg delte min ”fangst” med Burre Bi, for han delte alltid med meg. Nå ble han så begeistret at han begynte å synge julesalmer. Og han var et artig skue der han lå under høyvogna og sang.

Det var ikke det at det var så langt å gå – rundt 25 kilometer om dagen. Men vi hadde dårlig fottøy. Vi hadde fått utlevert såkalt Badoglio-støvler.

Tyskerne hadde erobret disse tingene i Italia, og gitt det til oss som effekter. Men jeg ødela begge lilletærne i disse støvlene, fikk alvorlige betennelser, og sliter med plagene fortsatt den dag i dag.

”Attramdal”

Illustrasjonsfoto

Under marsjen gjennom ”Schwarzwälder-tal” var det veldig tungt for oss. Da kom det beskjed fra de som gikk først i gruppen om at nå skulle vi synge. Og denne beskjeden gikk helt til bakerste geledd. Der gikk en av de som var minst. Han het for øvrig Arne Attramdal. Noe som rimet litt på Schwarzwälder-tal så da gikk bare beskjed bakover ”Attramdal”. Det betydde at vi nå skulle synge ”Es steht eine Mühle in Schwartzwälder tal”. Så vi hadde heldigvis en god porsjon humor, på tross av de ytre omstendighetene. Som vaktene sa. Vi var noen scheisse Kerls, men synge det kunne vi. Og det gode kameratskapet var uten tvil en viktig faktor som hjalp oss til å overleve. Det var på en måte med på å gi oss ryggrad. 

Buchenwald

Vi nådde fram til Alpirsbach den 10. desember, og her ble vi plassert i et tog, nærmere bestemt i det som vi kalte for kuvogner. Nå gikk ferden nordover, med diverse bombardementer. Men vi kom omsider fram til Weimar og marsjerte inn i konsentrasjonsleiren Buchenwald den 14. desember. Jeg ha skrevet ned noen få ord om dette i dagboka mi:

”Vi stilte opp i grupper på stasjonen som lå like opp mot inngangen til Buchenwald. Det var en blek og skjeggete gjeng som sto der.”

Men så opplevde tyskerne i porten noe rart, og det har vi siden ledd av mange ganger. Vi hadde jo gjenomgått SS-eksersis, og vi hadde vunnet marsjkonkurranser under oppholdet i St. Andreas. Så de hadde en viss form for respekt for oss.

Da kom det beskjed fra de som sto først i gruppen ”Anrichtung!” Dermed visste vi alle sammen hva vi skulle gjøre – her skulle det marsjeres. På snorrette geledder marsjerte vi taktfast inn porten, mens vaktene sto ganske stille og bivånet det hele. En av underoffiserene ville gjerne hatt oss som en avdeling, men det var en helt håpløs tanke.

Da vi kom til Buchenwald ble vi innregistrert, og jeg fikk fangenummer 51511. Vi slapp å klippe av oss alt håret, men måtte gjennom de vanlige desinfiseringsprosedyrene Da jeg kom fram til det store karet med desinfiseringsvæske, sto det en ung engelskmann der, og han reddet heldigvis brillene mine. Han var en meget ung sympatisk mann som prøvde å hjelpe oss. Etter krigen skrev han en bok om sitt opphold, og boken hadde tittelen ”Når karakterene prøves”. Her gir han et veldig godt bilde av nordmennene.

Han hilste så høflig da jeg kom fram til det store karet. Tok brillene forsiktig av meg og pekte på det ”sølet” jeg skulle dukke meg i. Etterpå fikk jeg brillene mine tilbake med et godt smil på kjøpet. Hvorfor han hadde havnet i Buchenwald vet jeg ikke.

Piggtråd og julestemning

Konsentrasjonsleiren var ille, men jeg synes den første tiden i blokken i Kleinlager var slitsom. Der lå vi åtte mann anføttes i hver hylle. Lå i hyller på begge sider. Det var den første brakka vi var i i Buchenwald. Var nok bortimot 1000 mann plasser i samme brakke. Og der var det jo så ”morsomt”. Det var snø på taket. Og taket var ikke tett og varmen fra alle fangene smeltet snøen. Og jeg våknet av at det dryppet i ansiktet. Og så klødde det. Hver eneste morgen tok vi ullteppene våre ut og hengte de opp på piggtråden. Loppene ble stive av kulda og dermed klarte vi å knekke dem. Den første dagen klarte jeg å knekke 17 lopper. Jeg ble helt oppspist av loppebittene, spesielt rundt begge anklene. At det ikke gikk blodforgiftning i dette skjønner jeg ikke.

Om natta måtte vi på do, for vi tok jo inn omtrent bare væske. Kosten var ikke spesielt god, og det var som regel noe suppe, kålsuppe og lignende. Dette måtte selvfølgelig ut igjen, og da måtte vi krongle oss ut for latrinen var ei grøft med en tømmerstokk på hver side. Og for å komme ut måtte vi ha på oss trebunnene. Og når altså 8 mann hadde trebunnene sine stående nede på gulvet var det ikke så enkelt å fine sine egne i mørket. Så jeg trampet ut i de jeg fant, og sto der i kulda for å gjøre mitt fornødne. Men når det var litt ”alvorlige” ting som skulle ordnes, ja da måtte jeg ta plass på tømmerstokken. Like under der boblet og fløt det av alskens saker nede i den dype grøfta. En natt satt jeg ved siden av Bjarne Gran, og da kom det kaldt og lakonisk fra ham: ”Nå må du passe deg Arne – i går var det en som datt ned og drukna i grøfta her!”

Bjarne og jeg var gode venner under oppholdet og vi lå på samme stue. Han var så opptatt av dr. Einar Østvedt, det som han hadde skrevet om Ibsen og om byen Skien. Einar var forøvrig min brors beste venn, og jeg kjente ham også veldig godt, så Bjarne ville gjerne høre mer om Einar Østvedt.

Latrinen var egentlig en viktig plass, for her ble det også utvekslet nyheter. Men jeg kommer aldri til å glemme en kveld oppunder jul, hvor jeg også ”camperte” ved siden av den samme Bjarne Gran på tømmerstokken. Da var det som om han satt og filosoferte litt, og plutselig utbrøt han: ”Du Arne – se på piggtråden - det er julestemning!” Og når jeg så bort på piggtråden hadde den blitt ”pyntet” med et vakkert lag av rim.

Vintergatan

Julekvelden i Buchenwald ble også en egenartet opplevelse. Da gikk lyset, mens store armadaer med bombefly drønnet over leiren. Deretter hørte vi at Leipzig ble bombet. Før lyset ble tatt, sprang en ung mann opp på langbordet og leste det flotte diktet ”Vintergatan” av Zacharias Topelius, den finnlandssvenske forfatteren og professoren. Da lyset gikk fortsatte han å deklamere diktet i stummende mørke, mens flyene tordnet over hodene på oss. Omstendighetene rundt oss gjorde at denne deklamasjonen er noe som aldri kan slettes ut av minnet vårt – til det var det en altfor sterk opplevelse:

Och nu är lampan släckt, och nu är natten tyst och klar,
och nu stå alla minnen upp från längst försvunna dar,
och milda sägner flyga kring som strimmor i det blå,
och underbart och vemodsfullt och varmt är hjärtat då.

De klara stjärnor skåda ned i vinternatens glans,
så saligt leende, som om ej död på jorden fanns.
Förstår du deras tysta språk? Jag vet en saga än,
jag har den lärt av stjärnorna, och vill du höra den?

Da vi ankom Buchenwald hadde både den russiske og den allierte fronten presset seg nærmere, og spørsmålet var selvfølgelig: Hvem ville komme først?

Det var en hard periode, og vi ble satt til å arbeide utendørs i vinterkulden. Først måtte jeg ut i snøen for å være med på å bære deler av trestammer og tunge kubber ned til SS-folkenes forlegning slik at de hadde ved å fyre med. Etterpå ble jeg satt til å rive veggene i Gustloff-Werke. Disse fabrikkene var bombet av amerikanerne i august måned og nå sto bare ruinene igjen. Repene vi brukte for å rive ned veggene, var for korte, og når da muren raste ned var det om å gjøre å komme seg unna.

En gang ble jeg rammet av noen mursteiner, og jeg har fortsatt merkene etter det den dag i dag. Etterpå måtte vi rense mursteinene for sement, for disse kunne brukes om igjen. Til å frakte steinene bort, måtte vi bruke en ståltråd som vi hang over skulderen – med tre mursteiner foran og tre bak. Vi frøs noe gudsjammerlig. Det var et hardt arbeid, og vi ble tappet for alt av krefter. Vi bodde i Kleinlager, den verste delen av leiren, noe som var både deprimerende og helsefarlig.

Etter noen dager fikk tillitsmannen for gruppen vår ”audiens” hos Kommandant Pister og framla ønsket om å få flytte til en bedre del av leiren. Det utrolige skjedde, og vi ble flyttet opp i den store leiren. Og vi slapp å stille på arbeidskommando, forteller Arne Verling.

- Vi fikk det atskillig bedre da vi ble flyttet opp i en annen brakke. Da skulle vi bare være to i hver køye. Men det var ikke alle sengebunnene som tålte dette trykket, så jeg raste gjennom plankene så flisene føyk, mens han andre som jeg lå sammen sendte med følgende replikk: ”Å dra langt inn i granskauen”, forteller Verling.

For øvrig begynte situasjonen å bli prekær i Buchenwald. De tyske styrkene ble drevet på retrett på de ulike frontavsnittene, og leirene lenger øst måtte tømmes for krigsfanger i samme takt som Den røde Arme presset seg fram. Nå strømmet det på med fanger som var i en elendig forfatning, og Buchenwald ble overfylt i løpet av kort tid. Samtidig begynte det å svirre med alle slags rykter. Det tredje riket lå nærmest utslått, og Hitler hadde ikke lenger noen kontroll over utviklingen. Situasjonen ble mer og mer dramatisk time for time. For de norske studentene ble det usikre dager. Alle vente på hva som skulle skje med dem. Siste dagen i februar kom beskjeden til studentene: Dere skal flyttes til ”Neuengamme” ved Hambur!

En trist episode

De norske studentene skulle videresendes med tog, i de etter hvert så velkjente kuvognene, men det skjedde også en episode helt på slutten av oppholdet som for mange av studentene ble en veldig vond opplevelse. Kanskje ikke der og da, men etter krigen er det mange av dem følte at det var ikke korrekt det som kom fram.

Det er historien med de norske jødene som var i Buchenwald, og som det har blitt en del forskjellige meninger om.

- Jeg var selv tilstede da denne episoden skjedde. Jeg kom bort til appellplassen og hørte det ble sagt: ”Jødene har ikke kommet med.”

De sto på listen fra oss, men de var ikke kommet med blant de som skulle sendes videre. Jeg hørte selv at våre ledere (tillitsmenn) da sørget for at de andre fangene skulle skjule disse fem jødene oppunder taket i brakka. De ble jo også reddet, men det ble likevel et vondt punkt etterpå, en knute som låste seg fast på en måte, når en av dem senere gikk ut i Aftenposten og hevdet at vi ikke hjalp dem.

Men hva hadde skjedd dersom vi hadde trosset SS-ledelsen, og sagt at vi skulle ha dem med? Tror neppe det hadde vært særlig klokt. Og dersom de hadde kommet med i transporten, og de tyske vaktene hadde oppdaget at vi hadde fem jøder med i kuvogna – ja da ville de mest sannsynlig bli halt med utenfor og skutt. Den beste løsningen var at de ble gjemt i leiren og befridd da amerikanerne kom.

Men det var mange av oss studentene som stusset veldig da vi etter krigen ble beskyldt for å ha sviktet dem. En anen sak er denne episoden kommer i et noe underlig lys når vi Dagbladet den 30. mai 1945 kunne lese følgende:

”Vi, fem overlevende av de jøder som ble deportert fra Norge til Tyskland, takker de norske studentene i konsentrasjonsleiren Buchenwald for alt det de har gjort for å hjelpe oss gjennom de vanskelige tider vi hadde i denne leiren. Det er umulig for oss å takke hver enkelt personlig, men vi vil på denne måten uttrykke vår hjerteligste takk.

Vi kan uten overdrivelse si, at det var disse virkelige kamerater som, med risiko for sitt eget liv, har hjulpet oss til at vi i dag igjen står som frie mennesker i Norge. Disse studentene er virkelig en ære for Norge.” (Alle fem har undertegnet innlegget med navn)

Neuengamme var fryktelig

At denne togreisen var farefull fikk studentene ganske snart erfare. Allerede i Erfurt ble det stopp, og flyalarmen gikk.  Ingen av dem ble skadet i angrepet, men en av vognene i toget på nabosporet tok fyr og dermed tok det også fyr i en av vognene til studentene. En bombe eksploderte ikke langt unna sykevogna, hvor alle rutene ble knust. Utover natta fortsatte flyangrepene, og først neste dag gikk transporten videre. Imidlertid oppsto problemer med en kobling, og toget måtte stoppe på et jorde utenfor Hildesheim. Toget ble spart for angrep, flyene dundret rett over hodene på studentene og gjennomførte i stedet et kraftig angrep som ødela Güterbahnhof i Hildesheim. Den videre reisen gikk via Bremen, hvor et nytt flyangrep føyde seg inn i rekken. Tidlig på morgenen den 5. mars ble studentene sendt inn den beryktede konsentrasjonsleiren.

Häftling” nr. 75636

- Vi kom til Neuengamme, og der fikk jeg nytt fangenummer. På lappen som jeg fortsatt har, står det ” Politischer Norweger - häftling” nr 75636. Dette må jeg sy på fangedrakta min, forteller Verling, som har tatt vare på nummerlappen. (Bildet)

Neuengamme ble for studentene et solid møte med nazismens onde vesen. Ledelsen i Neuengamme var et uhyggelig trekløver: Kommandant Max Pauly, som tidligere hadde vært kommandant i Stutthof, var leder for Neuengamme. (Etter krigen ble han stilt for domstolen, og det ble avsagt dødsdom for hans redselsfulle forbrytelser, og han ble henrettet i fengselet i Hameln 1946).

Hans medløpere i Neuengamme var leirfører Anton Thumann, mens Wilhelm Dreimann var rapportfører. Spesielt sadistisk var Thumann, som tidligere hadde tjenestegjort i Lublin og Dachau. Her hadde han tatt livet av en rekke fanger med sin egen tjenestepistol, og på grunn av sin sykelige oppfinnsomhet når det gjaldt ondskap mot andre hadde han fått flere tilnavn: ”Slakteren fra Lublin”, ”Bøddelen fra Lublin” og ”Blodhunden fra Lublin”.  Alle tilnavnene kunne passe på denne mannen som ifølge sitt eget kyt egenhendig hadde tatt livet av rundt 20.000 fanger i Lublin. I Neuengamme benyttet han også enhver anledning til å plage fangene.

- Vi fikk raskt oppleve at leiren ikke var noe ”hvilehjem”. Vi ble satt i hardt arbeid. Da ble vi sendt ut på slettene som lå vest for leiren, ved elven Elben som fløt ut i Nordsjøen. Der var det nakent og forblåst. Der hadde tyskerne lagt ut jernbaneskinner. Vår oppgave var å ta noen store jernvogner med fire hjul, og trille dem ut til et sted for å fylle dem opp med grus og jord. Disse vognene var nesten like høye som oss, og tunge som bly når de var lastet opp. Etterpå skulle de skyves til et sted nærmere leiren for å fylle opp et stort hull. Det var iskald vind og når vi tok i jernvognene var det omtrent som fingrene frøs fast.

På dette tidspunktet hadde tillitsmennene våre hatt et møte med Thuman angående arbeidet vi var satt til å utføre. Nå kom han selv ut for å se til oss. Like etter forsvinner han uten å si et ord. Nå går det imidlertid ikke så lenge før det kommer en tysk soldat og deler ut filtvotter til oss.

Thuman var utvilsomt et psykiatrisk tilfelle. Når han gikk mot deg, så han aldri rett på deg, men han hadde alltid et bistert utrykk i ansiktet. Vi så hvordan han kunne behandle de andre fangene. De døde som fluer ute på appellplassen. Det kom en dag en ny forsyning fanger. Og på grunn av plassmangelen måtte de marsjere rundt og rundt.

Alvorlig episode

Det var en ung kjekk kar fra Trondheim, (Håkon Holmsen). Han var nok av de yngste blant oss. En dag fikk han et slag eller spark fra en av kapoene som passet på oss. Dermed tok Holmsen en skikkelig høyresving og plantet neven direkte i haka på kapoen, som i neste øyeblikk lå rett ut på bakken. Dermed kom alle kapoene som var i nærheten for å gripe ham.

Samtidig dannet alle vi andre studenter en jernring rundt ham slik at kapoene ikke klarte å gripe ham. De skrek at Thumann skulle få beskjed om dette. Han på sin side forlangte at lederne straks skulle innfinne seg på hans kontor.

Sten Adolf Bille, og Helge Rognlien møte opp. Thumann var ganske oppbrakt over det som hadde skjedd. Da er det at en av tillitsmennene slår hælene sammen og med et kraftig røst forkynner: ”Vi er de ekte germanere. I Norge slår vi ikke engang hunder!”

Denne kraftsalven gjorde tydeligvis inntrykk på kommandanten for han svarer: Jeg skal gi ordre til kapoene om at heretter skal ingen nordmann slås!”

Folke Bernadotte, var svensk greve, diplomat og leder av Røde kors.

Det måtte være rart for Thuman da grev Folke Bernadotte kom, med sitt følge. Han kom blant annet inn på den brakka der jeg var, og tyskerne skrek ”Achtung!” Vi spratt opp og sto som tente lys bortetter. Da ser Bernadotte rundt seg og sier like rolig: ”Sitt ned gossar!”

Da skulle du sett Thumann. Det var som om han da forsto at det nå var kommet en ny ånd i leiren, og han ble på en måte ”parkert på sidelinjen”.

Bernadotte ble siden kritisert i Sverige. Fordi at da han skulle samle alle de norske fangene, måtte mange andre fanger flyttes. Og det hadde på mange måter vært en tragedie. Mye av dette kom også fram etter Bernadottes død.

Da var det at en av studentene – Bjarne Gran – skrev minneord i VG. Og her kommer han inn på denne kritikken. Men han konkluderer med følgende: Folke Bernadotte var den mannen som ga oss den største opplevelsen i livet.

”De hvite bussenes far”

- Uten Bernadotte hadde vi aldri kommet hjem. Han hadde midler til rådighet, og han benyttet dem. Men uten at Himmler hadde vært med på det, hadde det heller ikke gått. Og her gjorde  svenskene en solid innsats.

Men noe som har undret oss er at den norske sendemannen – Nils Chr. Dietleff - han som i virkeligheten tok initiativet til denne redningsaksjonen, han har liksom blitt borte i det hele. Man kan ikke komme bort fra at han som ble betegnet som ”De hvite bussenes far” var en veldig viktig brikke i det dramaet som utspant seg i forbindelse med redningsaksjonen av de norske og danske krigsfangene. Vi må også merke oss at den norske regjeringen ikke viste så altfor stor interesse for å støtte initiativet.

Tidlig en morgen ble vi jaget ut, og der sto de Hvite Bussene og ventet på oss. Det var en underlig følelse. Den 20. april 1945 begynte jeg på reisen tilbake til friheten og Norge igjen. Først via Danmark og deretter til Sverige. Her ble jeg innkvartert på Tvååker, og i et brev jeg skriver jeg bl.a. et brev av 15/5-1945:

Kjære dere.

Forhåpentligvis er det lenge siden at dere nå har næret noen engstelse for meg. Det har vel ikke vært noen hemmelighet i Norge at Svenska Røda Krossen under grev Folke Bernadotte i forrige måned satte i gang en storstilt aksjon for Tysklandsfangene, etter at det i mars hadde begynt innsamlingen av alle skandinavene i konsentrasjonsleiren Neuengamme ved Hamburg…

 

Og videre:

Navnet Buchenwald går jo nå over hele verden, etter at leiren er blitt besatt av amerikanerne, og leirens forferdelige hemmelighet er blitt offentliggjort, og dette monument over tysk kultur er også blitt vist på film rundt i verden de siste ukene. Selv om dere ikke til vanlig går på kino, bør dere se disse bildene…

Vi fikk god pleie i Sverige

17. mai var vi på hotellet og feiret 17. mai. Svenskene gjorde en god jobb, og de hadde ordnet med middag til oss på denne spesielle dagen.

Jeg hadde vært syk et par ganger i løpet av fangetiden, den ene gangen var det forøvrig ganske alvorlig. Derfor ble jeg ganske overrasket da jeg kom til Tvååker og skulle undersøkes av doktor Myhre. Han foretok en nøye undersøkelse av meg og sa: ”Jeg kan erklære deg for prima vare. Du kan reise hjem med god samvittighet”.

Da jeg noe senere kom hjem til Norge fikk jeg en vaksine mot tuberkulose, men den slo ikke ut. Så fikk jeg en ny sprøyte, og den slo heller ikke ut. Så de ga opp. Det var flere av studentene som fikk tuberkulose, og jeg bodde sammen med dem som hadde åpen tuberkulose, men gikk altså klar.

Jeg kom hjem sammen med hovedtyngden som marsjerte opp Karl Johan 25. mai. Da kom vi med tog fra Göteborg. En av de som sto bak dette var Sten Bille. Han var den av oss som ble avbildet under fangetiden som ”prototypen” på den ekte germaneren. Høy, lys, blå øyne og med renskåret ansikt i tyske øyne.

Han organiserte oppsett av tog fra Göteborg til oss alle sammen. Og vi kom i flokk og følge fra hele syd-Sverige.  Da vi kom til Østbanen stilte vi opp og marsjerte slik som vi virkelig hadde lært i SS-leiren, opp til Universitetet.

Der sto rektoren og tok i mot oss, sammen med våre familier og venner. Etterpå ble vi invitert til frokost på Frimurerlosjen. Men alt dette var sekundert for meg – jeg ønsket bare å komme hjem til Skien igjen så raskt som mulig.

Endelig hjemme

Klokka 24 på natten ankom jeg stasjonen i Skien. Der var det en hjemmefrontsmann som tok imot meg. Det var Odds ypperlige venstreback Harald Aarhus som kom i full uniform med gevær på skulderen for å ta imot oss. Jøssingskolen hadde også stilt opp med faner og flagg, og Arne Kullerud som på det tidspunktet var sjef for denne skolen holdt velkomsttalen til oss.

Deretter marsjerte vi i samlet tropp ned Ørns gate, og på kumlokket i krysset Slemdalsgate og Ørns gate stoppet vi. Da er det en fra gruppen som hadde møtt oss, som sniker seg stille unna, og går oppover mot jernbanelinjen igjen. Den gang var det jorder der. Mens vi står der og prater hyggelig sammen kommer en øredøvende eksplosjon. Da hadde han luringen smelt av en stor dynamittladning oppe på jordet. Men omsider spaserte vi videre, og jeg gikk hjem til Baggers gate.

Jeg hadde en ferie etter at jeg kom hjem. Brukte mye av tiden til turer rundt i omegnen. Tok opp kontakt igjen med de gamle vennene mine. Jeg likte godt å sykle og så ofte jeg hadde anledning syklet jeg ut til Eidanger og badet ved Olavsberget i sommersesongen.

Stortrivdes i skolen

Jeg startet opp med studiene igjen og tok historie i første fag, og norsk som annet fag, og engelsk som tredje fag. Jeg var så heldig å få den jobben jeg ønsket meg. Jeg fikk komme til Skien Videregående, som var en statsskole. Men først var jeg to år i Trøndelag og to år i Finnmark, Alta. Der var det også en statsskole og jeg var kommet inn i systemet. Etterpå fikk jeg løfte fra departementet om at jeg skulle komme til Skien, men måtte først ta et år i Røyken.

I 1958 ble jeg utnevnt i statsråd og fikk stillingen som lektor ved Skien videregående skole. Da var målet mitt nådd.  I statskolene var vi embetsmenn når vi var lektor. Det var en jobb hvor jeg stortrivdes. Det var en fantastisk tid med flotte elever. Selv om mange av dem visste om min bakgrunn som Tysklandsfange, var de svært forsiktig med å spørre meg. Og jeg var på min side heller ikke interessert i å presse på dem denne historien. Jeg fikk spørsmål, og da svarte jeg. Men jeg var så inderlig glad over å ha kommet hjem.

Vi levde med usikkerheten

Jeg vil si uten å overdrive at det var fire – fem ganger at jeg trodde jeg ikke ville overleve fangeoppholdet. Jeg var ganske sikker på at jeg ville bli skutt i leiren da jeg var med å nekte og bære SS-distinksjonene og kappen, og arbeidsnekten i Burkheim. Jeg var også ganske sikker på at min siste time var kommet da jeg satt innelåst i ei jernbanevogn under et kraftig bombeangrep på jernbanestasjonen i Erfurt, og toget på sporet ved siden ble satt i brann.

Det var også en episode i konsentrasjonsleiren. Da vi kom til Buchenwald, og var blitt registrert, kom vi ut fra badet, i isende kulde og vind. Hadde omtrent ikke klær. Jeg hadde gitt fra meg alt sammen. Nå hadde jeg bare ei åpen tynn skjorte og ei like tynnslitt bukse, ikke noe undertøy. Hadde også fått noen sorte sokker og trebunner. Jeg var sikker på å fryse i hjel. Da jeg kom inn i brakka kom det to unge menn bort til meg. Den ene het Fredrik, var dansk politimann fra København politikorps og hadde blitt arrestert i den store aksjon mot politifolkene i Danmark. Han var sammen med en nordmann som het Jensen. De to av - alle ting - kom bort til meg og spurte om jeg hadde bruk for et sett makko. Da begynte jeg å lure!

Ja, det er ikke fritt sa jeg og fortalte at jeg ikke hadde noe undertøy. Jeg tror at nettopp denne gaven var med på å redde livet mitt den gangen. Det er nesten så man kan bli litt overtroisk, sier Verling, med et lunt smil.

- Under og etter krigen var det flere brikker som falt på plass når det gjelder det illegale arbeidet jeg var med i. Da vi holdt på visste vi lite eller ingenting om de andre i gruppen.

Under oppholdet i Pölitz kom en kjent finne bort til meg – det var Waldemar Toivonen som også var sterkt engasjert i det illegale arbeidet i Norge. Da han hørte at jeg kom fra Skien ville han gjerne vite hvor jeg bodde.

- I Baggersgate 6, svarte jeg.

- Oi – bevares der har jeg gått forbi mange ganger, svarte han.

Det viste seg at hans illegale kontakt var den mannen som ga oss papir til den illegale avisen vår. Vi var ikke klar over hvor nøye ting hang sammen.

En mørk kveld står jeg i matkø i Buchenwald da en kar kommer bort og stiller seg bak meg. Plutselig sier han: Arne du har blitt grov i ørene! Hvordan gikk det med de trykksakene jeg sendte deg i begynnelsen av krigen - fikk du dem?

Jeg snudde meg og så rett inn i øynene på Bjarne Gran. Han hadde sittet i Oslo og sendt materiell til den illegale avisen vår i Skien.

Da jeg like etter hjemkomsten er ute og spaserer, kommer det en ung blid mann bort til meg og sier: Du – fikk du den radioen jeg sendte? Det var Pål Brunsvik, sønn av redaktør Brunsvik som sto sentralt i det illegale arbeidet i Oslo. Jeg måtte jo smilende bekrefte at jo da – radioen hadde vi fått.

Det er egentlig litt merkelig hvordan mange var engasjerte og på en eller annen måte var knyttet til det illegale arbeidet i Skien.

Vi fortalte ikke så mye

- Historien om Tysklandsstudentene er noe for seg selv. Den er rik, men den har også mange mørke avsnitt. Nå har jeg fortalt deg om hvordan jeg opplevde denne tiden, mens andre har ganske sikkert opplevd den på en helt annen måte, og vil si noe annet.

Jeg tror nok at mye er bestemt av om du kom frisk hjem igjen. Da kan du liksom med en viss ro se tilbake dette som en opplevelse, eller episode av ditt liv. Den syke vil nok aldri bli kvitt det, og vil fortelle om sine opplevelser på en annen måte. For ikke å snakke om familien til de som døde etter hjemkomsten, det er jo en helt annen situasjon. Derfor har jeg alltid vært veldig forsiktig med å fortelle om disse tingene.

Det samme gjaldt broren min, han fortalte svært lite om sine opplevelser til familien. Det var veldig stort da han kom hjem fra Stutthof og mor hadde sønnene sine hos seg igjen – da var hun glad. Begge hadde overlevd opphold i konsentrasjonsleir i nazi-Tyskland.

Min bror Marcus var for øvrig en ukuelig optimist, og i boka ”Det kom en telefon – Norsk politimann i Hitlers dødsleir” referer hans medfange, politikonstabel Karl Magnus Haugan nettopp til Marcus:

Ingen av oss var imidlertid i tvil om at krigslykken hadde snudd seg for den umettelige despoten i Berlin. Jubelbruset som hadde fulgt de tyske soldatenes seire på de ulike frontene, var mer eller mindre forstummet. Sivilbefolkningen fikk nå for alvor merke virkningene av Hitlers feilslåtte krigsstrategi. Tyske soldater ble mer og mer presset for hver dag som gikk, og ryktene fortalte at de sovjetrussiske styrkene kom stadig nærmere Stutthof. Da forkynte Marcus Verling fra Bergen på sin karakteristiske måte: ”Nu er det ikke lenger tale om måneder og uker, nu er det timer og minutter.”

Vi trodde alle at han hadde snust opp ett eller annet. Dermed fikk vi liksom litt ny styrke til å holde ut enda noen timer og minutter.  (Så langt Karl Magnus Haugan. S. 106)

Alle studentene fra Skien kom hjem igjen. I det hele tatt må vi si at vi var heldige i forhold til andre konsentrasjonsleirfanger. Men vi betalte også en dyr pris – vi mistet 17 av våre kamerater. Og over 100 som fikk varige mén etter oppholdet...

Arne Verling med et av de brevene han sendte hjem

 

Kilder:

Samtaler med Arne Verling, samt hans nedtegnelser

Sars og Tranøy:
”Tysklandsstudentene”,
Cappelen Forlag 1946

Schjølberg, Oddvar;
”Det kom en telefon”
– Lunde Forlag 2008

Stiftung Gedenkstätten Buchenwald

Wikipedia - liste over illegale aviser i Norge

https://tysklandsstudenten/