Hans Kristian BØYSEN

Beretning om "Tysklandstudentene"

av Hans Kristian Bøysen

1995

Bakgrunn:

Betegnelsen ”Tysklandsstudentene” er brukt om de ca 650 norske studenter som havnet i tysk fangenskap i Elsass/Alscace og Buchenwald etter aksjon mot studentene i 1943.
Situasjonen ved Universitetet i Oslo hadde vært spent helt siden tyskerne okkuperte Norge i 1940. Det ble gjort forsøk på å nazifisere Universitetet, noe som førte til protester fra ledelsen. I september 1941 ble rektor Didrik Arup Seip arrestert. Han satt først som fange på Grini, senere i Sachsenhausen, og deretter internert i Tyskland til krigens slutt. I hans sted ble professor Adolf Hoel, som var medlem av Nasjonal Samling, ansatt som prorektor. Hans nærmeste overordnede var undervisningsministeren i Quislingregjeringen, Ragnar Skancke - tidligere professor ved NTH (henrettet 1948).
I august 1943 forandret Skancke reglement. Blant annet ble det bestemt at studenter som ble medlemmer av NS skulle ha fortrinnsrett ved opptak til de ”lukkede studier”, uavhengig av artiumskarakterer. Dette gjaldt blant annet det medisinske fakultet. Dette førte til nye protester blant lærerne, og underskriftskampanjer blant studentene.
Den 15. oktober 1943 ble ca 50 lærere og studenter arrestert og ført til konsentrasjonsleiren Berg ved Tønsberg, og det begynte å gå rykter om en forestående storaksjon mot studentene.
Den 28. november skjedde brannen i Universitets aula, påsatt av en gruppe, som ikke hadde noe med studentene å gjøre. Men tyskerne benyttet brannen som påskudd til å gå til aksjon.

November 1943 - Arrestasjonen

Den 30. november 1943 ble studentene arrestert etter ordre fra Reichskommisar Josef Terboven (han begikk selvmord 8. mai 1945). Foruten ved Universitetet, ble det arrestert studenter ved Tannlegehøyskolen, Rikshospitalet og andre steder der det befant seg studenter.
Vi ble samlet i Aulaen, som var et trist syn etter brannen. Jeg var på det tidspunkt på Anatomisk Institutt, og var i ferd med å pakke mine saker for å stikke av da arrestasjonen skjedde. Det var mange som stakk av før aksjonen, men de fleste ble oppsporet senere. Jeg fikk senere høre at tyskerne hadde møtt opp hos min tante Tulla – der jeg bodde på den tiden – for å hente meg. Min 50 år gamle onkel Anton var tilfeldigvis på besøk der da. Tyskerne ville i første omgang ikke tro på at onkel ikke var meg, og ville ta han med seg, men de ga seg til slutt.
I aulaen ble alle kvinnelige studenter sluppet fri. Resten – ca 1000-1100 – gjennomgikk først en registrering som tok flere timer. Så dukket Terboven opp, sammen med Wilhelm Rediess, med den lange tittelen ”der höhere SS- und Polizeiführer Nord” (han var Gestaposjef i Norge, begikk selvmord 8. mai 1945). Rediess holdt en tordentale der studentene ble kritisert for sin motstand mot besettelsesmakten, og for nasjonalfiendtlig handling og propagandavirksomhet mm.
Studentene hadde ”feiltolket tyskernes ridderlighet og storsinn”. Til slutt meddelte han at Terboven hadde bestemt at studentene skulle overføres til en særskilt leir (Sonderlager) i Tyskland. Om kvelden ble vi lastet inn i biler og kjørt til jernbanen, som fraktet oss til Larvik. Derfra marsjerte vi 8 km til Stavern, der vi ble anbragt i "Kadettbrakka". Det var studenter fra alle fakulteter, og vi ble etter hvert ganske godt kjent med hverandre. Olav Hilstad, som var filolog, og den eneste fra Meldal utenom meg, hadde jeg mye kontakt med – særlig da vi senere kom til Buchenwald.

Den 3. desember fikk vi en forsmak på Prøysserdisiplin-metoder. En student, som måtte til tannlegen, hadde benyttet anledningen til å slå ned vakten som fulgte ham, og rømte. Obersturmführer Sartor holdt en tordentale. Han truet med skyting, men vi fikk en kollektiv avstraffelse, som var ment som en alvorlig advarsel. Den besto i at vi måtte løpe det forteste vi kunne når vi skulle hente våre suppeboller til middagen. Kjøkkenet lå ca 100 meter borte, og de som ikke løp fort nok, ble kommandert til å gjøre 20-30 knebøyinger. Mye av suppen havnet i søla på bakken, og det hele var ganske tragikomisk.
Under oppholdet i Stavern var vi ganske bra orientert om krigens gang og om forholdene i Oslo. Vi fikk nyheter inn via forskjellige kilder – blant annet ved at en del studenter ble arrestert etter storaksjonen den 30. november. Daglig var det rykter på gang – noen gode og noen nedslående. Ryktesentralen var i den store hallen, som var kombinert vaskerom og latrine. Det var vannkraner langs den ene veggen, der en kunne få vasket seg noen lunde brukbart. I midten av hallen var det en ca 1 ½ meter dyp kanal i gulvets lengderetning. Over kanalen var det i passende høyde en lang stang som en kunne sitte å lene seg mot når en skulle gjøre sitt fornødne. En kort periode var det også noen professorer sammen med oss. De var tydelig litt tvilrådige når de kom til latrinen og fikk se studenter sittende lenet på rad og rekke mot ”svingstangen”. Situasjonen var komisk, og alle fikk seg en god latter.
Vi var to ganger til forhør av Gestapo – doktor Ohm – som kom fra Victoria Terasse i Oslo. Det var en rekke spørsmål som ble stilt, blant annet om vi var engelskvennlige. De fleste svarte vel et mer eller mindre entydig ja på det.
Den 10. desember ble 250 studenter plukket ut under en oppstilling – tilsynelatende ganske tilfeldig. Disse ble sendt til Tyskland. Etter en strabasiøs reise kom de til Elsass (Alsace), der det var planer om å få dem omskolert til å bli en nordisk avdeling i SS – noe som var dømt til å mislykkes. Like før jul ble en ganske stor gruppe av studentene løslatt – blant dem var min venn, Peter Hiller.
Vi var da ca 350 tilbake, som feiret jul og nyttår i Stavern. Feiringen julaften startet kl 19.00 med at leirkommandant Sartor møtte opp for å skape den ”riktige julestemning”. Han holdt en lang tale om frontkjemperne – mente tydeligvis at det passet for anledningen. Etter at han var gått, ble stemningen ganske bra, selv om tankene mest var opptatt av julen hjemme. Sent på kvelden samlet alle seg ute på gårdsplassen for å trekke frisk luft. Det var en kald, stjerneklar natt, og snart sto vi i ring og sang julesanger. Til nyttårsaften hadde noen av studentene laget en revy, og Knut Erik Tranøy hadde laget en sang, som er gjengitt på neste side. Noen av ordene i sangen trenger en forklaring. Shitomir:
Sted i Sovjet der det på den tiden var harde kamper.
Tårngjøk: Vakten i vakttårnet
Viking bar: Vaske-/latrinesalen
Svingstanggjengen: De var flinke til å formidle rykter og nyheter. Svingstangen var stangen over latrinen.
Baldrian: En av SS-vaktene (hadde ikke oppfunnet kruttet)

 

Stavernsangen

Skrevet til nyttårsaftenkabareten 31.12.1943 av Knut Erik Tranøy

Januar 1944 - Reisen fra Stavern til Konsentrasjonsleir Buchenwald.

Den 7. Januar 1944 ble det kommandert oppstilling på appellplassen kl 10.00. Vår tillitsmann, Arnljot Gaare, stilte seg opp foran oss med en alvorlig mine og sa: ”Jeg har den ære å meddele dere at i ettermiddag går turen til Tyskland”.
Selv om vi var forberedt på dette, så ble stemningen ganske nedtrykt med det samme. Vi visste hva Tyskerne hadde gjort med mange andre nordmenn, mange motstandsfolk var skutt, gisler tatt og henrettet, og personer fra alle deler av landet arrestert – mange av dem sendt til Tyskland til en usikker skjebne. Vi pakket det lille vi hadde av utstyr, og marsjerte til Larvik.
I Stavern sto Herman Wildenway der han bodde og nikket farvel, mange sto i vinduene og vinket til oss, og noen gråt. Til Oslo kom vi med toget sent om kvelden. Da vi stanset på havneområdet ved Akershus festning, gikk det en flyalarm. Den var sannsynligvis arrangert for at ikke folk skulle strømme til området. Det ble skutt med luftvernkanoner, men ingen fly hørtes. Vi ble så lastet om bord i fangeskipet ”Donau”, der vi ble plassert under dekk i et stort lasterom med halm på gulvet og bøtter til å gjøre sitt fornødne i.
Ombord var det også mange andre fanger, blant annet fra Grini fangeleir. Det var dårlig ventilasjon, så luften ble ganske ubehagelig etter hvert. Ingen fikk gå på dekk før skipet var i rom sjø. Det var vemodig å se svenskekysten med alle lysene – mens danskekysten – som Norge, var mørklagt.
Den 11. Januar gikk vi i land i Stettin (Szczecin), og ble lastet om bord i jernbanevogner, som rangerte fram og tilbake på stasjonen ett døgn før det kom av gårde.

"Konzentrationslager Buchenwald" – Ankomst 13. januar 1944

Vi kom til Weimar, og derfra 8 km videre til Buchenwald den 13. januar. Over inngangsporten sto skrevet ”Konzentrationslager Buchenwald”, og ”Jedem das seine” (som vel kan oversettes med ”enhver får sitt eller det han fortjener”). De fleste andre konsentrasjonsleirene hadde inskripsjonen ”Arbeit macht frei”.
Et stykke innenfor porten var en stor murbygning med innskripsjonen ”Krematorium”. Det var surt og kaldt da vi kom inn i leiren, gatene var nesten hele vinteren dekket av leirsuppe, og det vi fikk høre av de gamle fangene som hadde vært i leiren i mange år, var ikke oppløftende. ”Ut av denne leiren kommer man bare gjennom murpipen” (”durch den Schornstein”), ble det sagt. Så det var en trist gjeng, som etter lang venting ute i kulden, kom inn i mottakelsesbrakken, der vi straks måtte kle av oss og levere fra oss alt tøy. Der var det fanger som utførte arbeidet. Noen var ”Lagerschutz”, og andre var ”Frizøre”. Med spatler ble vi inspisert i munnhule og endetarm for å se om vi bragte med oss skjulte ting. Så gikk frisørene løs på oss med maskiner, og snauet oss på alle behårete kroppsdeler. Det gikk i full fart – som med saueklipping. Under klippingen var det en av studentene som fikk et blødende sår på pungen. En annen student som så dette, misforsto situasjonen og trodde det dreide seg om kastrering, falt besvimet om på gulvet.
 Etter snauklippingen måtte vi dukke ned i en kum vann tilsatt insektsdrepende middel. Dette var gjort for å bekjempe lus, og dermed flekktyfussmitte. Utstyrt med ”sebrauniformer” ble vi anbragt i brakke 19, som var en trebrakke i en etasje utstyrt med hyller i 3 etasjer på hver side, med en midtgang i mellom. Brakkesjefen (Blockälteste), het George Schuchardt, som var politisk fange (kommunist eller sosialdemokrat) fra Kassel. Han hadde vært fange siden 1933, og hadde vært i Buchenwald siden leiren ble bygget ca 1937. Han hadde en egen evne til å sno seg, og hadde vel av den grunn greid seg så lenge. Som medhjelper hadde han Franjo – en tidligere jugoslavisk partisan.

Blokk 19 var karantenebrakke og isolert fra de andre med høyt piggtrådgjerde. Det var trangt om plassen både inne og ute, og fangekosten vi fikk var mangelfull. Det var tynn suppe til middag og 250 gram brød pr dag. Det gikk derfor ikke mange dager før sulten gnog, og tendenser til depresjon og apati meldte seg. En fordel i denne situasjonen var at vi var en sammensveiset gruppe som kunne støtte hverandre. Inne var det sitteplass bare til halvparten av oss, slik at vi spiste i to omganger – resten måtte enten stå eller gå ut.

Mange forsøkte å mosjonere så godt som mulig. En av dem som mosjonerte mest, var min sambygding, Olav Hilstad, som kunne gå timevis fram og tilbake på gårdsplassen, som var ca 50 meter lang. Olav var stor og kraftig med stort kaloribehov. Jeg forsto at han var en av dem som led mest på grunn av den magre kosten. Vår Blochälteste, George, fortalte at forholdene i leiren hadde vært mye verre for noen år siden. Da var det de kriminelle fangene – småforbrytere med grønn vinkel på ermet og ”Schwervebrecher” med sort vinkel – som hadde de ledende stillingene blant fangene. De var brakkesjefer, Kapoer og Vorarbeiter.

Dette systemet benyttet SS i de aller fleste konsentrasjonsleirene. De kriminelle var lydige redskaper for SS-ledelsen til å tyne mest mulig arbeidskraft ut av fangene med slag og spark – ofte med døden til følge. Vi fikk høre om tortur og straffemetoder som ble benyttet: Henging, stokkeslag, stå fastbundet i porten 1-2 døgn, og om fanger som ble trillet nedover bakke i tønner, som på innsiden var kledd med piggtråd.

Kommandantens kone, Ilse Koch, var interessert i å få laget lampeskjermer av tatovert hud, og mange fanger måtte bøte med livet for å tilfredsstille dette spesielle behov. I 1939 var det blitt en forandring til det bedre i leiren. Da hadde de politiske fangene greid å forhandle seg til å overta de ledende stillingene. Dermed fikk de bukt med de verste utslag av grusomhetene.

Da vi kom til leiren var det ca 4000 fanger der. De arbeidet i steinbrudd, i Gustloffwerke, og i DAW (Deutshce Ausrüstungswerke), som produserte krigsutstyr. Disse fabrikkene og SS-leiren lå utenfor fangeleiren. Leirledelsen hadde da vi kom til Buchenwald ikke fått beskjed om hvilken behandling vi skulle ha. Men i slutten av januar kom det beskjed om at vi skulle få mere mat , og at vi skulle få skrive brev hjem en gang hver 2. uke. Stemningen ble straks lettere. Men en del av oss ble rammet av sykdom.

Den 19. februar inntraff det første dødsfall i det stud.jur. Gjert Torgersen døde av blodpropp etter ørebetennelse. Selv fikk jeg lungebetennelse i slutten av februar, som jeg kom heldig gjennom takket være at en av våre nesten ferdige leger klarte å skaffe sulfa-tabletter.

Den 23. februar ble vi flyttet opp i ”Grosslager” – i en 2 etasjes murbrakke. Dermed fikk vi mere plass. Etter hvert begynte det også å komme matpakker hjemmefra, og gjennom Røde Kors. Snart hadde vi overskudd av mat, slik at vi daglig kunne levere overskuddet til fanger som trengte det. I nabobrakken nedenfor foretok tyske SS-leger eksperimenter på fanger, som ble brukt som ”forsøkskaniner”. Vi så dem av og til ute til lufting. De så meget skrøpelige ut, og ingen kom derfra i live. Vi fikk senere høre at det var flekktyfus det ble forsket på.

Leirkommandant Pister hadde sørget for at vi måtte ha en ”barnepike”, Unterscharführer Langner, hos oss fra frokost til ettermiddag. Kontakten med andre fanger måtte derfor skje om kveldene. Tsjekkerne hadde dannet eget leirorkester og opptrådte av og til utenfor vår brakke.

Vi fikk tillatelse til brevskriving 1 eller 2 ganger i måneden. Brevene måtte skrives på tysk, og ble sensurert, så det var ikke så mye vi kunne fortelle, hvis det skulle gå gjennom sensuren. Vi kunne blant annet ikke fortelle at vi befant oss i Buchenwald. Vår adresse var: Weimar/Thüringen, Schliessfach 209, Deutschland (Schliessfach = Postboks). En av studentene fikk et brev hjemmefra der et av spørsmålene var: ”Wie geht es dir in Schliessfach?” Det vakte munterhet, men spørsmålet var ganske naturlig.

Alle hjemme var opptatt av hvordan vi hadde det. Mine brev gikk annenhver gang til Wenche og mor og far, ofte med hilsen til Olaf Hilstad slekt i Meldal. Hans brev gikk vel oftest til hans forlovede. Olaf og jeg hadde mye kontakt med hverandre. Olaf var et utpreget friluftsmenneske. Han snakket mye om sine turer i fjellet og i Vålåskaret. Jeg tror han følte utbehaget med å være innesperret enda mere enn de fleste av oss. Stor stas var det å få brev og pakker hjemmefra. De ble delt ut på faste dager og da var det utveksling av nyheter fra de forskjellige kanter av landet. Ellers gikk tiden med til lesing av bøker, foredrag av våre egne studenter – mest kanskje av filologene.

Kommandanten hadde funnet ut at vi trengte undervisning i tysk, ”Weltanschauung” og skaffet foredragsholder. En setning han gjentok flere ganger var: ”Bei uns dreht sich alles um das Blut und die Rasse”. En dag ble vi fraktet til Universitetet i Jena, der vi ble forespeilet en vitenskapelig utredning om et interessant emne av en av professorene. Det viste seg at han var professor i raselære. Foredraget var som ventet en utredning i nazistisk raseideologi, noe vi kjente til fra før. I leiren fantes det et patologisk laboratorium. Der arbeidet blant annet to tsjekkere – den ene var professor i patologi, og den andre hadde vært borgermester i Praha.

Vi medisinere fikk komme dit og fikk undervisning i patologi blant annet. Der fikk vi også høre siste nytt fra krigen. De hadde ikke bare tilgang til tyske nyhetskilder, men på en eller annen måte også til nyheter fra England. De hadde kart med inntegnede frontlinjer, og de tyske og de engelske angivelsene stemte ikke alltid overens. Man stolte mest på de engelske. Interessen for bridge var stor hos mange av studentene, og det ble arrangert store turneringer. I denne perioden hadde vi således mye å fordrive tiden med. Vi opplevde ofte flyalarm i leiren, og så fly som var på bombetokt, men var ikke redd for at leiren skulle bli bombet. Vi regnet med at de allierte visste nøyaktig hvor leiren var.

Men 24. august 1944 ble SS-leiren og fabrikkene utenfor leiren fullstendig ødelagt ved bombeangrep. Selve fangeleiren var ganske uskadet. Brakkene ristet under bombingen, og en stor stein falt ned utenfor vår brakke. Dessverre fikk ikke de fangene som arbeidet i fabrikkene komme inn i tilfluktsrommene. Av den grunn var det mange omkomne og sårede blant dem. Dette førte til at det ble overfylt i leirens Revier (sykestue), og vi fikk innredet sykestue i en av fløyene i vår brakke.

Våre medisinere tok hånd om pasientene, og alle hjalp til med pleie, matservering og nattevakter. Jeg husker spesielt en franskmann, som lå og ynket seg og skalv så han ristet i mange døgn. Han hadde ingen fysiske skader. Det var "bombesjokk", som ikke var så uvanlig. Men det gjorde sterkt inntrykk på meg fordi jeg ikke hadde sett det tidligere.

Leirens horehus (Sonderbau) var også ominnredet til sykestue. Dit kom blant annet en italiensk prinsesse, Elisabeth – datter av kong Victor Emanuel – og ble pleiet av de prostituerte, som det ble sagt var flinke sykepleiere. Hun hadde skadet den ene armen så alvorlig at legene måtte amputere den. Hun døde der av andre skader hun hadde pådratt seg. Tyskerne hevdet også at den tyske kommunistleder, Ernst Thälmann, var omkommet under bombeangrepet. Vår brakkesjef kunne fortelle at det var løgn, Thälmann var henrettet tidligere i leiren.

120 av studentene var blitt sendt fra Buchenwald til Elsass den 7. juli, så vi var ca 230 tilbake, som opplevde bombingen. Det var en positiv opplevelse å kunne være til hjelp, både ved arbeidet med å bringe fram sårede i ruinene, og med å drive en sykestue. Den 29. september kom nesten 2000 politifolk fra Danmark til Buchenwald. De var arrestert pga motstand mot okkupasjonsmakten. De fleste kom fra København. De ble plassert i trebrakkene i ”Kleinlager”, og hadde det ikke bra da de kom. Vi hjalp dem med all den mat vi kunne avse, og fikk en del kontakt selv om de var i karantene.

Oktober 1944 - Resten av studentene blir flyttet til Elsass

Den 23. oktober ble resten av studentene i Buchenwald flyttet til Elsass der vi ble plassert sammen med våre kamerater i Sennheim (fransk: Cernay) ca 15 km nordvest for Muhlhouse. Leiren var egentlig en utdanningsleir for SS. Vi fikk høre om de opplevelser de studentene som var sendt dit fra Stavern før jul, hadde hatt. De var blitt utstyrt med SS-uniformer, og tyskerne hadde til hensikt å få dem til å bli en avdeling innen SS. Sjefen, Oberststormführer Wilde, var en 22 år gammel SS-offiser, som hadde mistet den ene armen ved østfronten. Han hadde selv sagt at han så fram til den dagen han skulle komme ridende på en hvit hest oppover Karl Johans gate i Oslo foran en eliteavdeling av norske studenter. Dette var selvsagt en dødfødt ide.

Studentene nektet å gå med SS-uniformer i første omgang. Men etter mye parlamentering og trusler, endte det med at samtlige distinksjoner ble fjernet fra uniformene, noe tyskerne til slutt måtte gå med på. Det var hyggelig å kunne være sammen med alle de andre studentene. Tiden gikk med til grøftegraving og kjøkkentjeneste. Vi kom en del i kontakt med den lokale befolkningen, som vi hjalp med forefallende arbeide. De var vennlige, og de fleste var vel franskvennlige. Alsace er vindistrikt, men druehøsten var over da vi kom dit. Den 14. november gikk alle studentene gjennom en overfladisk legeundersøkelse, og 65 studenter ble plukket ut og sendt hjem til Norge som ”syke”. Sykdommen kunne for eksempel bestå i at det var påvist eggehvite i urinen – uten at det behøvde å være sykelig. Olav Hilstad var en av dem som var så heldig å være blant disse. Han kom således hjem til Meldal i god tid før jul. Kort tid etter dette merket vi at fronten rykket nærmere oss. Om kveldene kunne vi se sporlysene fra skytingen, fra tanks som var på vei mot Muhlhouse. Vi var spente på om vi kom til å bli omringet av de allierte troppene som var på vei østover mellom den sveitsiske grensen og Vogesene.

"Riksmarsjen"

Men den 21. november ble det hastig oppbrudd, da vi startet på det vi senere kalte "riksmarsjen". Dagen før hadde noen av vaktene brutt seg inn på loftet der våre klær var, og stjålet av vårt utstyr. Da vi skulle hente vårt, var alt et eneste rot. Vi måtte bare forsøke å finne noe brukbart og komme av gårde. Det var kanskje en fordel å ikke ha så mye å bære på, for marsjen ble lang og slitsom. Vi marsjerte av gårde nordover klokka 14.30. Lokalbefolkningen ønsket oss ”alles gute” og ”au revoir”.

Vi marsjerte nordover på vestsiden av Rhinen og kom langt ut på dagen til Breisach, der vi hadde krysset elven. Vi overnattet i en låve. Neste dag ble vi inndelt i 3 puljer. En gruppe på 170 studenter ble sendt til Freiburg. De 2 andre gruppene, som var færre i hver gruppe, ble kommandert tilbake til to steder ved Rhinen, der de ble forsøkt satt inn i arbeide ved fergeleiene. Gruppen i Burkheim nektet å gjøre dette fordi det stred mot bestemmelsen i Genevekonvensjonen. Dette førte til en meget alvorlig situasjon, der Wilde truet med skyting. Det endte med at han slo til en medisiner, Jan Horn, så han falt i bakken – heldigvis uten at han var alvorlig skadet. Denne episoden førte til at samtlige studenter i en periode på ca 10 dager nesten ikke fikk noe mat. 2 suppeporsjoner var det hele på de 10 dagene.

Bombing av Freiburg 27. nov 1944

Min gruppe, som kom til Freiburg 26. november etter en lang mars, overnattet i en stor festsal, som lå i ruiner etter bombingen dagen etter. Den 27. november var det samlet en masse guttunger og menn, som så ut til å være i 60-årsalderen. De var innkalt til å være med i ”Volksturm”. De skulle sendes til fronten, og det er sannsynlig at de fleste av dem endte som ”kanonføde”. Vi marsjerte fra festsalen ned til jernbanestasjonen, og det var meningen at også vi skulle til et sted ved Rhinen. Men kl 19.45 gikk det flyalarm. Vi hørte og så bombefly, og plutselig eksploderte en bombe på stasjonsområdet, og steiner haglet over vognene vi satt i. Alle sprang ut for å søke ly. Vi kastet oss ned hver gang vi hørte hvinet av bomber som falt. Sammen med 4-5 andre studenter havnet jeg i en kjeller i et privathus der det var fullt av tyskere. Heldigvis var huset ganske uskadet etter angrepet, men mange nabohus var truffet, og det var mange begravet under murstein i kjellerne. En av medisinerstudentene på mitt kull, Jan Finn Horn, omkom under bombingen – til stor sorg for oss. To av de andre var lettere skadet av splinter. Angrepene hadde vart ca ½ time, og forårsaket store ødeleggelser. Det ble sagt at ca 20 000 var drept, av en befolkning som da var på ca 200 000. Etter dette ble det ikke noe av vår reise til Rhinen. Vi fikk som oppgave med å hjelpe til med å grave fram skadede og døde. De følgende dagene var vi forlagt i en låve utenfor byen og hjalp til med opprydning om dagene. Jeg ble med i en gjeng som skulle rydde ved et hotell, som hadde fått en fulltreffer. Hotelleieren kommanderte på tysk vis. ”Ordnung muss sein”. Trematerialer for seg og murstein for seg – alt sammen lagt pent på plass. En dag gikk flyalarm igjen, og vi fikk komme ned i hans eget private tilfluktsrom, som lå en etasje under hotellgjestenes. Det var sikret på alle måter og utstyrt med matvarer mm, så man kunne greie seg der mange dager.

Tilbake til Buchenwald - desember 1944

Den 5. desember var det avmarsj fra Freiburg. Wilde hadde gitt ordre om at alle studentene skulle straffes for episoden ved Rhinen. Straffen var at vi ikke skulle få våre matrasjoner. Vi marsjerte til et sted som helt Alpirsbach, og derfra gikk reisen med tog til Buchenwald, dit vi kom den 13. desember. Underveis hadde vi to ganger fått suppe, så vi var ganske sultne da vi kom dit. Der ble vi møtt med velvilje av fangene, og de danske politifolkene hadde sørget for at vi fikk noe å spise. Det smakte vidunderlig akkurat da. I badet var Wilde møtt opp og ble vel noe skuffet over å se så mange veltilfredse studenter.
Vi fikk fangetøy med fangenummer. Mitt fangenummer ble denne gang 53369 – forrige gang var det 39098. Det ble fortalt at antallet fanger nå var over 70 000. Vi ble anbragt i en av brakkene i Kleinlager. Vi var nå vel 500 personer og lå på hyller i 3 etasjer. Etter et par uker ble vi flyttet opp i ei murbrakke igjen og fikk mere plass.
De første ukene ble vi satt til å arbeide i ruinene utenfor leiren. Arbeidet besto i å pusse murstein med et spesielt verktøy. Ziegelputzen foregikk over alt der det var ruiner. I denne perioden hadde vi mye kontakt med danskene, og kunne feire julen sammen med dem. På julaften kom det plutselig besøk av 14 russiske krigsfanger, som holdt en gjøgleroppvisning for oss. Det ble en anderledes julefeiring enn vi var vant til, og våre mest sentimentale følelser ble holdt på avstand for en stund. Vi avsluttet med å synge "Ja, vi elsker", og "Det er et yndigt land".

Fanger fra leirene i Øst kommer til Buchenwald

Forholdene i leiren forverret seg etter hvert som det kom transporter av fanger fra leirene i øst. De russiske troppene rykket vestover, og tyskerne ønsket å tømme leirene før russerne kom. Mange av fangene fra Auschwitz kom da til Buchenwald.
De kunne fortelle om grusomme opplevelser under transporten til Buchenwald. Utsultede og utslitte fanger døde i tusentall underveis, og de som kom frem, greide knapt å gå ved egen hjelp. I leiren steg antall dødsfall pr døgn voldsomt, krematoriet hadde ikke kapasitet til å ta unna, og slik oppstod de store likhaugene vi har sett bilder av senere.

Blant dem som kom fra Auschwitz var det 5 norske jøder. Julius Paltiel fra Trondheim var en av dem. Han var intervjuet om sine opplevelser på TV i sommer (1995), og det er utgitt en bok om hans opplevelser. En annen var psykiateren Leo Eitinger, som etter krigen, sammen med professor Axel Strøm, utførte et stort arbeide med å undersøke tidligere KZ-fangers helsetilstand. Blant de fangene som hadde vært utsatt for de største påkjenninger og langvarig underernæring, fant de symptomer som gikk igjen hos mange av dem. Det var særlig hos de fangene som var kommet levende fra utryddelsesleirene i Polen og fra NN-leirene (NN = Nacht und Nebel – natt og tåke).
Dette såkalte KZsyndrom besto i nervøse plager i form av depresjoner, søvnforstyrrelser, mareritt, svakhetsfølelse, nedsatt evne til å arbeide, og nedsatt konsentrasjonsevne. Resultatet av disse undersøkelser førte til at pasientene fikk sine krigsskadeerstatninger og uføretrygd lettere enn tidligere. Blant jødene var også Elie Wiesel, som den gang var ung gutt, og som vel kan takke Leo Eitinger for at han kom ut i live. Om natten den 13. februar ble vi vekket av kraftig flydur og av at brakkene ristet og vinduer klirret. En armada av bombefly fløy over leiren. Vi hørte drønn i det fjerne. Angrepet varte et par timer, og vi fikk seinere høre at Dresden hadde vært utsatt for et av de verste bombeangrep under krigen. Antall omkomne er anslått til ca 300 000.

Skandinaviske fanger ut av Tyskland –
aksjon ledet av Grev Folke Bernadotte

I slutten av februar fikk vi høre at nordmenn og dansker skulle flyttes fra Buchenwald til Neuengamme ved Hamburg. Dette var et ledd i aksjonen – ledet av grev Folke Bernadotte – for å få bragt de skandinaviske fangene ut av Tyskland. Den 1. mars marsjerte vi ut av leiren for siste gang. Noen av studentene hadde henvendt seg til leirledelsen for å få med oss de norske jødene. Men det ble dessverre nektet.
Vår reise fra Buchenwald gikk med tog, mens nordmenn fra alle de andre leirene ble hentet i ”de hvite bussene” (svenske Røde Kors-busser). Togreisen ble mer spennende enn vi likte. Togene var ofte utsatt for flyangrep, særlig av de såkalte Tiefflieger, som fra lav høyde pepret lokomotivene for å sette dem ut av funksjon.
Vi var kommet til Erfurt da det gikk flyalarm og en bombe falt like ved toget. Vi kom oss ut for å søke dekning. Jeg kom med i ei gruppe på 14 stykker som havnet inne i et tilfluktsom. Like etterpå så vi gjennom døråpningen at vaktene ved toget viftet og ropte for å få oss tilbake. Men vi ble effektivt hindret av en meget tykk, uniformert og myndig dame, som ikke ville slippe oss ut før ”faren over”-signalet var gått. Dermed gikk toget, og det var 14 slukørete studenter som vandret inn på stasjonen for å forklare vår situasjon. Etter lang parlamentering med stasjonspersonalet og en SS-offiser som ble tilkalt, ble vår forklaring bekreftet fra neste stasjon, der det ble satt av 2 vakter som skulle geleide oss videre.
På reisen var vi innom noen større byer, blant annet Magdeburg og Hamburg, som var betydelig ødelagt etter bombeangrep. I Hamburg opplevde vi flyalarm og ble kommandert ned i et tilfluktsrom, som var en kjempestor sal med plass til mange tusen mennesker.

Nauengamme NN-leir

Til Neuengamme, som lå utenfor Hamburg, kom vi 5. mars om formiddagen. Vi var de første skandinaver som kom dit, og det virket som leirledelsen kjente til Bernadotteaksjonen. Heldigvis kom resten av studentene senere samme dag. Neuengamme var blant de verste NN-leirene med Blockälster og Kapoer som plaget og slo sine medfanger med gummikøller. Det var utsultede fanger og elendige hygieniske forhold, som førte til mange dødsfall. Kommandanten, Oberstormführer Thomann, fikk vi senere høre var kjent som ”bøddelen fra Lublin”. Vi ble satt til å arbeide sammen med de andre fangene. En dag ble en av studentene, en stor kraftig kar, slått bakfra i nakken med gummikøllen. Han snudde og ga kapoen som hadde slått et kraftig slag så han ble liggende på bakken. Studenten fikk en muntlig overhaling av Rapportführer. Men resultatet var at det kom beskjed fra kommandanten at kapoene skulle slutte å slå. Det var vel da kommet beskjed om at Bernadotte snart var i anmarsj. Etter hvert kom stadig flere norske og danske fanger til leiren. De ”hvite bussene” besøkte hver eneste leir for å få tak i alle. Mange av fangene fra de mest beryktede leirene var i elendig forfatning, avmagrede og syke. En av dem var hentet fra en likhaug der han var anbragt for å tilbringe sine siste timer. Med medisinsk behandling kom han seg og kom hjem i live.

20. april 1945 - Med "hvite busser" via Danmark og Sverige til Norge

En dag kom grev Bernadotte med sin stab. Vi fikk da vite at vi ganske snart skulle komme til Sverige. Den 20. april gikk en kolonne med hvite busser fra Neuengamme. Det var en ubeskrivelig følelse å komme inn i Danmark der begeistrede dansker var møtt opp langs kjøreruten for å ønske oss velkommen. Vi ble i første omgang anbragt i to leire – en ved Frøslev og en ved Horsens. Jeg havnet i en stor gruppe som ble forlagt på en stor låve i Møgelkær ved Horsens.
Den 1. mai var det klart for transport videre til Sverige. Vi kom til Malmø med fergen fra København. I Helsingborg ble vi utstyrt med nye klær og ble deretter forlagt forskjellige steder i syd-Sverige i en form for karantene.
Den 7. mai ble kapitulasjonen i Danmark feiret. Ellers var det forskjellige arrangementer for oss, kino, konserter med mere. Vi fordrev tiden med lesing, fulgte med i nyhetene og spilte fotball. Den 22. mai deltok jeg i en fotballkamp mot et lag fra Tingsryd. Vi tapte 7-1 som ventet.

Mai 1945 - Ankomst Oslo og Meldal

Dagen etter startet hjemreisen til Oslo, dit vi ankom kl 07.00 om morgenen den 25. mai. Studentene marsjerte til Universitetsplassen, der vi ble mottatt med tale av rektor Didrik Arup Seip. Etter høytideligheten med Universitetet, var det godt å komme til Schives gate 10, der det ble stor gjensynsglede med tante Tulla, onkel William, Eva og Eilert, og med Wenche, som da var elev ved Rosenvilde Husmorskole i Sandvika. Om kvelden 27. mai kom jeg hjem til Meldal, der mange var møtt fram for å ønske meg vel tilbake fra Tysklandsoppholdet. Jeg ble båret på gullstol opp til prestegården. Det var godt endelig å være hjemme igjen hos familie og venner, men gullstolen syntes jeg var litt for mye av det gode. Dagen etter kom Olav Hilstad på besøk, og sammen kunne vi fortelle om våre opplevelser til familie og naboer som var til stede. Den 23. og 24. juli var det stort bryllup på Hilstad, da Olav Hilstad ble gift med sin Evelyn Mossige. Wenche og jeg var budne, og det var hyggelig å få møte Evelyn, som Olav hadde fortalt meg om i Buchenwald.

Tysklandsstudentene versus andre fanger

Den behandlingen "Tysklandsstudentene" fikk i Tyskland var spesiell. Selv om vi også var utsatt for sult og sykdommer, så var vår situasjon en idyll i sammenligning med den behandling andre fanger fikk.
I Buchenwald fikk vi på nært hold se og høre om hvilke grusomheter fanger var utsatt for. I Neuengamme – dit vi kom i forbindelse med Bernadotteaksjonen – kom vi i kontakt med de mange tusen norske fanger som kom fra andre konsentrasjsonsleirer. Mange av dem var magre, utsultede og syke. Mange av deres fangekamerater var døde av sult, sykdom og mishandling. Trygve Bratteli var en av dem som var i elendig helsetilstand da han ble berget ved Bernadotteaksjonen.

Kilder:

Det er skrevet tallrike bøker om de tyske konsentrasjsonsleirene under krigen. I denne beretningen om Tysklandstudentene har jeg hatt nytte av to bøker om emnet:
”Tysklandsstudentene” av Michael Sars og Knut Erik Tranøy (1946) • ”Fra aulaen til Buchenwald” av Nils M. Apeland (1945).

Min venn, barnelege Robert Savosnik har utgitt boken ”Jeg ville ikke dø”. Han var en av de 25 norske jødene som kom levende fra tysk fangenskap – av de i alt 759 som ble sendt dit. Det var en rekke tilfeldigheter og en sterk vilje til å leve som gjorde at han overlevde.

I tidsskrift for Den Norske Lægeforening nr 11/95 (30.04.95) skriver doktor Hans K. Dahl om sine opplevelser som "Tysklandsstudent".

Professor Leo Eitinger skriver en artikkel med tittelen ”Hinsides menneskelig forstand” om blant annet sine opplevelser i Auschwitz A

Otto Ottesen har en artikkel i samme tidsskrift om ”SS-legene”. Den forteller om SS-legers deltakelse i utryddelsesprogrammene og i deres benyttelse av KZfanger til medisinske eksperimenter.

(Far hadde med en liste over de 620 studentene som ble sendt til Tyskland og de 17 studentene som døde under eller like etter oppholdet der. Denne er ikke med her, da min kopi var ufullstendig, men den er nok med i en av kildehenvisningene far har brukt.
Ellers er det mye å finne på nett, bl.a.
Dagboknotater etter Thor Holm skrevet av sønnen Ingar Holm i 2010, Min fars dagbok

Anbefalte filmer om tema (kan bestilles på www.alertfilm.no:
Legenes krig (Alert Film, 2011).
Dokumentar av Elsa Kvamme om faren Elling Kvammes tid som fange hos nazistene
Tysklandsstudentene, dokumentarfilm av Elsa Kvamme fra 1997 i to deler:
Del 1. Studenter i rasestaten (50 min).
Del 2. Buchenwaldtåken (54 min).