Student-arrestasjonen

Av Oddvar Schjølberg

Da Norge ble angrepet i morgentimene 9. april 1940 kom det som et sjokk. Folks dagligliv fikk store omveltninger. Etter en tid startet motstandskampen mot de tyske okkupantene, også blant de norske studentene. 30. november 1943 ble mange av dem arrestert.

ForutgÅende konflikt

Erik Loe, en av de arresterte studentene, forteller at det startet med en demonstrasjon 17. mai 1940. Noen ungdommer demonstrerte utenfor et kinolokale hvor en filmavis fra felttoget i Norge ble vist. Josef Terboven, de tyske okkupantenes øverste sivile leder i Norge, trodde det var studenter som sto bak. Universitetets rektor Didrik Seip mottok en klage på studentenes uverdige oppførsel. Seip svarte at han forsto at de unge var blitt provosert, og at han ikke trodde studentene sto bak. Jorunn Sem Fure skriver dette i sin bok ”Universitetet i kamp 1940 – 45”.
Seip ble av Terboven sett på som en uforsonlig kar. 11. september 1940 ble han avsatt. Senere ble han arrestert og plassert på Grini.
To, tre prosent av studentene sympatiserte med NS. 24. september 1940 braket fraksjonene sammen i ”Aulakjellerslaget”. NS-studenter hadde kommet i Hird-uniformer, fått juling av de andre, og blitt lempet ut. De hentet imidlertid forsterkninger og det utviklet seg til et masseslagsmål.
Som svar på ”provokasjonen” innsatte Terboven NS-mannen Ragnar Schancke som sjef i Kirke- og undervisningsdepartementet. Isfronten som oppsto holdt NS-sympatisørene ute. De nylig ansatte NS-professorer holdt forelesninger for tomme saler. Gemyttene roet seg noe, men under overflaten gjæret det. Høsten 1943 ble situasjonen tilspisset av tre grunner:
-NS-studentenes forsøk på å tvangsorganisere alle studentene i et ”samband”.
-Konflikt om adgangskriteriene til medisinstudiet. Karakterene bestemte inntaket. NS-studentene ville at partibok og fronttjeneste skulle gi dem forrang. De fikk Schancke med seg i et forsøk på å innføre en slik favoriserende ordning. Dette ble møtt voldsomme protester, og hele universitetet ble mobilisert i kampen.
-Quisling skulle vise muskler. I oktober ga han ordre om å arrestere 60 studenter og 10 professorer. Så fulgte brannen i Aulaen 28. november.  Terboven beordret stenging av Universitetet, og massearrestasjoner.

Studentene var provosert

–Det var triste og tyngende dager. Vi trengte idealer som Birger Erichsen som løsnet det avgjørende skuddet på Oscarsborg, general Fleischer som påførte tyskerne nederlag nordpå og mennene som forsvarte Hegra fort, sier tysklandsstudenten Rolf Nyboe Nettum.
–Studiene tok til igjen. Motstandskampen begynte å ta form. Jeg har vært med på mange store tilstelninger, men møtet i Studentersamfunnet 21. september 1940 er sterkest av alt. Kjempen Johan Scharffenberg skulle tale!
Studentersamfunnet hadde valgt et samlingsstyre for sveise studentene sammen til ”en sluttet norsk front”. Hver og en av oss følte at vi sammen utgjorde en sluttet front. Denne følelsen av samhold hadde vi ikke kjent tidligere, luften dirret omkring oss.
Formannen – John Sanness – ønsket velkommen og ga ordet til Scharffenberg. Han stod der høy, mørk, stram og myndig, I hele sitt vesen ubøyelig. Talen kan oppsummeres slik: ”I 1905 var jeg republikaner. Nå er jeg det ikke lenger!” Det var en hyllest til Kong Haakon, og en besvergelse av motstandskreftene i oss.

–Med ett gikk det en hvisking bortover rekkene, et lite sus: ”Gestapo er i salen!”. Neste dag ble både John Sanness og Johan Scharffenberg arrestert.
Kort tid etterpå forbød Terboven alle partier og Stortinget, og overlot formelt makten til Quisling og NS. Nå hadde vi fått en klar motstander, situasjonen var i all sin bitterhet enkel. Etter hvert noterte vi oss enda sterkere folk som valgte den gale siden, overløperne, nazistene. På et øyeblikk lærte vi å gå forbi dem uten å se dem.
Vi ”jøssinger” begynte kampen på det nasjonale plan. Alt norsk var i vinden. Vi studenter prøvde å lære folkevisedans i Aulaen. Bunader var populære. De nasjonale klassikerne ble tørket støvet av. Det var også innslag av komikk: Røde nisseluer og binders i knapphullet var nok til å hisse opp Hirden og andre NS-folk. At motparten lot seg tirre ga en stor – men barnslig – glede. Jeg skal ikke gå i detaljer, sier Nyboe Nettum og fortsetter:

–Rektor Didrik Seip ble arrestert. Noen av oss ville streike, det vi trodde var Hjemmefrontens ledelse frarådet dette barskt.
En dag i vårsemesteret 1943 innkalte en høyere nazist – Kramer –til et møte. En mulig offentlig arbeidstjeneste skulle drøftes. Jeg var forbitret på de som gikk, møtet burde selvsagt vært boikottet; De som var der ble bondefanget, og ga sin tilslutning til Kramers forslag. Svensk presse fikk høre om saken, og skrev at nå hadde studentene brutt motstandsfronten. De som hadde sviktet, ville prøve å rette opp situasjonen. Et hemmelig studentutvalg ble organisert, og en stor protestaksjon satt i gang. Gjennom den viste studentene sitt sanne ansikt.

Hemmelig studentutvalg

Det hemmelige studentutvalget fra vårsemesteret fortsatte, og det foregikk en innbitt strid mellom Universitetet og de nazistiske myndighetene denne høsten. En rekke studenter ble arrestert uten lov og dom. Det nazistiske Kirkedepartementet la frem forslag til nye regler for opptak ved det medisinske, det odontologiske og det farmasøytiske fakultet; det ville i praksis si at NS-medlemskap skulle gi automatisk inntak. Reglementsforslaget ble blankt avvist av samtlige fakulteter med likelydende skriv av 13. september. Vårt illegale studenterutvalg hadde tre oppgaver:

1. Å informere studentene om det som foregikk i striden mellom dekanutvalget og nazistene.
2. Å bidra til å holde moralen opp blant studentene.
3. Å gi støtte til lærerne.

En rekke skriv gikk fra mann til mann på lesesalene. Signaturen på skrivene var alltid den samme: ”Når det blir nødvendig, skal vi gi ny orientering.”
Utvalget var tilfeldig sammensatt. Forholdene gjorde at det ikke kunne være demokratisk valgt, det supplerte seg selv, og medlemmene skiftet noe. I begynnelsen av høsten 1943 virket det som Gudmund Harlem var leder, med spesielle kontakter oppover i systemet.
Uavhengige fraksjoner som ønsket en mer aktiv linje oppsto. En gruppe startet en egen hemmelig avis; ”Vi studenter”. Den kom ut bare en gang. I begynnelsen av oktober krevde den energiske trioen Alv Nordhus, Pål Bog og Brynjulf Jensen en mer aktiv linje. Disse studentene ble tatt opp i utvalget.

Et dristig skritt

Flere universitetslærere og mange studenter ble arrestert 15. oktober. I vårt skriv av 19. oktober ble studentene oppfordret til å se tiden an. Våre kamerater satt fortsatt som gisler på Bredtvedt. Da de nektet å underskrive en lojalitetserklæring, fikk de en dom på 6 måneder. Noen ble overført til Grini, men de fleste til Berg interneringsleir ved Tønsberg.
Vi kunne ikke stille oss passive til disse overgrepene i lengden. Utvalget måtte tone flagg da fakultetene i november protesterte mot fengslingen. 15. november ble alle studentene oppfordret til å sende individuelle skriv, der de sluttet seg til fakultetenes erklæringer. Protestaksjonen var klarert med hjemmefrontledelsen. Dette var et dristig skritt.
Protestskrivene skulle distribueres ved alle læresteder. Lederne for distribusjonen var Johannes Bygstad og Johannes Elgvin. De hadde erfaring fra protesten i vårsemesteret.
Aksjonen fikk stor oppslutning. Noen var uenige i den form skrivet hadde fått, og avdempet det noe. Ved noen læresteder var tilslutningen mindre enn ønsket.

Vårt skriv sluttet slik:
Situasjonen krever av oss lojalitet og disiplin. Vi vil innfri de forpliktelser som det fører med seg å være tilknyttet Norges første kultursentrum.
Vi følger samme linje som ble fulgt i vår tid. Enhver student skriver straks av erklæringen nedenfor, underskriver den med navn og studium, og legger den i postkassen til sekretariatet ved sin avdeling på Universitetet.
Gi dette skrivet videre straks. Oppsøk og meddel studiekamerater; dette er nødvendig da flere lesesaler som følge av eksamen for tiden er stengt. Vi skal straks legge fram hvordan sakene utvikler seg.

Til Kirke- og undervisningsdepartementet.
I anledning av at 10 universitetslærere og over 40 studenter har sittet fengslet i 4 uker og har fått sikringsdom for 6 måneder, uten rettslig grunn, vil jeg uttale at jeg fullt ut slutter meg til fakultetenes erklæringer i anledning dette overgrep mot vårt universitet, og til henstillingen om at de fengslede blir frigitt uten opphold.
Oslo 15/11 1943
Navn………………………………….
Studium………………………………

Angivere, arrestasjoner og Aulabrannen

–På medisinsk lesesal ble distributørene, Dag Scott, sønn av dikteren Gabriel Scott, og hans fetter Thor Gabrielsen angitt av en student. Ved et uhell ble utvalgets leder, Andreas Skancke, arrestert. Saken var overtatt av statspolitiet. Heldigvis ble Skancke anklaget for distribusjon, ikke produksjon av protestskrivet. Han sonet en sikringsdom på 18 måneder på Berg. De andre åkte inn på Bredtvedt.

Natten til 28. november ble en brann påsatt i Universitetets Aula. Vi trodde først det var en provokasjon, som Riksdagsbrannen. En tysk konsert skulle holdes søndag aften; Den måtte flyttes på grunn av brannlukt.
Tyskerne hadde ikke tent på. De beskyldte studentene for å stå bak. Senere viste det seg at en uavhengig gruppe hadde ansvaret. De ble forferdet da de opplevde konsekvensene, forteller Rolf N. Nettum.

En annen student - Jon Fryjordet – supplerer med følgende når det gjelder brannen:
–Da brannen startet var Munchs veggmalerier for lengst brakt i sikkerhet. Skadene ble begrenset fordi brannvesenet raskt fikk slukket branntilløpet. Hendelsen vakte stor oppmerksomhet, og tyskerne var raskt ute med å fastslå at det var kommunistiske studenter som sto bak. Fra norsk hold ble det hevdet at brannen var en nazistisk provokasjon, etter mønster av Riksdagsbrannen i Berlin i 1933.
Først etter krigen kom det fram at det var noen i kretsen rundt den illegale avisen ”London-Nytt” som hadde satt fyr på Aulaen.
I 1993 kom det fram at det var fire menn som var brannstifterne, og de hadde umiddelbart ringt brannvesenet. Bak dem igjen sto Petter Moen, redaktøren av den illegale avisen ”London-Nytt”.

Ovenstående bekreftes av Petter Chr. Steenstrup:
–I Universitetskretser trodde man først at brannen var en ny ”Riksdagsbrann”, altså at tyskerne hadde arrangert den selv for å få et påskudd til å aksjonere. Terboven skyldte da også på studentene. De nazikontrollerte avisene hadde store overskrifter om saken. En av dem skrev blant annet:

”Helt fra besettelsen har studentene ved Universitetet i Oslo opptrådt som en motstandsgruppe mot den tyske besettelsesmakt og den norske statsledelse som er anerkjent av Tyskland”.
Det kaster et avslørende lys over den åndelige innstilling studentene i Oslo hadde, at de protesterte mot at det ble opptatt studerende, som hadde gjort sin plikt som europeere i kampen mot bolsjevismen, og derved vist seg som tapre nordmenn.”

–Bakgrunnen for denne siste påstanden var de sterke protestene mot at frontkjempere som ikke var faglig sterke nok skulle komme inn ved de lukkede studiene. Jeg sendte selv brev om dette, undertegnet med fullt navn.

–Petter Moen, som stod bak Aulabrannen, ble noen måneder senere arrestert for noe annet. Han var nylig utnevnt til øverste leder av alle illegale aviser i Norge. I fengslet i Møllergaten 19 skrev han dagbok, nummererte arkene og puttet dem ned under gulvet i cellen gjennom en luftrist. Etter et halvt år ble han sendt med ”Westphalen” på vei til Tyskland. Skipet ble torpedert utenfor svenskekysten, og Moen omkom. Før det hadde han betrodd seg til noen medfanger. Fem av disse overlevde. En av dem kunne fortelle om dagboken. Da politiet brøt opp cellegulvet fant de arkene i god behold. De ble utgitt i bokform. Jeg har den i hyllen, forteller Steenstrup.

Ble varslet

Reichskommissar Josef Terboven hadde lenge hatt mistanker til studentene. Han mente de var ”åndelige opphavsmenn” til mye av den norske motstanden. For ham var Universitet et ideologisk motstandsreir.
Mandag 29. november ble han rasende, samlet sine nærmeste medarbeidere på Skaugum og beordret arrestasjon av alle studentene. Han konfererte ikke med Berlin, men han skal ha fått Quisling med seg.
Aksjonen som stengte Universitetet i Oslo og sendte 650 norske studenter i fangenskap i Tyskland, var i gang. Jon Fryjordet forteller:

–Neste dag ble Quisling orientert om vedtaket. Gestaposjef Reinhard skulle lede aksjonen, ved hjelp av SIPO og Wehrmacht.
Den tyske offiseren Theodor Steltzer varslet hjemmefronten om det som var under oppseiling. Dermed fikk de delt ut løpesedler blant elevene. Jussprofessor Anders Brattholm var en av dem som delte ut løpesedler. Han var da student og aktiv motstandsmann. I sin essaysamling: ”Studenter under hakekorset” (2003) sier han bl.a.: ”Jeg husker godt min morgentur til UB med varslingslappene i lommen. Jeg var skeptisk til budskapet: Dette kunne da umulig være sant! Men om det likevel skulle være det?”
Meldingen ble mottatt med skepsis, og mange fikk aldri noe forvarsel. Derfor ble, ifølge NorgesLexi, i alt 1166 studenter arrestert. (Kvinnelige studenter ble sluppet fri.)

Interessant person

Ragnvald Stavik var en av de studentene som ble advart. Han valgte å bli på hybelen sin den skjebnesvangre dagen. Nazistene fant navnet hans på universitetets liste over studenter. Han ble arrestert like etterpå. Stavik forteller følgende om Steltzer:
­–Steltzer er en meget interessant person. Under krigen var han den norske hjemmefrontledelsens viktigste kontakt til den tyske motstandsbevegelsen. Steltzer var dypt evangelisk kristen og kjente biskop Berggrav fra før krigen. Gjennom ham ble han høsten 1940 presentert for Arvid Brodersen.
Disse to hadde 150 illegale møter. Steltzer informerte om jøde- og studentaksjonen. Selv ble han informert om attentatplanene mot Hitler. I den forbindelse utarbeidet han en plan for arrestasjoner av Reichskommissar Terboven og personer innen Det norske Statspolitiet. I august 1944 ble Steltzer arrestert som delaktig i 20.-juli-attentatet. Han overlevde, og ble etter krigen Ministerpresident i Schleswig-Holstein.

Arrestasjonen

Rolf N. Nettum forteller dette om selve arrestasjonen:
–Den uforglemmelige 30. november gjorde jeg mitt livs tabbe. Jeg fikk et forhåndsvarsel over telefon tidlig om morgenen. Jeg trodde det var et løst rykte eller en provokasjon – jeg fikk til og med høre klokkeslettet, 11.30.
Naiv og dum trodde jeg ikke på det.

Det var et sjokk å se et maskingevær på Nisseberget, innsiktet på filologisk lesesal! Vi ble stuet sammen i Aulaen, ca 1200 personer, hvorav en del var lærere. Plutselig sto Terboven blant oss. Politisjefen – ”der höhere” Rediess, holdt en voldsom skjenneprekenen. Vi hadde opptrådt nasjonalfiendtlig, brølte han. Straffen kom: studentene ved Universitetet i Oslo skulle overføres til en særskilt leir i Tyskland. Talen ble påhørt stående. Samme kveld bar det av sted, noen til Berg ved Tønsberg, de fleste til de gamle militærbrakkene i Stavern.

–Få minutter over kl. 11 på formiddagen tirsdag 30. november besatte tyske polititropper Universitetet i sentrum, Tannlegehøyskolen og Universitetet på Blindern.
Tyskerne aksjonerte ikke bare nede i byen. De dro til bibliotekene, tok medisinere og andre som befant seg på sykehusene og forskjellig andre steder. De arresterte studentene på gatene og i hjemmene. Utover dagen ble de samlet i Universitetets Aula.

Studenten Petter Chr. Steenstrup gjorde sine notater, og forteller:
- Terboven tok seg bare en tur opp gjennom salen - så snudde han uten et ord og gikk ut igjen. Rediess henvendte seg til oss med disse ord: ”Øyeblikket krever (etter denne skjenselsgjerning) at det blir grepet sterkt inn for at besettelsesmaktens interesser kan bli benyttet, og ro og orden sikret i landet. Studentene ved Universitetet i Oslo blir overført til en særleir i Tyskland.”

De kvinnelige studentene skulle melde seg for politiet på sine hjemsteder. Så kom det et viktig tillegg:

”Studentene i Oslo har gitt all grunn til at man nå griper inn mot dem skånselløst, hardt og uten hensyn. Det er derfor utelukkende etter henstilling fra Ministerpresidenten (Quisling) at man ikke går ut over det minstemål som er absolutt nødvendig – det minstemål man ikke kan gi avkall på, når det gjelder å beskytte besettelsesmaktens interesser og sikre ro og orden i landet. De blir derfor ikke sendt til en konsentrasjonsleir, men anbrakt i en særlig leir (Sonderlager) i Tyskland.”
For å gjøre det klart at dette var et skremmeskudd overfor hele befolkningen, het det i en leder i Aftenposten samme dag.:

”Snart går den uendelig triste transport med norske studenter mot sør. Til disse unge mennesker ble det ikke stilt annet krav enn en anstendig oppførsel mot det samfunn de levde i. Et samfunn som under de største vanskeligheter gjorde hva det kunne for å hjelpe dem - og det er for sent å angre.
Det er meget snart for seint å angre for andre grupper som har misforstått ridderlighet, forståelse og langmodighet. I en krig som gjelder Europas liv eller bolsjevisering, og som har nådd det totale stadium, må nødvendigvis de totale rådbøter settes inn mot enhver som direkte eller indirekte søker å gagne fienden ved å skade Tyskland, eller den norske regjering som nyter Tysklands tillit.”

Olav Askvik som overvar møtet i Aulaen denne dagen forteller:
–Ikke alle studentene skulle sendes vekk for å skoleres i den rette ”nazitroen”. Studentene som hadde sympati med nazistene, eller var medlemmer av NS, fikk fortsette sine studier ved høyskolene i Trondheim og Bergen.
Vi andre gikk en usikker framtid i møte. For å være ærlig visste vi ikke hva en ”Sonderleir” var. Flere av oss skulle imidlertid smertelig få erfare det i månedene som lå foran oss.
Vi ble inndelt i grupper, og fikk ordre om å gå ombord i noen lastebiler utenfor Aulaen. Nyheten om vår arrestasjon hadde tydeligvis spredt seg. Da vi kom til stasjonsområdet vrimlet det av tilskuere. Bevæpnede soldater sørget for et effektivt vakthold, og ingen av tilskuerne fikk komme i kontakt med oss. Vi ble transportert til Stavern og internert der.

–I desember begynte tyskerne å løslate en hel del av studentene. En dag ble 160 ropt opp ved appellen. Dagen etter hele 200, og det fortsatte. Så ble det plutselig stopp. I alt fikk omtrent halvparten av oss dra. Vi ble lest opp alfabetisk, og det var ulidelig spennende hver gang oppleseren kom til bokstaven S, forteller Petter Chr. Steenstrup som ikke ble lest opp.

Utpreget bØlle

Ifølge Goebbels ble Hitler rasende da han fikk høre om Terbovens egenrådige oppførsel i studentaksjonen. Det tyder på at Hitler synes aksjonen var klønete, og at han var bekymret for hva omverdenen ville mene om deportasjonen.
Arrestasjonene forpurret også Tysklands forhandlinger med det nøytrale Sverige. Dessuten hadde Himmler planlagt store vervekampanjer i Norge. Nå ble det vanskelig å gjennomføre disse fordi misnøyen med tyskerne hadde blitt forsterket. I dagboken til propagandaminister Goebbels heter det:
”Der Fùhrer er også umåtelig forarget over måten denne saken har vært behandlet på. Han har mottatt to av Terbovens tillitsmenn og sagt dem sin mening ettertrykkelig. Terboven har igjen opptrådt som en utpreget bølle i Oslo.”
Et annet sted sier Goebbels at ”Terboven er for øyeblikket den mest hatede mann i hele Skandinavia.”

Det er muligens slik at Terboven da skjønte at arrestasjonene var en overreaksjon, og at han derfor begynte å løslate mange av dem som fremdeles var igjen i Stavern. Men så hendte det to ting:
Svenske myndigheter leverte en protest mot aksjonen, og det ble for mye prestisje i saken for Hitler. En annen faktor kan ha vært den store eksplosjonen i et ammunisjonsskip i Havnen i Oslo. Den var så sterk at lufttrykket knuste vinduer helt oppe på Majorstua og på Sinsen. Selv om det antagelig ikke var en sabotasjehandling, ble det ikke noen flere løslatelser fra Stavern. Og utsendelsen av studentene fortsatte.
Rundt 650 studenter ble sendt videre til Buchenwald konsentrasjonsleir ved Weimar i Tyskland, og andre ble sendt til Sennheim i Alscae.

Kilder:

Samtaler med Olav Askvik - Jon Fryjordet - Erik Loe - Ragnvald Stavik - Rolf Nyboe Nettum og Petter Chr. Steenstrup